T. rex luftig under lokket

Dinosaurer som Tyrannosaurus rex var de reneste "airheads" sammenlignet med oss mennesker.  Å være litt tomskalle var faktisk ganske smart, ifølge ny studie.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

At dinosaurer hadde små hjerner er velkjent, men paleontologene var ikke klar over at beistene hadde så mange hulrom i hodeskallen.

Her ser du en animasjon som viser at skallen til fryktede Tyrannosaurus rex blant annet hadde luftige rom ved nesen (luktorganet) og mellomøret.

Hulrommene til disse Kritt-tidens fryktede skapninger var større enn antatt, ifølge studien, som kommer fra Ohio University, USA.

Men: all “luften” var til betydelig hjelp, og sørget for at de kunne bevege hodet raskere, kommunisere  – og ikke minst puste skikkelig.

- Jeg har studert luftveier og hulrom i lang tid, og tro meg: folk har virkelig spøkt med at jeg ikke undersøker noe som helst, fordi jeg ser på tomrom i skallen. Men; arbeidet har vist at disse luftfylte områdene har visse egenskaper og funksjoner, sier forsker Lawrence Witmer ved Ohio University.

Han er professor i paleontologi ved universitetets College of Osteopathic Medicine.

Sammen med kollegaen Ryan Ridgely har han tatt en nærmere kikk på skallene til de storvokste kjøtteterne Tyrannosaurus rex og Majungasaurus, samt de pansrede, kortsnutede og mindre ankylosaurene Panoplosaurus and Euoplocephalus.

Begge de to sistnevnte var planteetere.

Luftig i toppen

Forskerne har laget 3D-bilder av hodeskallene, som viser hvordan luftveiene så ut.

Sammenlignet med mennesker er dinosaurer de reneste "airheads". Mange flere hulrom gir en luftigere, og lettere, toppetasje. (Illustrasjon: Witmer & Ridgely, Ohio University)
Sammenlignet med mennesker er dinosaurer de reneste "airheads". Mange flere hulrom gir en luftigere, og lettere, toppetasje. (Illustrasjon: Witmer & Ridgely, Ohio University)

Analysen av de to store kjøtteterne avslørte at nesen (luktorganet) deres la beslag på store områder, inkludert en buet luftvei fra neseboret til halsen.

Dessuten fantes det flere andre hulrom i skallen, som kunne bli 1,5 meter lang hos T. rex. Hjernen var av mer beskjeden størrelse - anslagsvis i overkant av 20 centimeter.

Totalt sett var utgjorde alle hulrommene et mye større område enn selve tenkeboksen.

Tyrannosaurus Rex hadde en liten hjerne. (Illustrasjon: L. M. Witmer og R. Ridgely/Ohio University College of Osteopathic Medicine)
Tyrannosaurus Rex hadde en liten hjerne. (Illustrasjon: L. M. Witmer og R. Ridgely/Ohio University College of Osteopathic Medicine)

Witmer antyder at tomrommene bidro til å gjøre skallen til Tyrnannosarus rex hele 18 prosent lettere enn hvis hulrommene ikke hadde vært der.

Ikke så tung i hodet

Hulrommene i dinosaurskallene kan ha spilt en biomekanisk rolle, mener Witmer.

En dinosaurs hodeskalle og bein var i utgangspunktet svært robuste. En lett (og samtidig svært solid) skalle betyr gode muligheter for å utføre raske bevegelser med hodet.

Når halsen dessuten stikker så langt ut fra kroppen som hos T. rex, gjør en relativt lav vekt det  lettere å holde hodet oppe, ifølge forskerne.

De har nylig har fått publisert studien sin i tidsskriftet The Anatomical Record.

Korketrekkerform

De fleste dinosaurforskere har ellers antatt at luftveispassasjer hos de pansrede ankylosaurene ligner på de enkle kanalene med hulrom til storkarer som T. rex, står det i  presseskrivet fra Ohio University.

Herrene Witmer og Ridgely fant derimot at hulrommene hos platneeterne var temmelig innviklede. I nesene var passasjene vridd, i en slags korketrekkerform, som verken ledet direkte til lungene eller til ”luftsekker” andre steder i kroppen.

Her ser du en animasjon som viser den snirklete kanalen, formet som et sugerør med mange snurrer på. 

Forskerne mener at de vridde nesepassasjene spilte en rolle for ankylosaurenes kommunikasjonen med omverdenen.

Noen hulrom fungerte som kamre som ga gjenlyd, som igjen påvirket dinosaurens ”uttale”, ifølge studien.

Luftveiene kan dessuten ha vært littegrann forskjellige fra individ til individ. Dermed åpner muligheten seg for at stemmene deres hadde en egenart, og kunne skilles fra hverandre.

Powered by Labrador CMS