Mikroplast finnes overalt. De ørsmå bitene av plast, usynlige for det blotte øyet, finnes i vannet vi drikker, maten vi spiser, til og med i luften vi puster.
Derfor er det blitt viktig for forskere verden over å gjøre undersøkelser som viser hvordan mikroplast påvirker kroppen vår.
For å komme nærmere et svar så fôret forskere 24 rotter med en litt spesiell meny. Studien foregikk ved Senter for ernæring på Universitetet i Bergen.
Forskerne satte sammen en spesiell diett til rottene.(Foto: Maria O’Keeffe)
Plast i maten
I en periode på over fem uker ble én gruppe rotte gitt vanlig fôr, en annen fikk fôr tilsatt mikroplast fra polyetylen (PE), andre fikk fôr med polyamid (PA) og én gruppe fikk fôr med en blanding av de to plasttypene.
Deretter gjorde de ulike undersøkelser av rottene: De sjekket avføringen deres og så etter spor av plast i denne. De undersøkte også vevet fra tarmene både gjennom mikroskop og gjorde genetiske undersøkelser av tarmvevet. I tillegg undersøkte de evnen til gjennomstrømming i vevet for å se om plasten kan ha hatt noen effekt på strukturen i vevet.
Først og fremst fant de ingen tegn til at plasten var gått over i vevet til rottene.
– Vi fant ikke noe mikroplast i selve cellene i tarmvevet, sier Jutta Dierkes, professor i klinisk ernæring ved UiB
– Vi fant imidlertid at mikroplasten kanskje kan ha påvirket vevet, men funnene er uklare, forklarer Dierkes.
Forskerne ser ingen tegn til at plasten har gått over i vevet til rottene.(Foto: Maria O’Keeffe)
Påvirker genuttrykket
Hva mener Dierkes med at mikroplasten kan ha påvirket vevet?
Svaret ligger i en undersøkelse forskerne gjorde, hvor de sendte en form for farget væske gjennom tarmvevet til rottene.
Vevet hos rottene som var blitt fôret med mikroplast av typen PE og PA lot til å la mer farget væske strømme gjennom enn vevet som var fra rotter som ikke var fôret med mikroplast av disse typene.
De fant ikke samme effekt hos rottene som var hadde fått PE og PA kombinert, men her fant de derimot et økt genuttrykk.
Det økte genuttrykket viser seg i økt produksjon av et bestemt protein. Det kan tyde på at vevet er påvirket på et eller annet vis.
Hvordan kan ikke forskerne si da det krever andre undersøkelser av vevet enn de har gjort i studien.
Vevet i rottene kan likevel være påvirket på et eller annet vis, men det vil kreve andre undersøkelser å finne ut hva det eventuelt kan være.(Foto: Maria O’Keeffe)
Viktig å gi et balansert bilde av farene med mikroplast
At det ikke ble sett mikroplast i tarmcellene eller i vevet hos rottene, mener Dierkes er gode nyheter, selv om det i forskningssammenheng ofte omtales som et negativt funn.
Annonse
Negative funn kaller man det når forskerne leter etter en spesiell effekt, som de ikke finner i undersøkelsene sine.
Ofte er slike negative funn både vanskeligere å få publisert vitenskapelig, men også vanskeligere å få oppmerksomhet om. De er likevel viktige for å skape et balansert bilde av hva slags effekt for eksempel mikroplast kan ha på kroppen vår.
– Det er viktig at vi ikke bare omtaler og viser fram de såkalt positive funnene om mikroplast, men også de funnene som viser at det kanskje ikke er så farlig for kroppen vår som vi tror, sier professoren.
Hun legger til at det har vært få slike rottestudier på effekten av mikroplast, men at det er blitt gjort en lignende studie på fisker. Heller ikke der har de sett mikroplast i fisketarmvevet.
Hun legger også til at de har utført eksperimentet over en kortere periode, og at det er vanskelig å si om effekten hadde vært annerledes om de hadde gjennomført studien over en lengre periode, for eksempel over noen måneder eller ett år.
Mikroplast er små partikler av plast som har størrelse mellom 0,001 og 5 millimeter. Mikrofiber er en undergruppe av mikroplast.
Mikrofiber er en undergruppe av mikroplast
Polyetylen er en vanlig plasttype som brukes mye, for eksempel i plastposer
Polyamid er en betegnelse for syntetiske tekstilfibre, det vil si fibre fremstilt av olje. Omtales ofte som nylon. Ikke så mye brukt som PE. I studien over er PA i tillegg til PE benyttet fordi PE er så vanlig at rottene også kan få det i seg via labmiljøet.
