Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Wuhan i Kina. Våtmarkedet i denne byen, åstedet for spredningen av koronapandemien, er i drift igjen.
Wuhan i Kina. Våtmarkedet i denne byen, åstedet for spredningen av koronapandemien, er i drift igjen.

Verden med virus: Utfordrer samspillet mellom dyr og menneske

– Vi må stille mer systematiske spørsmål om hvordan vi håndterer, bruker og tar vare på dyr, hvis vi vil unngå at en liknende krise oppstår på nytt, sier Tone Druglitrø. Hun har forska på dyrs rolle i medisin, kultur og politikk.

Publisert

Forskeren Tone Druglitrø leder et team på tre forskere ved Universitetet i Oslo som nå skal kartlegge hvilken rolle dyr spiller i spredninga av sjukdommer.

De skal også undersøke hvordan kunnskap om det menneskelige immunforsvaret er knyttet til politiske, sosiale og etiske utfordringer rundt bærekraftig sameksistens mellom mennesker og natur.

– Vi vil blant annet se på de nye metodene for hvordan forskere forsøker å manipulere immunforsvaret på. Det kan være snakk om DNA-vaksiner i lakseoppdrett, eller immunterapi innafor kreftforskning, sier Druglitrø.

Hun sier at utfordringene i det tette forholdet og samspill mellom mennesker og dyr nå er aktualisert av koronapandemien. Særlig fordi det nå foregår en verdensomspennende utvikling innen immunologi, læren om immunforsvaret, som handler om blant annet utvikling av vaksiner, kreftproblematikk og forskning på bærekraftig matproduksjon.

– Jeg har forska mye på bruk av dyr i forskning, som ble særlig viktig i vaksineutvikling allerede på 1950-tallet, blant annet for å bekjempe virussjukdommer som polio. Min kunnskap om virus stammer altså fra hvordan epidemier har oppstått i laboratoriebaserte dyrebestander, og ikke fra ville dyr som i tilfellet covid-19. Like fullt finnes det mange fellesnevnere vi kan trekke lærdommer av, sier Druglitrø.

Vi må tenke over i hvilken grad vi som mennesker tråkker inn på dyrenes områder, mener Tone Druglitrø, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.
Vi må tenke over i hvilken grad vi som mennesker tråkker inn på dyrenes områder, mener Tone Druglitrø, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Epidemiens dramaturgi

I starten ble det maurspisende dyret pangolin stadfesta som smittekilden til covid-19. Nå har mange forskere derimot sterke indikasjoner på at viruset har opprinnelse i flaggermus, som blir solgt som en delikatesse på våtmarkeder i Wuhan.

En av de er Espen Rimstad, professor i virologi ved NMBU. Han skriver i Aftenposten Viten 19. mars i år at viruset i den pågående pandemien har en genetisk likhet på 96 prosent med et koronavirus fra flaggermus, og enkelte gener i viruset er 100 prosent likt. Dette antyder at covid-19 har opprinnelse i flaggermus.

Tore Druglitrø sier at måten vi forstår epidemier på gjerne følger en gjenkjennelig dramaturgi, hvor ulike aktører raskt får utdelt roller som syndebukk og helt.

– Jeg har studert import av ville aper til bruk i polioarbeid i Norge på 1960- og 1970-tallet. Det var en del av det arkivarbeidet at jeg kom over kilder om ebola i aper fra Filippinene. Hendelsene er blitt skildra i Richard Prestons bok The Hot Zone fra 1994, som året etter ble til Hollywood-filmen Outbreak. Ofte er det fremmede dyr og eksotiske praksiser som i slike fortellinger får skylda for lidelsene, sier Druglitrø.

– Men i virkeligheten handler det om noe helt annet, sier hun.

Byen vokser inn i jungelen

Tone Druglitrø påpeker at den økte hyppigheten av virusutbrudd som covid-19 allerede på 1960-tallet ble kobla til økt industrialisering, avskoging, og globalisering. Kontaktflatene mellom byen og den ville naturen har gjennom 1900-tallet blitt større.

– Mange mennesker lever i grenseområder mellom det urbane og det ville. Flere steder går en på jakt i jungelen, og så på jobb i befolkningstette byer, sier hun.

På samme tid har, ifølge forskeren, en optimisme vokst fram, knytta til vitenskapens og politikkens evne til å håndtere eventuelle problemstillinger som skulle dukke opp. Gjennom karantenepraksiser, risikoregimer og ekspertise rundt sjukdommer som smitter fra dyr til menneske, opprettholder vi en følelse av kontroll.

– Vår forskning viser at ulike samfunnsaktører har hatt tillit til at en kan bygge opp infrastruktur, regelverk og teknologiske mekanismer som et forsvarsverk mot trusselen fra dyrevirus som covid-19, sier Druglitrø.

Vil desentrere mennesket

Det kan virke som om det er nettopp sjukdommer og virus som bidrar til å rette søkelyset mot sammenhengen mellom menneskers helse, dyrs helse og miljøets helse. Druglitrø løfter fram det hun mener er et komplekst problem.

– Covid-19 er ikke kun et folkehelseproblem eller et kinesisk problem eller et problem knytta til oppstalling og salg av ville dyr. Det er et økologisk problem.

Og problemet bunner i hvordan vi lever sammen som mennesker og hvordan vi lever i samspill med naturen, sier hun.

Derfor tar hun og de andre forskerne i et nytt forskningsprosjekt nå utgangspunkt i det de kaller en «mer-enn-menneskelig verden».

– Hvordan vi bygger vår verden, hvordan vi lever våre liv, og på hvilke måter vi overlever eller eventuelt dør, er kontinuerlig kobla til naturen og dyr på intrikate måter. I våre teorier og samfunnsperspektiver må vi unngå å sette mennesket i sentrum, tror jeg. For å kunne se betydningen av andre aktører, sier Druglitrø.

– Dyr er også handlende aktører, de er ikke passive objekter som en kan forme i hvilken retning en vil. På samme måte som virus handler og responderer. Forskere må ta innover seg slike perspektiver, for virkelig å kunne forstå hvordan denne pandemien kunne inntreffe, sier hun.

USA ut av WHO

Covid-19 er en global krise, og globale kriser krever globale løsninger. Tone Druglitrø er ikke overraska over at reaksjonene blei kraftige da Donald Trump onsdag 15. april varsla at USA trekker sine bevilgninger fra Verdens helseorganisasjon (WHO), som en straff for påstått manglende varsling om virusets alvorlige potensial.

– I denne situasjonen er verdenssamfunnet fullstendig avhengige av internasjonale organisasjoner som WHO, og det er svært uheldig at USA trekker seg ut. Fattigere land som ikke har samme responssystem som Norge, vil ikke kunne klare å stå aleine i denne krisa, sier Druglitrø.

USA er den største økonomiske bidragsyteren til WHO, som lik mange andre humanitære organisasjoner er prisgitt ekstern finansiell støtte. I fjor bidro USA med 553 millioner dollar til WHO, ifølge New York Times.

– Den ene delen av prosjektet vårt handler om å studere ulike reguleringer som omhandler immunsystemet og menneske-dyr-relasjoner. Her vil humanitære organisasjoner som WHO bli relevant, også fordi globale institusjoner knytta til helsesystemer og vaksinasjonsarbeid, er såpass økonomisk og politisk betinga, sier Druglitrø.

Vaksine – eneste løsning

Dagen etter at USA trakk seg ut, annonserte Gates-stifelsen at de ville øke sine bevilgninger til WHO fra 100 til 250 millioner dollar, for å signalisere at en internasjonalt koordinert innsats er avgjørende for håndteringen av pandemien.

Stiftelsen er én av flere aktører som står bak Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). CEPI ble oppretta i kjølvannet av Ebola-epidemien i Vest-Afrika 2017, og samarbeider med WHO for å utarbeide en vaksine mot covid-19. CEPI er i gang med å utvikle minst åtte potensielle vaksiner mot koronaviruset, og forskerne hevder å ha minst én vaksine klar innen 18 måneder.

Druglitrø skal også forske på utviklinga av influensavaksine og ulike immunologiske problemstillinger forbundet med vaksinasjonsarbeid. I sin doktorgrad gikk hun gjennom et stort arkivmateriale hvor det blei klart at vaksinasjon alltid har vært – og fortsatt er – et kontroversielt tema.

– Likevel er nok troa på at en vaksine mot covid-19 er den helsemessige løsninga på denne krisa både sterk og berettiga.

Druglitrø håper likevel at verdenssamfunnet ikke glemmer at pandemien springer ut av et økologisk problem.

– Arbeidet som CEPI og WHO gjør er framragende, men det er umulig å ligge i forkant med vaksiner mot virus som en ikke engang kjenner. Hva blir det neste? Det er det ingen som veit. Derfor må vi samtidig stille mer systematiske spørsmål om hvordan vi håndterer, bruker og tar vare på dyr, hvis vi vil unngå at en liknende krise oppstår på nytt, sier hun.

Referanser:

Tone Druglitrø: Care and tinkering in the animal house. Conditioning monkeys for poliomyelitis research and public health work. Kapittel i bok der Kristian Bjørkdahl og Tone Druglitrø er redaktører: Animal Housing and Human-Animal Relations: Politics, Practices and Infrastructures. Routledge. (Beskrivelse av kapittel)

Tone Druglitrø: "Skilled Care" and the Making of Good Science. Science, Technology and Human Values, 2017. (Sammendrag) doi: 10.1177/0162243916688093

Tone Druglitrø: Å skape en standard for velferd. Forsøksdyr i norsk biomedisin, 1953-1986. Akademisk Forlag, 2012.

Forsker på samspill mellom mennesker og dyr