En enkel blodprøve kan i fremtiden vise om ungdommer er deprimerte. Men er det egentlig slik at en sykdom må «synes» biologisk for å være ekte? (Foto: Colourbox)
Tar blodprøve for å avdekke depresjon
Blodprøven kan også kanskje brukes til å vurdere hvor godt terapi fungerer, ifølge forskerne bak studien.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Depresjon er en veldig vanlig lidelse hos nordmenn. Folkehelseinstituttet anslår at mellom 6 og 12 prosent til enhver tid lider av depresjon.
Man må oppfylle visse kriterier over lengre tid for å få depresjonsdiagnosen. Eksempler er minsket interesse for de fleste aktiviteter, søvnløshet, depressiv følelsestilstand og følelse av verdiløshet.
De undersøkte RNA-markører, som også kalles biomarkører, i blodet hos forsøkspersonene. RNA spiller blant annet en viktig rolle i å produsere proteiner i cellene. «Oppskriften» som proteinene produseres etter, ligger i hver enkelts DNA. Derfor skal disse biomarkørene kunne si noe om hvordan genene utrykker seg hos folk.
Forskerne hevder å ha identifisert ni biomarkører som sier noe om depresjon. Disse biomarkørene fant de ved å sammenligne blodprøvene til to forskjellige grupper med forsøkspersoner.
Den ene gruppen besto av 32 personer mellom 21 og 79 år som hadde fått depresjonsdiagnose. Kontrollgruppen besto av 32 ikke-deprimerte personer i samme aldersgruppe.
Forsøkspersonene deltok egentlig i annen studie, som skulle undersøke forskjellen på å få kognitiv terapi over telefonen sammenlignet med å være til stede sammen med terapeuten.
Det ble tatt blodprøver fra den deprimerte gruppa før og etter terapiperioden på 18 uker. Samtidig ble det bare tatt én blodprøve av kontrollgruppen, helt i starten av eksperimentet.
Ved å sammenligne blodprøvene som ble tatt før terapien på tvers av kontrollgruppene, fant forskerne ni biomarkører, hvor nivåene av markørene i blodprøvene var helt annerledes hos de som var deprimerte enn i kontrollgruppen av ikke-deprimerte.
Noen ble friske av terapien
Ved hjelp av blodprøvene, tror forskerne at det også går an å si noe om hvem som har nytte av terapi.
Noen av de deprimerte forsøkspersonene ble også friskere av det 18 uker lange behandlingsprogrammet. Forskerne mener at de så et spesielt mønster i nivåene av biomarkører i blodprøvene tatt før terapien begynte, hos pasientene som ble friske.
Dette mønsteret ble ikke funnet i pasientene som ikke ble friskere av terapien.
Dette tolker forskerne som at det kanskje vil gå an å forutsi hvem som har godt av kognitiv terapi.
Svært mange av oss blir rammet av depresjon. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Sårbarhet for depresjon
Annonse
Blant de ni biomarkørene som ble funnet hos de deprimerte, var det tre som fremdeles var forskjellige fra kontrollgruppen selv etter at behandlingen hadde fungert for noen av de deprimerte.
De tre markørene var annerledes hos de deprimerte både før og etter behandling, og uavhengig av selve depresjonen.
– Disse tre markørene kan kanskje si noe om sårbarhet for depresjon, og om folk er predisponert for depresjon, sier professor Eva Redei i en pressemelding.
Samtidig trekker også forskerne fram noen svakheter i studien. Blant annet har de tatt få blodprøver i løpet av perioden, og det ble gjort på et lite utvalg mennesker.
– Vanskelig å gi diagnosen
Mer tradisjonelle studier på depresjon og gener har ofte prøvd å fokusere på å teste gener hos folk og identifisere hvilke som kan gi depresjon. Problemet er at mange gener ikke er aktive, og det er veldig vanskelig å identifisere enkelte gener eller gengrupper som spiller en rolle ved depresjon.
Disse nye studiene ser heller på hvordan genene uttrykker seg i kroppen, via biomarkører. Akkurat hvordan depresjon henger sammen med arvelighet, er ikke undersøkt i dette studiet, men tidligere studier har vist en viss arvelighet mellom generasjoner.
– Det er veldig spennende forskning, men jeg er litt usikker på hvordan det kan hjelpe i klinikken, sier Martin Aker til forskning.no. Aker er psykolog og stipendiat på Universitetet i Oslo.
– Man må finne ut mer om hvordan disse markørene henger sammen med depresjon, og det er nok langt igjen, sier han.
Aker synes slike blodprøver kan ha et kjempepotensial, siden man kanskje kan gi skreddersydd behandling og nøyaktige diagnoser.
– Nå er det mye prøving og feiling når det kommer til behandling av deprimerte. Mange føler kanskje at den første behandlingen ikke fungerer, og man må prøve noe annet.
– For at vi skal kunne bruke slike blodprøver på enkeltpersoner, må testene være svært nøyaktige. Selv om man finner disse markørene på gruppenivå, trenger ikke det å bety at det gjelder for enkeltindivider.
Annonse
– I aller beste fall kan slike tester hjelpe oss i å bedømme hva slags behandling en person skal ha. Hvis vi kommer dit, er det et stort skritt.
