I 2000 presenterte paleontologen Dale Russell fra North Carolina State University et svært sjeldent funn: det fossiliserte hjertet til en planteetende dinosaur.

Ved å scanne fossilet med CT-teknologi, en form for røntgenavbilding, mente forskerne å kunne vise at ”hjertet” til dinosauren Thescelosaurus, med kallenavnet Willo, blant annet inneholdt to hjertekammeraktige hulrom.

Russell og kollegene konkluderte derfor med at planteeteren sannsynligvis var varmblodig – og altså nærmere  fuglene enn krokodillene i så måte. Dette er en av de store, pågående diskusjonene i paleontologien.

Funnet av Willos hjerte ble presentert i det prestisjetunge tidsskriftet Science.

I dag er Russell pensjonert, og en ny generasjon av paleontologer, ledet av Tim Cleland ved samme universitetet, har skannet fossilet ved hjelp av CT-teknikker som har blitt utviklet de siste ti årene.

Konklusjonen er nok skuffende for Russell - og mange andre med ham: Willos bryst ble fylt med sand etter at den døde – og det er dét hjertet er: sand og stein.

- Moteretninger kommer og går

CT-scanning av fossiler var en ny og spennende teknologi rundt årtusenskiftet, og paleontolog Jørn Hurum ved Universitetet i Oslo forteller at nye teknologier ofte kan gi noe forhastede resultater i starten:

- Jeg husker denne historien godt. Det var i starten av den tiden da alle fossiler ble kjørt gjennom CT, og alt ble overtolket. Slike moteretninger finnes innen alle vitenskaper, sier han til forskning.no.

Hurum nevner blant annet strengteori og multiversteorien - teorien om at vårt univers bare er ett av flere - innen fysikken. Dette er to teorier som blir mer eller mindre populære ettersom tiden går, på samme måte som pannelugg eller leopardmønster i moteverdenen.

- Det samme var tilfellet med analyse av dinosaur-DNA i et par år etter 1993, da filmen Jurassic Park kom. Da virket det som at DNA-analyser var en enkel teknikk som kunne løse alle problemer, forteller Hurum.

Dinofarger på moten i dag

Dagens forskere er sannsynligvis ikke noe mer klarsynte enn sine forgjengere, og nye moteretninger dukker stadig opp:

- Akkurat nå er moten innen paleontologien å finne farger på fossiler, forteller Hurum.

forskning.no har skrevet om fargede dinofjær her.

- Dette er en ny forskningsgren som kommer til å utvikle seg veldig de neste fem årene, og de resultatene vi ser i dag er jeg ikke sikker på kommer til å holde så lenge, sier han.

Dinofargedebatten er dessuten preget av rivalisering mellom forskerne, noe du kan lese mer om her.

Hurum mener det er viktig å se på slike avkreftende artikler som en utvikling.

- Vitenskap er alltid usikker, men graden av usikkerhet endres over tid. En publisert forskningsartikkel er et innlegg i en diskusjon, ikke et endelig svar på noen ting, sier han.

Håp for hjertet allikevel?

Det er svært sjelden at bløtvev, som for eksempel organer, bevares når et dyr blir fossilisert. Derfor vet vi svært lite om for eksempel stoffskiftet til dinosaurene, som man trenger bløtvev for å undersøke.

Men Cleland og kollegene i North Carolina avfeier allikevel ikke Willos ”hjerte” helt.

I artikkelen i Naturwissenschaften skriver de nemlig at hjertet for det meste består av sand og stein. I sanden er det nemlig bevart det som omtales som ”små deler av cellelignende mikrostrukturer”.

Kan dette være Willos virkelige hjerte?

Forskerne overlater dette spørsmålet til andre forskere – men kanskje skal vi ikke avskrive Willo helt ennå.

Kilder:

TP Cleland, MK Stoskopf og MH Schweitzer (2011) “Histological, chemical, and morphological reexamination of the “heart” of a small Late Cretaceous Thescelosaurus” Naturwissenschaften, DOI: 10.1007/s00114-010-0760-1 (les sammendrag)

New Scientist: Wild at Heart (29. april 2000)

New Scientist: The dino heart that never was (4. februar 2011)