Den store dopingtrusselen

I skyggen av Vancouver-OLs jubelbrus er en ny dopingform i anmarsj. Den handler om manipulering av gener for å øke prestasjonene.

Publisert
(Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

Gendoping

Bruk av medisinsk genterapi på friske idrettsutøvere, med det formål å øke prestasjonsevnen.

Celler, gener, eller genetiske elementer sprøytes inn i kroppen, for å gi eksempelvis økt muskelvekst eller oksygentransport i blodet.

Medisinsk genterapi er beregnet på å kurere syke mennesker og dyr. Ikke-terapeutisk bruk anses som svært risikofylt og kan gi alvorlig sykdom eller død.

Gendoping vil være vanskelig å avsløre. Regelmessige injeksjoner er unødvendig. Overføring av et gen gir produksjon av  ønskede stoffer i organismen.

Kilder: Antidoping Norge og artikkelen Gendoping - det perfekte bedrag…? Per Wiik Johansen, Norsk Idrettsmedisin nr. 2, 2006 (pdf-fil)

Gendoping kan utvikle seg til det absolutte mareritt for alle som kjemper for en ren idrettsverden. Samtidig som gendoping er svært risikofylt med dagens teknologi, ligger det fristelser i mulighetene for sterkt prestasjonsfremmende effekter.

Faren for alvorlig sykdom som blodkreft, eller dødsfall, er ikke nødvendigvis nok til å stoppe utøvere som vil gjøre nær sagt hva som helst for å stå øverst på seierspallen.

- Gendoping er den potensielt største trusselen mot en ren idrettsverden i framtida, og det er vanskelig og kostbart å utvikle metoder som kan avdekke slikt misbruk. Vi kan ikke utelukke at noen benytter gendoping i Vancouver-OL, sier professor og rektor Sigmund Loland ved Norges Idrettshøgskole.

Foreløpig utgjør misbruk av EPO-varianter som kun oppdages kort tid etter at de er tilført kroppen, et hovedproblem. EPO er et hormon som setter fart på produksjonen av røde blodlegemer, som igjen gir et høyere oksygenopptak, og dermed økt utholdenhet i idretter som langrenn.

- I tillegg kommer veksthormoner i ulike varianter, som også kan være vanskelige å avdekke. Samtidig ser det ut som om klassisk bloddoping har fått en renessanse, sier Loland.

Han er også medlem av World Anti-Doping Agency sin (WADA) etiske komite.

- Et spørsmål om tid

Spørsmålet både Loland og andre i dopingbyrået stiller seg er hva som vil skje i Vancouver OL, og i tiden etter.

Ofte kommer en eller flere dopingavsløringer i forbindelse med store mesterskap, og det finnes allerede teknologi som muliggjør gendoping.

- Det ville være veldig naivt å tro at ingen allerede har forsøkt seg på gendoping. Og hvis ikke, kan vi være helt sikre på at det vil bli tatt i bruk. Det er alltid noen som vil ta stor risiko.

- Sannsynligvis er det kun et spørsmål om tid før dopingjegerne må hanskes med kunstige overføringer av genetisk materiale, brukt den hensikt å øke prestasjoner hos idrettsutøvere, sier Loland til forskning.no.

To episoder

I den vitenskapelige artikkelen Gene Doping and Sport, som forskerne Theodore Friedmann, Olivier Rabin og Mark S. Frankel har publisert i tidsskriftet Science, beskrives to tidligere episoder som antyder at gendoping er i anmarsj, eller allerede kan være brukt.

- I Tyskland oppdaget man at en friidrettstrener prøvde å skaffe seg Repoxygen, en genetisk overføringsvektor som forsterker uttrykket til genet erythropoietin (EPO), rapporterer forskerne i artikkelen.

Hensikten var etter alt å dømme å endre det genetiske uttrykket, for å øke kroppens produksjon av røde blodlegemer, slik at mer oksygen kan transporteres rundt i kroppen.

Dermed øker den aerobe utholdenheten og musklenes kan jobbe hardere før melkesyra og stivheten melder seg. Heller ikke EPO er risikofritt. Siden blodet blir tykkere, øker blant annet risikoen for hjerneslag og hjerteinfarkt.

I tillegg beskriver forskerne en hendelse i forkant av Beijing-OL i 2008. En kinesisk lege tilbød seg å selge en form for stamcellebehandling til en tysk journalist som utga seg for å være svømmetrener, skriver amerikanske CBC News, som også omtaler artikkelen til Friedmann og kolleger.

- Det er ikke klart hvorvidt disse sakene, eller andre liknende forsøk , kan ha nådd så langt at man faktisk har overført genmateriale til mennesker. Få tekniske barrierer står i veien for det, påpeker forskerne i Science-artikkelen.

Behandle sykdom

I medisinsk forstand innebærer genterapi at man behandler arvestoffet i kroppen ved å styre proteinproduksjonen, for igjen å kunne bekjempe sykdom.

Ett eksempel kan være at man vil reparere gener som ikke virker, eller at man sprøyter inn gener som ikke finnes i en kropp, men som har en viktig funksjon.

Forskere verden over håper at genterapi med tiden skal kunne behandle sykdommer som Parkinsons, cystisk fibrose, immunsviktlidelser og enkelte krefttyper, ifølge Norsk helseinformatikk.

Overføres med virus

Andre med skumle hensikter på idrettsbanen håper at gendoping skal gjøre dem uovervinnelige, og umulige å spore for dopingjegerne.

- Ved gendoping manipuleres kroppens DNA. Det finnes for eksempel en teknikk brukt på mus, der man ved hjelp av virus overfører et ønsket gen. Slik kan det også overføres til mennesker.

- La oss si at jeg produserer en viss mengde av et muskelbyggende stoff. Siden produksjonen er genetisk styrt, kan man stimulere muskelveksten gjennom genterapeutisk metode, forklarer Loland.

Dette kan gjøres ved å tilføre en insulinaktig hormonstyrt vekstfaktor, eller et mutert gen, inn i kroppen.

Livet som innsats

Ikke bare kan muskelstyrken økes. Hvis en utøver har lav produksjon av røde blodlegemer, noe som vil svekke transporten av oksygen i blodet, kan man tilføre genmateriale som vil styrke denne produksjonen.

I en utholdenhetsidrett kan dette være tungen på vekstskålen. Men prisen kan altså være høy - den ulovlige genmanipulasjonen skjer med livet som innsats.

- Gendoping kan være sterkt prestasjonsfremmende, men det er høyst utforutsigbare utfall knyttet til bruken, og alvorlig sykdom eller død kan inntreffe.

- Men hvis det utvikles effektive teknologier som er rimelig sikre, risikerer vi at gendoping blir utbredt, sier Loland.

Avsløres av molekylære signaturer? 

WADA har hatt genterapi på sin forbudsliste siden 2004. Fordi byrået har vært, og i økende grad er bekymret for risikoen gendoping utgjør, har WADA også støttet flere forskningsprosjekter.

Foreløpige resultater styrker troen på molekylære signaturer som et verktøy for å avsløre gendopere, ifølge Science-artikkelen.

Siden gendop ikke trenger å bli tilført jevnlig, det er nok med én enkelt tilførsel, blir juksemakere vanskelige å avsløre. Spørsmålet er om WADAs dopingjegere, og de enkelte lands kontrollører, står uten mulighet til å avsløre genjuks.

- En av de ledende i verden på genterapi, Theodore Friedman, (førsteforfatterenen på Science-artikkelen), mener at også gen-juksemakerne kan avsløres.

- Måten å gjøre det på, vil være å benytte avansert kartlegging for å se etter variasjoner som ikke kunne oppstått naturlig i kroppen, men dette er antakelig temmelig kostbare teknikker, sier Loland.

Målrettede testregimer

Selv om nye økonomiske ressurser må settes inn, tror rektoren ved Norges idrettshøgskole at også gendopere vil bli avslørt.

- Vi trenger nye og mer målrettede testregimer, det gjelder for alt anti-dopingarbeid. Så tror jeg at framtida også på gendoping-området blir å følge utøvere over tid for å se fysiologiske og potensielt genetiske variasjoner, slik ideen i dag er med de såkalte blodpassene, der utøvernes blodverdier måles over tid.

- Jeg ser for meg screeninger som rett og slett ser om de fysiske lovene for vekst og utvikling brytes på en slik måte at det kun kan forklares med genterapi, sier Loland.

Dopingarbeidet på verdensbasis står også overfor noen mer generelle utfordringer. Store forskjeller mellom de olympiske nasjonene vanskeliggjør et felles krafttak.

Noen som tør i Norge?

- Hovedproblemet er ikke at farmasien ligger så langt etter juksemakerne, det mener jeg er en myte.

- Men en utfordring er at det kun er 30-40 olympiske nasjoner som har sterke oppegående nasjonale anti-dopingorganisasjoner, mens de andre 170-180 enten mangler kunnskap eller vilje til å drive med dette, sier Loland.

- Utøvere i et mer bortgjemt land blir for eksempel sjelden testet på hjemmebane. Bare ved å følge utøvere over tid, og ved å teste i oppkjøringsperioder, kan det globale antidopingarbeidet lykkes.

- Sporingstiden for en del moderne dopingmidler er så kort, at hvis vi ikke får til dette, er det mye juks vi ikke vil klare å oppdage, fortsetter han.

Hva så med Norge? Vil noen vintersportsutøvere i det hele tatt tørre å bruke doping i skisportens hjemland?

- Noen form for systemdoping utelukker jeg i Norge. Både toppidretten og hele samfunnet er såpass gjennomsiktig at det neppe hadde gått. Men at noen enkeltutøvere ville prøve en snarvei, er selvfølgelig fullt mulig her som i andre land, sier Loland.

Referanse:

Gene Doping and Sport, Theodore Friedmann, Olivier Rabin, Mark S. Frankel. Science 5. februar 2010, Vol. 327.