La oss starte med ordet “parlamentarisme” - det er avledet fra “parlament” som kommer fra det franske ordet “parler”, som betyr “tale”.

Parlament brukes generelt om nasjonalforsamlinger, men enkelte steder er det også det direkte navnet på forsamlingen, som for eksempel i Storbritannia.

“Parlamentarisme” er betegnelsen på en politisk styreform der parlamentet står sentralt. Litt vanskeligere kan vi si at basis for den politiske autoritetsutøvelsen ligger i et parlament.

I parlamentarismen skal regjeringen velges fra parlamentet, og etter at det er valgt, står den samme regjering til ansvar for parlamentet. Med andre ord er regjeringen en slags utøvende komité for nasjonalforsamlingen.

Flertallet bestemmer…nesten

Et parlament består som regel av mange forskjellige partier som ikke er enig i ett og alt. I Norge består vår nasjonalforsamling Stortinget av følgende partier i perioden 2001 - 2005: Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Kystpartiet og Senterpartiet. I tillegg er det én uavhengig stortingsrepresentant som forlot Fremskrittspartiet etter valget.

Når vi har så mange partier, sier det seg selv at den utøvende komitéen (regjeringen) ikke har alle partier bak seg. Regjeringen går derfor ut fra den delen av parlamentet som ikke har flertallet mot seg.

Dette kan høres litt pussig ut, men la oss si det på en annen måte: Hvis et flertall i parlamentet ønsker en regjering, vil denne naturligvis bli dannet. Hvis et mindretall i parlamentet ønsker en regjering, kan det godt hende at denne blir dannet likevel - fordi det ikke er andre regjeringer som parlamentet heller har lyst til å danne.

Flertallsparlamentarisme har vi når det er et flertall i parlamentet bak regjeringen, i motsatt fall kalles det mindretallsparlamentarisme.

Den første regjeringen til Kjell Magne Bondevik i 1997 (Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet) var en relativt ekstrem utgave av sistnevnte, fordi parlamentet valgte en regjering av partier som bare hadde 42 av totalt 165 representanter i nasjonalforsamlingen.

Imidlertid foretrakk partier som Høyre og Fremskrittspartiet (med sine 48 representanter) heller Bondeviks regjering enn en regjering fra Arbeiderpartiet (som hadde 65 representanter, og dermed var nasjonalforsamlingens største parti).

Mindretall = mindre interesse

Flere forskere påpeker at en parlamentarisk regjering uten flertallsstøtte som regel vil være en svak regjering; den vil eksistere bare fordi det ikke er mulig å få dannet en flertallsregjering.

Historisk har det vært en tendens til at tiltroen til parlamentarismen svekkes hvis det i lengre tid er mindretallsregjeringer.

Generelt har det også vist seg at sjansen for mindretallsparlamentarisme øker med antallet partier som er representert i parlamentet; partitallet er igjen påvirket av valgordningen.

Parlamentarisme i praksis

Når en regjering først er dannet ut fra parlamentet, sitter den helt til flertallet i parlamentet ikke ønsker denne regjeringen lenger. Det er derfor vi sier at regjeringen dannes ut fra den delen av parlamentet som ikke har flertallet mot seg.

Det er flere ting som kan medføre at regjeringen får flertallet mot seg; nytt valg av nasjonalforsamling er kanskje den mest åpenbare.

Imidlertid er det mange eksempler på at parlamentet er misfornøyd med hvordan regjeringen har utøvet sin jobb. Da kan parlamentet vedta et mistillitsvotum mot regjeringen. I andre tilfeller kan det være noe uklart om regjeringen har parlamentets tillit, for eksempel hvis regjeringen lider nederlag i en viktig sak.

I en slik situasjon kan regjeringen velge å gå av, eller den kan utfordre parlamentet til å ta stilling til om regjeringen har parlamentets tillit gjennom et tillitsvotum, eller sette sin stilling inn på å få en bestemt sak vedtatt. Dette siste kaller vi kabinettspørsmål.

Parlamentarismens historie

Parlamentarismen vokste frem i England i løpet av 1700-tallet, lenge før parlamentet var blitt reelt folkevalgt.

I Norge utviklet parlamentarismen seg midt på 1800-tallet og ble formelt og reelt fastslått i og med riksrettsdommen mot ministeriet Selmer i 1884; Stortinget ble imidlertid først senere fullt demokratisert gjennom allmenn stemmerett for menn i 1898, og for kvinner i 1913.

Et demokrati trenger ikke nødvendigvis å ha parlamentarisme, eksempler på dette er USA og Sveits. Parlamentarisme betyr heller ikke at det trenger å være et demokrati. Man kan godt tenke seg at en nasjonalforsamling velger en regjering, men at denne nasjonalforsamlingen ikke er valgt gjennom allment valg.

I Norge var perioden 1884-1918 preget av flertallsparlamentarisme og av et topartisystem. Fra 1918 til 1940 var det et flerpartisystem og samtlige regjeringer var mindretallsregjeringer.

Perioden 1945 til 1961 var igjen preget av flertallsparlamentarisme, til tross for et flerpartisystem. Siden 1961 har ikke noe parti hatt flertall i Stortinget, men de borgerlige koalisjonsregjeringene 1965-71 og 1983-85 hadde et flertall bak seg.