I 2003 blir en svensk mann dømt for ran av en urmaker. Hans blodspor er funnet på åstedet, og sannsynligheten for at det tilhører mistenkte regnes som en million ganger mer sannsynlig enn alternative forklaringer.

Bevismaterialet ellers er tynt, og DNA-treffet blir det avgjørende beviset. I 2006 frikjennes en dansk mann etter mistanke om brannstiftelse, hærverk og tyveri på et diskotek.

Det er også her én til en million sannsynlighet for at prøven er mistenkte sin, men DNA-beviset «kan ikke stå alene», heter det i dommen.

– I strafferetten er det noe besnærende med DNA-bevis, fordi det er så absolutt.

– På mange måter kan man sammenligne det med strekkodene man har på varer – dette er din strekkode, sier Ragna Aarli, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

Hun har utarbeidet en bok og en rapport om rettssikkerheten ved bruk av DNA-bevis i Norge, som beskriver hvordan DNA-beviset er et uvurderlig verktøy som må håndteres med varsomhet.

Mye arbeid – begrenset nytte

I 2008 kom den såkalte DNA-reformen, og etter det vokste registrene voldsomt. Da Knut Storberget med reformen ønsket å åpne opp for økt bruk av DNA-bevis , var det for å gjøre noe med hverdagskriminaliteten som rammer folk flest.

Før den ble satt i kraft brukte man kun bevisene i grove straffesaker, først og fremst ved voldtekter og drap. Nå kan de benyttes mot alle som er mistenkt for en forbrytelse som kan gi fengselsstraff.

Reformen ga raskt resultater. Tallet på innsendte sporprøver knyttet til hverdagskriminalitet ble fordoblet i løpet av et halvår. Nå ble det blant annet enklere å fakke kriminelle gjengangere og avsløre organisert kriminalitet på tvers av landegrenser.

Samtidig økte ressursbruken, for Rettsmedisinsk institutt (RMI) har plikt til å analysere alle prøver som sendes inn. RMI analyserer alle DNA-prøver for det norske rettssystemet. I starten strøk man vattpinner overalt og sendte inn prøver som ikke kunne gi DNA-profil, men bare ga mye ekstra arbeid.

Da måtte man se på hva som faktisk er verdt å sende inn. Ved blodprøver lykkes man med å fremstille en DNA-profil i hele 85 prosent av tilfellene, mens med hudpartikler avsatt på håndtak er suksessraten kun 5–15 prosent.

Man har etter hvert fått begrenset det mest meningsløse analysearbeidet, men utover det tekniske byr reformen på andre utfordringer. Et DNA-bevis er ikke alltid like enkelt å bruke i retten, forteller Aarli.

– Da DNA-bevis hovedsakelig ble brukt i voldtektssaker var det en mye klarere link mellom DNA-beviset og en straffbar aktivitet. Har vi med vinningskriminalitet å gjøre, er det vanskelig å si om den beviste tilstedeværelsen på åstedet er knyttet til den kriminelle handlingen.

– Det har skjedd en naturvitenskapeliggjøring av rettssystemet, men den naturvitenskapelige argumentasjonen baserer seg på mye sikrere kunnskap enn rettssystemet gjør. Du har et eksakt bevis, men putter det inn i et system som er noe løst og rundt, sier Aarli.

Naturvitenskap i rettssalen

En annen akilleshæl for DNA-bevisets verdi i retten er rapporteringen. Etter gjennomført analyse sender RMI en rapport til retten, og det å forbedre rutinene rundt denne rapporteringen er et hovedanliggende i Aarlis rapport.

For å bedømme verdien av et DNA- bevis må også rettsgenetikerne, de som undersøker DNA-prøvene, tydelig kommunisere hva de har funnet.

– Rapportene kan gjøres mer tilgjengelige ved at de blir mer systematiske. Når rettsgenetikerne må tolke funnene oppstår utfordringer med hvordan de skal beskrives. Bruker man standardformuleringer vil retten raskere forstå hva som menes, sier Aarli.

I Danmark er for eksempel rutinene annerledes. Der benytter de seg av standardformuleringer og en såkalt likelihood ratio – en sannsynlighetsberegning satt opp mot en hypotese, som «finn ut om DNA-prøven fra dette sporet matcher med denne personen».

Ratioen kan for eksempel være på 1:1 000 000, noe som tilsier «ekstremt sterk» sannsynlighet for at hypotesen stemmer. Systemet skal gjøre det enklere for retten å forstå bevisvekten.

– Det naturvitenskapelige sannsynlighetsbegrepet er noe helt annet enn det rettslige. En rent statistisk, teoretisk sannsynlighet for at noe er feil er ikke det samme som begrepet «rimelig tvil» i rettssystemet, sier Aarli.

Den rettsmedisinske kommisjon, som kontrollerer RMIs arbeid, har klaget på at standardiseringen ikke brukes i Norge. I Aarlis rapport til Justis- og politidepartementet konkluderes det med at «innholdet og utformingen av rapportene ikke er tilstrekkelig optimale», og bruk av likelihood ratio er et av tiltakene som anbefales.

Feilslutninger fra aktører i retten er en annen sentral rettssikkerhetsutfordring som kan oppstå fordi bevisbedømmelsen gir rom for skjønn.

– Rettsgenetikeren kan bare gi svar på treffspørsmålet, og så må bevisbedømmeren vurdere om det kan være et villspor, om en annen person kan være kilde, om mistenkte har et alibi og så videre.

– Bevisbedømmeren må se på skyldspørsmålet i full bredde, og bør ha noe mer enn DNA-beviset å basere seg på. Berørings-DNA i en vinningskriminalitetssak kan ha en begrenset verdi når man skal avgjøre skyld, sier Aarli.

DNA-bevis kastes

Når DNA-prøvene er analysert og en DNA-profil er fremstilt, kan ikke det biologiske materialet lagres videre i Norge. Dersom saken blir avsluttet uten domfellelse, skal også analyseresultatet – DNA-profilen – slettes.

– Å balansere behovet for personvern og ønsket om å bekjempe kriminalitet og sikre rettssikkerhet er vanskelig. Etter etableringen av en gjenopptakelseskommisjon gjenåpnes gamle saker oftere enn før, men slik situasjonen er nå kan ikke DNA-prøver lagres over lengre tid, og kan altså ikke benyttes som grunnlag for gjenåpning av en sak. Det kan bli problematisk, mener Aarli.

– Fordi vitenskapen utvikler seg hele tiden kan det komme en dag da vi oppdager at standardene vi bruker ikke er gode nok, og at man har gjort en feil domfellelse. Slik det er nå er det ikke mulig å omtype en profil etter nye standarder fordi det biologiske materialet er kastet.

RMI har i dag monopol på DNA-analyser for strafferettspleien. I Aarlis rapport påpekes det at en monopolinstitusjon som ikke trenger å gjøre seg selv attraktiv kan bli tregere på å svare på ytre krav om endring.

Fagmiljøet i Norge er lite, men det har vært snakk om å få på plass et supplerende analyselaboratorium i Tromsø. behovet for en såkalt «second opinion» er et viktig argument for å få på plass et slikt alternativt laboratorium.

– Så lenge man bare har én analyseinstitusjon med monopol er det vanskelig for forsvarer å bestride et DNA-bevis. I den grad beviset skulle få avgjørende betydning, bør det kunne testes av en uavhengig instans, og det er det dårlige muligheter for i dag.

Referanse:

Sluttrapport til Justis- og politidepartementet fra prosjektet ”Sakkyndighet ved bruk av DNA-bevis i straffesaker”