«Jeg liker griser. Hunder ser opp til oss. Katter ser ned på oss. Men griser behandler oss som sine egne», sa Winston Churchill, tidligere statsminister i Storbritannia.

Likevel er det hunden som er menneskets beste venn. Grisen må stort sett nøye seg med å bli ansett som mat.

Kanskje ville du rynket litt på nesa av noen som har en kjælegris, men det er ikke nødvendigvis noe rarere enn å ha en hund, skal vi tro en ny studie fra Eötvös Loránd University i Budapest i Ungarn, omtalt av det engelske nettstedet iflscience.com.

Forskerne har sammenlignet adferden til griser og hunder både når de slapper av og når de blir gitt ulike oppgaver.

Vender seg mot mennesker

Når en hund får en uløselig oppgave, vil den henvende seg til sin menneskelige partner. For eksempel søker den øyekontakt med personen, eller veksler blikk mellom mennesket og oppgaven den skal løse.

Forskere har tolket denne adferden som forsøk på kommunikasjon fra hundens side.

Det er denne formen for kommunikasjon fra dyr til menneske de ungarske forskerne har sammenlignet mellom griser og hunder.

Løselige og uløselige oppgaver

Forskerne undersøkte adferden til grisene og hundene i ulike situasjoner. Situasjonene innebar henholdsvis ingen oppgave, løselig oppgave og uløselig oppgave.

Grisene som deltok i studien var av typen minigris, og blant dem var det seks hanngriser og fire hunngriser, mens blant hundene var det syv hanner og fem hunner.

I den første delen av eksperimentet fikk dyret observere gjenstandene som ble brukt i forsøket. Disse var en gjennomsiktig plastboks og en plate som var noe høyere enn gulvet.

Den andre delen av eksperimentet var det løselige problemet. Der ble en godbit vist frem av den ansvarlige for eksperimentet, og plassert på platen med den gjennomsiktige boksen over. Når dyrene skjøv boksen av platen, fikk de tak i godbiten.

I den tredje fasen ble det på samme måte plassert en godbit under en boks, men denne gangen var boksen festet til underlaget. Dermed ble det umulig for dyrene å få tak i maten.

Når boksen ble presentert uten mat, viste grisene og hundene den samme adferden i hvordan de henvendte seg til eierne. Grisene fikset den løselige oppgaven kjappere enn hundene, men den største forskjellen mellom adferden til griser og hunder så forskerne i den uløselige oppgaven.

Mer selvstendige?

Da boksen med mat ble umulig å flytte på, ga hundene raskt opp, og de henvendte seg fort til eierne sine. Grisene var på sin side mer selvstendige. De fortsatte innbitt forsøket på å løse oppgaven, og henvendte seg i liten grad til eieren og personen som var ansvarlig for eksperimentet.

Betyr det at griser er mer selvstendige enn hunder?

Vi har snakket med Inger Lise Andersen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Hun er professor i etologi ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, og har jobbet med adferd og velferd hos gårdsdyr, blant annet griser, siden 1994.

– De er utrolig smarte når det gjelder problemløsningsoppgaver. En kollega av meg fra USA viste at griser klarte å styre en joystick til en PC for å få en ball igjennom en bane, forteller Andersen.

– De er antakeligvis smartere enn hunder når det kommer til sånne ting. De prøver veldig mye – de er ekstremt utforskende, så hvis de har tenkt til å komme seg gjennom et sted eller få tilgang til mat, vil de ikke gi seg med det første. Mens hundene nok ville gitt seg litt raskere, tror hun.

Det er også hva forskerne fra Ungarn kom frem til.

– De moderne grisene vi har i produksjon i dag er ekstremt nysgjerrige og kontaktsøkende – de trenger veldig mye stimulering. For eksempel slaktegris trenger i den aktive tiden omtrent like mye stimulering som en border collie. De er ekstremt aktive!

– Ute av syne, ute av sinn

At griser trenger mye stimulering er én ting. Men stort sett er griser brukt i kjøttindustrien. Får de nok stimulering på norske gårder?

– Nei, de får ikke nok stimulering, svarer Andersen kontant.

Hun mener at det er vanskelig å engasjere forbrukere i grisers ve og vel over tid. Vi tar nemlig ikke ansvar for det vi ikke ser eller blir eksponert for, selv om vi er klar over at problematikken finnes.

– Forbrukere reagerer veldig sterkt: For eksempel på Brennpunkt-dokumentaren (Griseindustriens hemmeligheter, NRK-dokumentar fra 2019, journ. anm). Men så går det en måned, og forbruket er like høyt.

– Vi har så dårlig hukommelse, og så fortsetter vi bare som før og later som at vi ikke vet hvordan ting er. Så lenge det ikke er noe som minner oss på det ansvaret vi har, tar vi ikke ansvar uansett hva det er snakk om. Ute av syne, ute av sinn.

Du vil ikke spise kjæledyret ditt

Andersen tror det hadde blitt få måltider med svinekjøtt dersom den hadde samme status som hunden.

– Det er jo for det første vanskelig å ha en like emosjonell relasjon til noe du spiser som til noe du har som et familiemedlem. De fleste har jo hunden som et familiemedlem, og folk kan ikke spise kjøtt hvis de skal ha den samme relasjonen til en gris. Men det går jo uansett an å ha respekt og gi de så god livskvalitet som mulig fra fødsel til slakt.

– Men det vil jo alltid være forskjell fra gris til en hund eller en hest. Det er dyr man har for egen livskvalitets skyld; ikke for mat, poengterer Andersen.

– Men har du hatt en gris som kjæledyr vil du ikke få noe dårligere relasjon til den. Men da får du et problem med å spise den.

Kjedsomhet kan gi skader og sykdom

Hva skjer med en gris hvis den ikke får nok stimulans eller ikke er sosial nok?

– De får tegn på kjedsomhet. Kjedsomhet kan føre til sykdom, og at de skader hverandre: De begynner å bite på halen og ørene til nabogrisen. De blir rastløse, urolige og får endringer i hjernen. Det er påvist fysiske, strukturelle endringer i hjernen på dyr som ikke er stimulert.

– De blir ikke nok stimulert på et betonggulv hvor de bare får mat og vann, sier hun.

Andersen tror problemløsningsoppgaver, rotemateriale eller et miljø hvor grisene kunne gått inn og ut av fjøset ville hjulpet.

Men det er utfordringer med fri gris, blant annet med tanke på smittevern. Nordmenns reisevaner er én grunn.

Hvis man tar med seg sykdommer fra utlandet kan det få vanvittige konsekvenser. Hele besetninger må i verste fall slaktes, forteller Andersen.

Det må også sørges for at grisene ikke kommer i kontakt med villsvin.

– Det er sånne hensyn som må tas, men jeg mener at det er mye lettere å få til et mer stimulerende miljø, spesielt for unge griser, med tilgang til uteområder.

– Et kvantesprang de siste to årene

Gustav Grøholt er organisasjonssjef i Norsvin. Han kan fortelle at mye har skjedd i norske grisefjøs de siste to-tre årene med tanke på stimulering.

– Det er gjort noen kvantesprang de siste to-tre årene, spesielt med tanke på stimuleringsmidler og rotemateriale i konvensjonelle grisehus. Det har skjedd ganske store endringer med tanke på hva som er krav og regler og hvordan det gjøres, og det stilles nå spesifikke krav til både rotemateriale og stimuleringsmidler i alle binger.

Hva kan disse stimuleringsmidlene være?

– Det er laget et regelverk og en veileder som sier hva du kan bruke til det. Det er ting som kan flyttes på, rotes med, manipuleres og endre form. Så alle griser skal ha tilgang på den type stimulier nå, som vi ikke hadde for tre år siden, forteller Grøholt.

Friere griser i fremtiden?

I dag er det ifølge Andersen veldig få griser som får være ute. De fleste går i en binge i et fjøs hele livet.

– Men det begynner å diskuteres mer rundt dette nå. For folk som har uteareal er det en billigere løsning enn å øke arealet inne, og det er lettere å få til et mer stimulerende miljø der været endrer seg og de kanskje kan rote i jorda.

Grøholt bekrefter at temaet er i fokus.

– Det er en del steder behov for det, og i en del tilfeller er det mulig å få det til også. Samtidig er det en grunn til at vi har grisen inne i Norge. Er det kaldt, dårlig vær, mye trekk og vind er ikke grisen veldig glad for det. Vi gjør det for at den skal ha best mulig klima og forhold, og at den hverken skal bli skadet eller syk.

– Midt på sommeren, fra mai til august, hadde vi kanskje klart å få til vesentlig mer utegris. Men resten av året er nok vår holdning at mesteparten av grisen har det vel så bra inne, i og med at vi har gjort store tiltak både med mer plass, stimuleringsmidler og rotemateriale.

– Men - vi avviser ikke at vi kunne gjort enda mer, sier Grøholt.

Laget for skogen

Inger Lise Andersen forteller at en stor del av et griseliv er fra naturens side å grave i jorda etter mat.

– Griser er laget for å gå i små skogsområder der det er mye trær, greiner og røtter. De går ikke over et like stort område som for eksempel en ku ville ha gjort. Men de går og leter etter mat i hele den aktive tida si, og de unge grisene bruker tid på lek og sosial kontakt, sier professoren.

Griser ligner altså på hunder på mange måter. Kanskje er de til og med et hakk glupere. Men – kan grisen overta hundens popularitet og tittelen som menneskets beste venn i fjern fremtid? Hvordan kommuniserer folk og griser?

– Du kan kommunisere med en gris på samme måte som med en hund, gjennom kroppsspråk og stemme, sier Andersen.

Referanser:

Praga, P. P. mfl: Who turns to the human? Companion pigs’ and dogs’ behaviour in the unsolvable task paradigm. Animal Cognition (2020)