Skogflåtten har en komplisert livssyklus med fire ulike stadier: egg, larve, nymfe og voksen flått.

Flåtten er avhengig av å kunne suge blod fra vertsdyr i de tre siste av disse stadiene, og hele livssyklusen kan ta fra tre til seks år. Når vi mennesker får på oss flått, er det som regel en nymfe som har satt seg fast.

Forskerne har lenge visst at skogflåtten er i ferd med å øke utbredelsesområdet sitt, fordi et varmere klima gjør det mulig for den å leve både lenger nord og høyere over havet.

Forskerne har også ant at flåttens utbredelse er avhengig av ulike vertsdyr som den kan suge blod av, men her har det vært vanskeligere å finne klare sammenhenger.

Professor Atle Mysterud ved UiO og Senter for økologisk og evolusjonær syntese, CEES har derfor ledet flere prosjekter som ønsket å kartlegge vertsdyrenes betydning for utbredelsen av både flåtten og sykdommene den kan overføre.

Disse sammenhengene er svært kompliserte, viste det seg.

Morflåtten legger opptil 3000 egg

Skogflåttens livssyklus begynner med at morflåtten legger egg og da tar hun virkelig hardt i: Hun legger som regel mellom 2000 og 3000 egg.

– Når morflåtten har lagt alle disse eggene, varer det ikke lenge før det klekkes 2000–3000 flåttlarver som er klare for sitt første måltid. De færreste vil hevde at disse unge larvene er særlig søte, forteller Mysterud.

Flåtten er for øvrig ikke et insekt, men et edderkoppdyr, som i prinsippet skal ha fire par bein.

– Men flåttlarvene er veldig små og har bare tre par bein. De har begrenset evne til å bevege seg og ligger tett inntil hverandre i vegetasjonen der de ble klekket ut mens de venter på et første vertsdyr, forteller Mysterud.

Flåttlarvene er mindre enn både nymfene og de voksne individene, og de velger ofte mindre vertsdyr – gjerne mus – og suger blod av dem i mellom to og fem dager. De bruker energien fra blodmåltidet for å omdanne seg til en større nymfe, som nå har fire par bein. Denne omdanningen tar såpass lang tid at nymfene som regel ikke rekker å suge blod før neste sommer.

Det hører med til historien at larvene kan suge blod av dyr i alle slags størrelser – hjortedyr, mus, fugler og ekorn – men de foretrekker altså de mindre dyrene.

Nymfene er ikke kresne

– Nymfene finner man på nesten alle virveldyr som beveger seg på bakken ute i økosystemet. I snitt finner vi nymfene på litt større vertsdyr enn larvene, men nymfene er det minst selektive livsstadiet med tanke på valg av vertsdyr, forteller Mysterud.

Nymfene suger blod ifra to til sju dager. Deretter går de gjennom en ny omdanning – en metamorfose – til en voksen flått som neste år begynner å lete etter et nytt dyr å suge blod av.

– I det siste stadiet trenger morflåtten et større blodmåltid for å reprodusere. Det er da antatt at den må på et større dyr. Det er sjelden å finne voksen flått på småpattedyr og fugl. Paring skjer på vertsdyret, og flåttmor suger blod ifra seks til elleve dager. Så er ringen sluttet, og morflåtten er klar til å legge egg igjen, forteller Mysterud.

Grunnen til at flåttmor må legge så mange egg, er at livssyklusen er svært risikabel. Det er bare et fåtall av larvene, nymfene og de voksne flåttene som klarer å finne et dyr de kan suge blod av. Dermed går de til grunne isteden.

Men når antallet egg og larver er så stort, er det alltid noen som klarer seg helt fram til sirkelen er sluttet.

Flåtten i seg selv er ikke farlig

Det er funnet ni ulike flåttarter i Norge, men skogflåtten er den eneste som jevnlig suger blod av mennesker. Flåtten i seg selv er ikke farlig; det er smittestoffene den sprer, som bekymrer.

– Siden flåtten går fra vertsdyr til vertsdyr gjennom livet, er den en perfekt vektor eller transportør for en lang rekke smittestoffer, forteller Mysterud.

Skogflåtten er mest kjent for å smitte mennesker med skogflåttencefalitt, som skyldes et virus, og Lyme borreliose som skyldes i alle fall tre ulike varianter av bakterier i Borrelia-slekten.

Skogflåtten kan også overføre flere sykdommer til husdyr, som anaplasmose (sjodogg) og babesiose (raupiss).

Det hører med til historien at det finnes mange slags borrelia-bakterier, som i virkeligheten er et helt kompleks med rundt 20 ulike varianter. Sykdommen Lyme borreliose forårsakes vanligvis av tre såkalte genoarter i Norge: Borrelia afzelii, Borrelia garinii og Borrelia burgdorferi sensu stricto.

Genoartene er tilpasset å leve i ulike vertsdyr – i hovedsak fugl eller pattedyr. Disse ulike tilpasningene gjør også at de gir ulike symptomer på sykdom hos mennesker.

Borrelia garinii fra fugl gir for eksempel ofte nevroborreliose, mens Borrelia afzelii fra mus hovedsakelig gir hudsykdom.

Med andre ord: Det er sangfugler som sprer de farligste borrelia-bakteriene.

– Flåttlarvene fødes uten smitte. Larvene må altså suge blod fra et vertsdyr som er infisert av andre for selv å bli smittet, men de beholder så smitten livet ut og kan selv spre smittestoffer videre, forteller Mysterud.

Småpattedyr fôrer flåttlarvene

Selv om hovedtrekkene i flåttens livssyklus er kjent, har det vært overraskende lite informasjon om hvilke vertsdyr som fôrer flest flått i ulike livsstadier og hvordan dette varierer mellom år og områder.

– Vi har derfor fanget inn smågnagere og spissmus i flere år i områder nær Førde i Vestland og i Vestby i Viken for å analysere hvilke dyr som fôrer opp flest flåttlarver.

– Det var tre arter som dominerte i begge områder: småskogmus, klatremus og krattspissmus/vanlig spissmus. Klatremus var den vanligste arten i Vestby, mens krattspissmus var vanligste art i Førde-regionen, forteller Mysterud.

Undersøkelsene viste at småskogmus var arten med høyest mengde flått per individ, fulgt av klatremus og krattspissmus i begge områder. Dvergspissmusa var vanlig i begge områder, men er for liten i kroppsstørrelse, selv for flåttlarver, til å bli en viktig vert.

I snitt var cirka ti prosent av småpattedyrene ved Førde infisert av bakterien Borrelia afzelii, men 20–30 prosent i Vestby. Derimot var smittenivåene av Borrelia afzelii likt mellom artene småskogmus, klatremus og krattspissmus, forteller Mysterud.

Forskerne fant at smågnagere og spissmus er så små at de ikke «har plass til» så mange nymfer. Derfor blir andelen mus med Borrelia-smitte tross alt ganske liten.

Derimot fant forskerne svært høye infeksjonsnivåer – opptil 88 prosent – i ekorn.

– Dette var som forventet, siden ekornene er større og mer egnet som vert for nymfene som etablerer infeksjonen. Men det mest interessante var at vi fant tre ulike Borrelia-varianter i ekornene, nemlig både Borrelia afzelii, den såkalte «fugle-borreliaen» Borrelia garinii og Borrelia burgdorferi s.s., forteller Mysterud.

– At ekornene er smittet med borrelia-bakterier, beviser strengt tatt ikke at de også er effektive smitteverter og bidrar til spredningen av sykdom. Det gjenstår mer forskning før vi kan fastslå hvor stor betydning ekornene har, presiserer Mysterud.

Hjortedyr får ofte skylda

Mens de små flåttlarvene foretrekker å suge blod av små dyr, går nymfene og de voksne flåttene i økende grad på større dyr. Dette er grunnen til at hjortedyra ofte har fått skylda for økningen i Lyme borreliose, men ifølge Mysterud er sammenhengene mer kompliserte.

I Norge har vi fire arter av hjortedyr – elg, hjort, rein og rådyr – og med unntak av rein stemmer det at de ofte har mye flått på seg.

– Men hjortedyra er ikke smitteverter for Borrelia burgdorferi-komplekset. Det har isteden vært antatt at de fungerer som det vi kaller fortynningsverter, det vil si at de senker andelen flått som bringer infeksjonen videre, forteller Mysterud.

Da forskerne analyserte statistikken fra Folkehelseinstituttets Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS), som inkluderer de mest alvorlige tilfellene av Lyme borreliose i Norge, fant de likevel en klar sammenheng mellom forekomsten av Lyme borreliose og den gjennomsnittlige bestandstetthet av hjortedyr per kommune i perioden som ble undersøkt.

Når tettheten av hjortedyr økte i en kommune, økte også antallet tilfeller av Lyme borreliose.

Men økningen i antallet hjortedyr over tid kunne ikke forklare hele økningen i antall tilfeller av Lyme borreliose. Dette var særlig tydelig på Sørlandet, der det har vært en svak økning i antallet tilfeller av Lyme borreliose, samtidig som bestandene av rådyr og elg har sunket markant.

Denne variasjonen er fortsatt uforklart, påpeker Mysterud, men det er nærliggende å trekke fram effekter av klimaoppvarmingen.

Flåtten kan ikke hoppe

Atle Mysterud understreker at det fortsatt er langt igjen før vi har en god forståelse av smittesyklusene og deres variasjoner i tid og mellom ulike områder, selv om det har vært forsket på flått og flåttbårne sykdommer i lang tid i Norge og Europa for øvrig.

– Den viktigste innsikten kommer først når man bruker de nye teknologiske mulighetene innenfor et økologisk og evolusjonært rammeverk, oppsummerer han.

I mellomtiden kan vi mennesker trøste oss med at det ikke er flått overalt, ikke engang i utbredelsesområdene. Larvene, nymfene og de voksne flåttene sitter nemlig som regel nær bakken, og de tørker fort ut i åpent lende, forteller Mysterud.

Derfor finner du mest flått på steder i skogen med skygge. Der sitter flåtten i gresset og fester seg til dyr som passerer. Du kan forresten sove forholdsvis trygt i hengekøye mellom to trær i skogen, for flåtten sitter ikke høyt opp i trekronene – verken når den er larve, nymfe eller voksen.

– Flåtten kan heller ikke hoppe, så den trenger direkte kontakt for å komme seg over til et vertsdyr. Hjortedyr kan få dem på mulen når de beiter, eller flåtten kravler opp på beina. Det er den vanligste måten å bli eksponert på, både hos hjortedyr og hos mennesker.

– Du blir ikke angrepet av flått hvis du går under et tre i skogen, beroliger professor Mysterud.

Referanser:

Atle Mysterud mfl.: Genospecies of Borrelia burgdorferi sensu lato detected in 16 mammal species and questing ticks from Norway. Scientific Reports, 2019.

Atle Mysterud mfl.: How general is the generalist parasite? The small mammal part of the Lyme disease transmission cycle in two ecosystems in northern Europe. Oecologia, 2019. Sammendrag.

Atle Mysterud mfl.: Contrasting emergence of Lyme disease across ecosystems. Nature Communications, 2016.

Atle Mysterud mfl.: Emergence of tick-borne diseases at northern latitudes in Europe: a comparative approach. Scientific Reports, 2017.

Atle Mysterud mfl.: Genospecies of Borrelia burgdorferi sensu lato detected in 16 mammal species and questing ticks from Norway. Scientific Reports, 2019.

Atle Mysterud mfl.: Lyme neuroborreliosis and bird populations in northern Europe. Proceedings of the Royal Society of London, Series B, 2019.

Atle Mysterud mfl.: Sangfugler sprer de farligste Borrelia-bakteriene. Aftenposten, 3. juni 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.