Det som slår deg når du er på seminarer på The American Association for the Advancement of Science (AAAS), er hvordan forskerne tør å være uenige, i full offentlighet.

Det er en del av settingen på et møte som dette, og en del av moroa. Men uvant for oss som er vant med den noe mer servile norske stilen.

På seminaret New Approaches to Paleontological Investigation ble vi presentert for en rekke ulike nye teknologier som har ett til felles - å forbedre jakten, ikke bare på nye dinosaurer, men også jakten på bedre kunnskap om hvem og hva de var.

Og det var ikke langt mellom uenighetene.

Ostohistologi

Eldstemann i flokken, Jack Horner fra Montana State University, presenterte den enda eldre metoden med å studere knokler under mikroskop; osteohistologi.

Ved å analysere vekstmønstre og blodårer i skjelettet kan man finne ut mye om hvordan dinosaurene vokste, hvorvidt de var varm- eller kaldblodige, deres adferd og rett og slett om hvordan kroppene deres kunne bevege seg.

Slike studier viser tydelig at dinosaurrer var et dyr et sted midt mellom krokodiller og fugl, et ikke veldig kontroversielt standpunkt i dag. Striden står selvsagt om akkurat når de to gruppene, fugler og dinosaurer, skilte lag.

For stiv rygg

Interessant var det likevel å se sammenligningen mellom unger av mayasaurus og for eksempel spurve- og trosteunger, altrikiale fugler som i motsetning til for eksempel ender og høns, krever mye stell og pass før de blir selvstendige:

Vekstmønsteret i vekstplatene i enden av knoklene er helt likt - og helt ulikt det vi finner hos øgler, krokodiller og pattedyr.

Og som de som har lest Horners bøker vet: Mayasaurus hadde reir og passet sine barn.

Det er liknende studier av senene i ryggraden på Tyrannosaurus rex som får Horner til å konkludere med at “T. rex could’nt dance!”. Ryggen var rett og slett for stiv.

Men kunne han hoppe?, spurte en fra salen.

- Bare én gang, svarte Horner.

Tegnet skrekkøglen feil

Horner har lenge vært kjen t for sitt syn på T. rex som en noe sedat åtseleter, et syn mange er uenige i.

Blant annet Lawrence Witmer fra Ohio University College of Osteopathic Medicine.

Han er ekspert på dinosaurenes hode, og dermed også på deres sanser. Han og hans forskningsgruppe er kjent for en rekke gjennombrudd de siste årene.

Deres analyser av T. rexs hjerne og snute nådde forsiden av Science, da de fant at vi hittil har tegnet skrekkøglen helt feil. Neseborene lå ikke langt bak på snuten, men helt foran, slik som på moderne pattedyr.

- På den måten kunne de jo lukte byttet mye bedre, sa Witmer.

Rekonstruerer hulrom

Neseborenes og luktesansens plassering i T. rexs hode, fant de gjennom CT-skanning av hodeskaller.

All verdens nye datateknologier har de senere årene vist seg å være gull verdt for paleontologene, som kan rekonstruere hulrom i skallene som de tidligere aldri fikk tilgang til.

Følgelig har Witmer og hans team klart å rekonstruere det indre øre på en rekke arter, og kan slutte hvordan dyrene holdt sine hoder når de var på vakt.

Den kjempestore planteeteren Diplodocus var i optimal balanse når hodet vendte ned - en stilling som passer godt med gressing - mens T. rexs indre øre viser at maksimal balanse fordret et horisontalt hode.

Gravid T. rex

- En T. rex som snuste og jaktet sto stiv mens dens langsomt beveget hodet sidelengs. Så om den ikke kunne danse, så må vi i det minste forvente at den kunne gjøre lynraske utfall til siden, sa Witmer.

En rekke andre dinoforskere presenterte også sine metoder. Mest oppsikt vakte Mary Highby Schweitzer fra North Carolina State University, da hun presenterte tyrannosaurusen Boo, som viste seg å være ei jente - ei gravid ei til og med.

Hennes rekontruksjon av dinosaurenes mye kroppsdeler, som skinn og blodårer vakte berettiget oppsikt i 2005. At dyret hun studerte var verdens første gravide T. rex forsvant i vellinga.