Den russiske bjørnen er bra for den finske bamsen

I tidligere tider levde brunbjørnen i store deler av Europa, men århundrer med omfattende jakt og forfølgelse førte til utryddelse en rekke steder. For om lag 50 år siden var bjørnebestanden trolig på sitt laveste, også i Skandinavia.

De nordeuropeiske bjørnene har i perioder levd i små, separate grupper, som har hatt lite kontakt med hverandre. 

– Etter hvert som lovgivningen kom på plass og jakten har avtatt, har noen av bestandene vokst og gradvis begynt å møte hverandre igjen. Vi kan se at antall bjørner har økt samtidig som bestandene har utvidet leveområdene sine, forteller forsker Snorre Hagen ved Bioforsk Svanhovd. 

I dag er det totalt omtrent 50 000 europeiske bjørner, som er fordelt på ti delbestander av svært varierende størrelse. Størst er den nordøst-europeiske bjørnestammen, med 37 000 individer, som er utbredt fra Latvia og Estland, gjennom Russland og Finland til Pasvikdalen i Øst-Finnmark. Den skandinaviske bjørnestammen teller minst 3000 individer. De finnes hovedsakelig i Sverige, men også i Sør- og Midt-Norge. (Foto: (Illustrasjon: Bioforsk))
I dag er det totalt omtrent 50 000 europeiske bjørner, som er fordelt på ti delbestander av svært varierende størrelse. Størst er den nordøst-europeiske bjørnestammen, med 37 000 individer, som er utbredt fra Latvia og Estland, gjennom Russland og Finland til Pasvikdalen i Øst-Finnmark. Den skandinaviske bjørnestammen teller minst 3000 individer. De finnes hovedsakelig i Sverige, men også i Sør- og Midt-Norge. (Foto: (Illustrasjon: Bioforsk))

Overvåker hår og avføring

– Ved Bioforsk Svanhovd har vi de siste årene brukt mye tid på å overvåke hvordan bjørnestammene utvikler seg i Norge. Vi samler inn og analyser hårprøver og ekskrementer.

Men de har også et internasjonalt perspektiv på arbeidet. 

– Vi har i samarbeid med finske forskere forsøkt å finne ut mer om hvordan den genetiske variasjonen i den finske bjørnebestanden utvikler seg når antallet øker.

Møtes oftere

I Finland har det lenge vært en nordlig og en sørlig bjørnebestand som i perioder har hatt liten kontakt. Det betyr også at de har vært genetisk isolert fra hverandre. Etter hvert som bestandene utvidet områdene sine, ble det hyppigere kontakt og mer utveksling av genmateriale. De to stammene har rett og slett begynt å blande seg med hverandre.

– Fra 1996 til 2010 utvidet den sørfinske bjørnebestanden området sitt 7,4 kilometer nordover per år, forteller Hagen. Dermed møter bjørnene stadig oftere på artsfrender fra nord og øst.

Den russiske bjørnebestanden har stor påvirkning på de finske bjørnene. Innvandring av russiske bjørner har vært viktig for at den finske bjørnebestanden har kunnet hente seg inn igjen.

Gener år for år

I et nylig publisert studie har forskerne kombinert to typer data: antall bjørn over tid, og genetiske data for hvert eneste år. 

– Vi har for første gang kunnet dokumentere hvilke genetiske endringer som skjer fra år til år, og hvordan disse henger sammen med bestandsvekst og geografisk utvidelse.

– Rent teknisk har vi kartlagt 12 genetiske markører i vevsprøver fra 819 lovlig skutte bjørner i hele Finland, i perioden 1996–2010. Deretter har vi forsøkt å forklare de sammenhengene og mønstrene vi ser som best vi kan.

De sørfinske bjørnene beveger seg stadig lengre nordover. Og der treffer de på bjørner fra nordlige og østlige bestander.  (Foto: Alexander Kopatz)
De sørfinske bjørnene beveger seg stadig lengre nordover. Og der treffer de på bjørner fra nordlige og østlige bestander. (Foto: Alexander Kopatz)

Flere dyr, større områder og innvandring

Det ser ut som de genetiske endringene ikke skyldes flere dyr, men større leveområder.

For forskerne ser at endringene skjer veldig mye raskere enn når bare antallet dyr øker. Det skyldes trolig flere ting: flere dyr sprer seg over større områder og innvandring av russiske bjørner.

Tidligere har teorien vært slik: antall bjørn kan øke raskt, og de kan raskt spre seg utover nye områder. De genetiske effektene kommer først til syne etter mange generasjoner.

– Våre studier viser at dette også kan skje fort, dersom forholdene ligger til rette for det, sier Hagen.

– Det er veldig spennende å se at det genetiske mangfoldet i en ekspanderende bestand kan endre seg så raskt i positiv retning, forteller Hagen. – Teoretisk skulle de endringene vi har sett på en og en halv generasjon, ta minst ti generasjoner.

Brunbjørnen i Pasvik

Pasvikstammen er en del av den finsk-russiske bjørnestammen, mens de øvrige bjørnene i Norge tilhører den svenske stammen. Det ser ut til å være lite kontakt mellom de norsk-svenske og de finsk-russiske bjørnestammene.

– Vi antar at det er kontakt og utveksling av gener mellom brunbjørnene i Pasvik og på Kolahalvøya, men vi har så langt ikke analysert prøver så langt bort på russisk side, forteller Snorre Hagen.

Det ønsker de å undersøke nærmere.

– Hvis vi får tilgang på et ordentlig prøvemateriale fra Kola vil vi kunne se hvilke genetiske fellestrekk Kola-bjørnene har med bjørner i Pasvik og Finland.

Referanse:

Snorre B. Hagen, Alexander Kopatz, Jouni Aspi, Ilpo Kojola, Hans Geir Eiken: Evidence of rapid change in genetic structure and diversity during range expansion in a recovering large terrestrial carnivore. Proceedings of the Royal Society B. DOI: 10.1098/rspb.2015.0092. 22.4.2015 Sammendrag