Forskere ved NTNU og University of Colorado har studert hvordan universitetene som i utgangspunktet eier en teknologi innen bioteknologi, overførte kontroll av rettighetene til kommersielle aktører.  (Foto: dotshock, Shutterstock, NTB scanpix)
Forskere ved NTNU og University of Colorado har studert hvordan universitetene som i utgangspunktet eier en teknologi innen bioteknologi, overførte kontroll av rettighetene til kommersielle aktører. (Foto: dotshock, Shutterstock, NTB scanpix)

Forskning havner i hendene på patenteiere

– Universiteter må tenke over hvordan de håndterer rettigheter til banebrytende forskningsresultater, sier NTNU-forsker.

Publisert

På slutten av 1980-tallet gjorde japanske forskere et revolusjonerende funn i DNA-et til en spesifikk bakterie. Oppdagelsen la grunnlaget for en rekke internasjonale forskningsgjennombrudd i årene som fulgte, og teknologien fikk etter hvert navnet CRISPR. Dette er et akronym for navnet til et system som bakterier bruker når de forsvarer seg mot virus.

I 2012 viste forskere ved universiteter i USA og Østerrike hvordan CRISPR kan brukes til å endre DNA. Dette gjør de ved at et enzym kalt Cas9 brukes til å kutte i DNA-et til et virus. Metoden er så enkel at genmanipulering nå kan utføres av nesten hvemsomhelst med mastergrad innenfor generell bioteknologi.

Norske forskere sitter på kunnskap om laksens gener, men de kan likevel ikke fritt bruke CRISPR/Cas9-teknologien til for eksempel å løse problemet med lakselus eller endre laksens gensett.

Det er nemlig noen få aktører som gjennom eierskap eller eksklusive lisenser kontrollerer tilgangen til denne teknologien. 

Overførte rettigheter til oppstartsselskaper

Forskere ved NTNU og University of Colorado har studert hvordan universitetene som i utgangspunktet eier den grunnleggende CRISPR/Cas9-teknologien, overførte kontroll av rettighetene til kommersielle aktører.

Forskerne sammenlignet denne fremgangsmåten med hvordan andre akademiske institusjoner som har gjort lignende bioteknologiske gjennombrudd, har klart å sikre kommersialisering av ny teknologi og samtidig gi god tilgang til den.

Resultatene fra studien ble nylig presentert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Biotechnology.  

Forskerne har først og fremst sett på kontroll av rettigheter til gjennombruddsteknologier. Det er nemlig dette som har størst betydning for andre forskere. 

− Det har lenge vært en oppfatning at patenter begrenser forskeres tilgang til gjennombruddsteknologi. I artikkelen tilbakeviser vi dette. Vi ser at det ikke er patentene i seg selv som begrenser tilgangen, men hvordan aktører som eier patentene, kontrollerer teknologien ved å gi tilgang til andre aktører gjennom lisenser og andre typer avtaler, sier NTNU-forsker Knut Jørgen Egelie.

Han er doktorgradskandidat ved Institutt for biologi ved NTNU og NTNU Technology Transfer AS. Sistnevnte selskap jobber for å kommersialisere forskningsresultater og ideer som kommer fra NTNU og Helse Midt-Norge.

− Godt nok tilgjengelig?

I studien kartla Egelie og kollegene hvilke aktører som har patentert og som kontrollerer CRISPR/Cas9-teknologien. Den ble i utgangspunktet utviklet og patenterte ved universiteter, og det var også disse som eide teknologien i begynnelsen.

Universitetene har så overført kontroll av rettighetene til noen få aktører – hovedsakelig amerikanske selskaper, hvorav noen er etablert av universitetene selv. Disse står nå på egne ben og blir støttet av tunge investorer med kommersielle interesser. Universitetene har imidlertid også alliert seg med noen av de største farmasiselskapene i verden, slik Novartis.

Forskerne fant dessuten ut at innenfor landbruksområdet, har CRISPR/Cas9-teknologien blitt utviklet av ett universitet og én stor kommersiell aktør, Danisco. Denne aktøren har overført rettighetene til en av verdens største produsenter av landbrukskjemikalier og bioteknologiprodukter, Dupont. Dette firmaet har også fått en eksklusiv tilgang til patentene fra universitetsaktøren. Dermed er det nå én enkelt industriaktør som kontrollerer alle CRISPR/Cas9-rettighetene innenfor landbruk.

− Vi spør om denne fremgangsmåten har gjort CRISPR og CRISPR/cas9-teknologien godt nok tilgjengelig for andre forskere og allmennheten, eller om den har blitt for låst til noen få enkeltaktører. Noen av aktørene sier at de gir forskere tilgang til teknologien, men det er veldig uklart hvordan dette skjer, sier Egelie.

Anbefaler mer fleksibel lisensstruktur

Universitetene som har vært involvert i CRISPR/Cas9-gjennombruddet, har uttalt at de gir andre forskere fri tilgang til teknologien – hvis den brukes til akademiske formål. Det er det lille knippet av oppstartsselskaper og noen få større industriaktører som universitetene har overført rettighetene til, som eksklusivt kontrollerer kommersiell bruk av teknologien.

Spørsmålet er hva som skjer dersom andre forskere gjør betydelige oppdagelser ved å bruke et verktøy de fikk tillatelse til å bruke i ikke-kommersiell forskningsøyemed? Hvilke muligheter har disse forskerne og universiteter til videre bruk av forskningsresultatene?

NTNU-forsker Knut Jørgen Egelie. (Foto: NTNU)
NTNU-forsker Knut Jørgen Egelie. (Foto: NTNU)

Det er i praksis en liten gruppe kommersielle aktører som nå kontrollerer tilgang til den grunnleggende CRISPR/Cas9-plattformen – ikke universitetene selv. Dette er selskaper som ønsker å være direkte involvert i utviklingen av egen kommersiell aktivitet etter kommersielle spilleregler, ifølge Egelie.

− Hvis for eksempel det norske bioteknologimiljøet bruker noen av rettighetene som eies av andre aktører, kan det medføre begrensninger i bruken av eventuelle forskningsresultater for norske aktører, sier han.

Egelie og kollegene anbefaler heller at universiteter som står bak gjennombruddsteknologi, bruker en mer fleksibel lisensstruktur som gir rom for bedre kontroll og bredere spredning av teknologien.

Eksempelet Stanford

De viser til hvordan for eksempel Stanford University opererte etter at deres forskere oppdaget en banebrytende metode for genspleising, som gjorde det mulig å sette sammen arvestoff fra ulike organismer. Universitet og forskerne tok ut patent på teknologien og i de 17 årene før patentene gikk ut, ga universitetet lisenser til 468 selskaper.

Stanford overførte ikke-eksklusive rettigheter til sine egne oppstartsselskaper slik at disse selskapene stilte på lik linje med de andre som ble tildelt lisenser.

Ved å kontrollere teknologien gjennom patenter kunne Stanford gi lisenser på like vilkår til alle som ønsket å bruke den. Denne fremgangsmåten ga en veldig god spredning av gjennombruddsteknologien, men et slikt bredt, ikke-eksklusivt, kommersielt lisensieringsprogram er foreløpig ikke etablert etter CRISPR/Cas9-gjennombruddet.

Det er i dag mange patentsøknader som omfatter CRISPR og CRISPR/Cas9-teknologien, både patenter til den grunnleggende teknologiplattformen og til omkringliggende oppfinnelser. Ingen norske aktører har søkt om eller fått patenter innenfor teknologien.

Det er stort sett amerikanske, men også noen kinesiske og noen få europeiske universiteter, myndigheter og industri som eier de grunnleggende patentsøknadene. Alle som ønsker å bruke patentene til den grunnleggende CRISPR/Cas9-platformen, må på en eller annen måte forholde seg til disse aktørene.

Krangler om rettighetene

Det pågår nå en stor rettssak i USA om patentrettighetene til de grunnleggende CRISPR/Cas9-oppfinnelsene.

På slutten av 2012, da forskere ved universitetene i Wien og Berkeley oppdaget at Cas9-ensymet kunne brukes til å kutte i et isolert DNA, sendte de inn en felles patentsøknad. Få måneder senere sendte Massachusetts Institute of Technology (MIT) og Broad Institute inn en patentsøknad basert på arbeidet til en av deres forskere, som hadde vist hvordan Cas9-ensymet kunne brukes til å endre DNA i cellene til pattedyr.

Selv om universitetene i Wien og Berkley var først ute med sin søknad, fikk MIT og Broad Institute innvilget sin patentsøknad først. Kjernespørsmålet i rettssaken er hvem som egentlig var først ute med oppfinnelsen – og som dermed har rettighetene til de grunnleggende patentrettighetene.

Egelie understreker at aktører som eier en grunnleggende teknologiplattform som CRISPR/Cas9, må være bevisst på hvordan rettighetene forvaltes, slik at teknologien kan spres på en mest mulig samfunnsnyttig måte.

− Når innovasjon, forskning og kommersialisering nærmer seg hverandre, og industri og universiteter ønsker å samarbeide, kan det oppstå konflikter om kontroll av rettigheter fordi aktørene har ulike mål. Noen universiteter håndterer dette bedre enn andre, noen industriaktører er mer selvsentrerte enn andre. NTNU har lenge hatt et tett forhold til industri og vi har sett disse problemstillingene på nært hold – og det har økt vår bevissthet på området, sier Egelie.

Etterlyser retningslinjer

Likevel viste nylig en rapport fra Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker at NTNU henger etter når det kommer til etisk lisensiering av medisinsk forskning. Universitetene i både Oslo og Bergen har retningslinjer som skal sørge for at resultatene av medisinsk forskning med kommersielt potensial blir gjort tilgjengelig til rimelige priser i lav- og mellominntektsland, skriver Khrono.

− Vi må ha strukturer som sørger for at alle som skal ha tilgang til forskning, får det. Samtidig må ikke utviklingen av ny teknologi, kommersielle produkter og tjenester stoppe opp. Universitetene ønsker å samarbeide med kommersielle aktører, og derfor må universitetene også ha kompetanse som gjør at de takler denne balansegangen, sier Egelie.

Noen få enkeltaktører bør altså ikke tildeles eksklusive rettigheter til gjennombruddsteknologi – men samtidig må ikke disse enkeltaktørene skremmes fra å investere i teknologien.

− Universitetene som klarer å strukturere en slik kontroll av rettigheter til ny og banebrytende teknologi på en god måte, vil oppleves som mer attraktive. Industrien vil oppfatte dem som ryddige, og forskere vil føle at deres rettigheter blir ivaretatt, sier han.

Referanse: 

Knut J. Egelie, mfl. The emerging patent landscape of CRISPR–Cas gene editing technology i Nature Biotechnology, vol. 34, nr. 10, 2016.