Dinosaurene kunne tydeligvis heller ikke bare skylde på kraftig beinbygning. - Den enorme størrelsen skyldtes mye godbiter og lite mosjon, mener en amerikansk forsker.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"En gjeng Diplodocuser. (Illustrasjon: Mark Witton)"
Med et hode som svaiet mellom tretoppene, en tjukk påle av en hals, og en massiv tønnekropp som hvilte på beina som en solid boreplatform, trengte langhalsdinosaurene store salatposjoner.
Disse største planteetende øglene kan ha lagt på seg så mye som to tonn i året i den verste ungdomstiden. Men hvordan var det mulig å bli så gedigen på en diett av bregner, kjerringrokk og jafser med bartrær?
Svaret er at de hadde en dorsk livsstil, ifølge zoolog Brian McNab ved University of Florida.
Bortskjemt langhals
- Langhalsene hadde antakeligvis mye lavere energiforbruk enn man forventer fra for eksempel pattedyr, hvis vi ser på for eksempel den smale nesegangen, og lungetypen som tyder på et lavt ventilasjonsnivå, skriver han i en ny artikkel i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).
Forskere har diskutert om det var faktorer som kaldblodighet eller varmblodighet, forbrenning eller temperaturen i lufta som gjorde at mange av dinosaurene ble så fabelaktig store.
McNab hevder nå den viktigste årsaken til at dyra ble svære, er at de levde omtrent som gjennomsnittsmennesket på en gjennomsnittssøndag:
Med minimale mengder fysiske anstrengelser, kombinert med god tilgang på snacks innenfor en halslengdes avstand. Over lang tid, selvsagt.
"Futalognkosaurus. (Illustrasjon: Arthur Weasley, Wikimedia Commons)"
Kranlignende og hensiktsmessig kropp
- Det første sikre funnet av en langhalsdinosaur, var et dyr som kan ha veid omtrent 15 tonn, og levde for omtrent 210 millioner år siden. Derfra ble de bare større og større, sier paleontolog David Horne til magasinet New Scientist.
Horne jobber ved Institute of Vertebrate Paleontology and Paleoanthropology i Beijing. Han mener den kranlignende kroppen til fortidsdyra gjorde at de kunne bruke så lite energi på grøntfråtsinga som de gjorde.
- De forholdsvis lette halsvirvlene gjorde det mulig med såpass lang hals, noe som jo utvider spiseradiusen, både oppover, nedover og sidelengs. Dermed kunne de stå helt stille og spise, mens halsen gjorde hele jobben, og slik sparte de enda mer energi, sier Horne.
Liten øgle eller kommodovaran?
I de nye undersøkelsene, studerte zoologen Brian McNab flere nålevende dyrs matinntak og energiforbruk, for å prøve å sammenligne deres tilværelse med hvordan langhalsenes livsstil kan ha vært.
Han utviklet selv utregningsmodellen, som han mener forklarer kroppsstørrelsen til både nålevende og utdødde pattedyr. Modellen skal også kunne brukes til å regne ut forskjellene mellom pattedyr og store øgler.
McNab ville finne ut hvor mye krittidens digre plantekonger kan ha humpet mellom trærne, og likevel lagt på seg så massivt.
Først undersøkte han småøgler som lever svært stillestående liv, med et energiforsbruk på bare 6,2 prosent. Regnet om til en enorm kroppsstørrelse, må langhalsene ha brukt fem ganger mer enn det, mener McNab.
Annonse
"Slik kjenner vi langhalsdinosaurene. Gjengivelse av et Argentinosaurusfossil på Fernbank Musuem i Atlanta. (Foto: Wikimedia Commons"
- Hvis ikke, ville de antakeligvis ha veid opp imot 330 tonn, og ikke fra 40 til 100, som vi tror de har veid, skriver McNab i artikkelen.
Komodovaranen, med et litt høyere energiforbruk, omtrent 22 prosent av forbruket til pattedyr på samme størrelse, er et bedre sammenligningsgrunnlag, mener han.
Årsaken til at de kjøttetende aldri kom helt opp i trekronene sammen med Diplodocus og Argentinosaurus, kan med den samme utregningen dermed forklares med at de harvet mer rundt i krittidsskogene for hvert måltid.
Bærekraftig langhals
- Å bli større har evolusjonsmessige fordeler, sier paleontologen David Horne til New Scientist.
- Du er et vanskeligere bytte, og kan lettere konkurrere om maten og partnerne, men til sist innhenter størrelsen deg. Vi vet at store dyr er mer sårbare for utryddelse, sier han.
I tillegg til muligheten de hadde til å skuffe nedpå opptil et tonn kvist og kvast daglig, uten de store energiforbrukende sprellene, var langhalsene kanskje rett og slett et godt design - også fordi de hadde et godt fordøyelsessystem, og antakeligvis la massevis av egg, i motsetning til de store pattedyra som fødte et par små hårballer i året.
Langhalsene holdt koken i 145 millioner år, og døde ut sammen med resten av dinosaurene for 65 millioner år siden.
- De gjorde mye riktig, men jeg tror ikke deres måte er den eneste for å nå enorme størrelser, sier Martin Sander, som er paleontolog ved University of Bonn i Tyskland til New Scientist.
- Men hvis noen vesner skulle bli så store igjen, måtte vi hatt en masseutryddelse for å skru systemet tilbake til null. I tillegg ville evolusjonen måtte gå sin gang i 30 til 40 millioner år, for å gi andre kroppstyper en sjanse til å se hvor stor det går an å bli, sier han.
