Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år ved makten i Kambodsja, men klarte på den tiden å ta livet av omtrent en fjerdedel av befolkningen. Hva var bakgrunnen, og hvordan kunne et slikt folkemord skje?
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Pol Pot."
Autogenocid
Selv om historien ikke akkurat mangler uhyrligheter, skiller folkemordet i Kambodsja seg likevel ut. Det var nemlig ikke noen andre som drepte kambodsjanerne - det var kambodsjanerne selv.
Folkemordet i Kambodsja skapte derfor et nytt ord. Genocid betyr folkemord. Autogenocid betyr folkemord - på sitt eget folk.
Ved nærmere ettersyn viser det seg likevel at det gikk hardest ut over de etniske minoritetene i landet. Historikeren Ben Kiernan sier at rasisme var en drivkraft i folkemordet.
Kilde: CBS
Røde Khmer og AKP
Forholdet mellom AKP og Røde Khmer har skapt debatt.
AKP støttet Røde Khmer allerede tidlig i geriljakrigen, og støtten fortsatte etter at Røde Khmer ble styrtet.
Høsten 1978 gjennomførte Røde Khmer den største enkeltmassakren i sin tid ved makten.
På denne tiden var det kommet flere rapporter om folkemordene i Kambodsja. AKP fastholdt sin støtte og sendte en delegasjon til Kambodsja.
Elisabeth Eide, Tron Øgrim, Pål Steigan og Sveinung Mjelde reiste rundt i Kambodsja sammen med representanter for Røde Khmer. Etter eget utsagn fikk de gå fritt omkring.
Dessuten hadde delegasjonen møter med utenriksminister Ieng Sary, og samtaler med Pol Pot.
Pol Pot forsikret delegasjonen om at påstandene om brudd på menneskerettighetene var en propagandakampanje, og at befolkningen tvertimot nøt godt av menneskerettigheter de ikke hadde hatt tidligere.
Overgrep og folkemord avfeid som propaganda
Etter besøket i Kambodsja konkluderte AKPs delegasjon med at de ikke hadde sett tegn til at folk jobbet under militær overvåking. De hadde heller ikke sett “fryktsomme mennesker” på noen av stedene de besøkte.
Rapportene om sultedød ble avfeid med at “man skal være ganske idiotisk om man ga seg til å sulte i Kampuchea”.
Delegasjonens inntrykk ble utgitt i boken “Overfallet på Kampuchea” i 1979. Konklusjonen var at folket i Kambodsja gjennomførte “et storstilt eksperiment”.
Godgutten
I kapitlet “Samtaler med Pol Pot” skriver Eide og Steigan at Pol Pot hadde hele tida et glimt i øyet, og det skulle ikke mye til før et smil strålte over hele ansiktet hans.
Eide og Steigan oppsummerer besøket slik: En sånn total omforming av samfunnet har sjølsagt sin pris, sjøl om prisen ikke er den som de reaksjonære hevder. Det er ikke mye rom for konsesjoner til småborgerskapet i et så egalitært samfunn.
I BBC History Magazine forsøker Philip Short å forklare de spesielle forholdene som gjorde blodbadet mulig.
Han hevder at en spesiell blanding av kommunisme, buddhisme og en kambodsjansk blanding av “slavementalitet” og paranoia gjorde forholdene i Kambodsja spesielle.
Nesten en fjerdedel av befolkningen
På tre og et halvt år tok Pol Pots regime livet av omtrent en fjerdedel av Kambodsjas innbyggere. Massakrene akselererte mot slutten av regimets tid ved makten, og uten Vietnams innmarsj kunne det ha blitt enda verre.
1,7 millioner døde. Mer enn en halv million ble henrettet. Resten døde som følge av tvangsarbeid, mangel på medisiner og sult på grunn av politikken som ble ført.
Kunne det samme ha skjedd andre steder, eller var det noe spesielt med Kambodsja?
Pol Pot og Røde Khmer
Snart kommer filmen “Der Untergang” om Adolf Hitlers siste dager. Hans blodige regime skaper nok en gang debatt i Tyskland, nær 60 år etter krigen.
Hans samtidige, Josef Stalin, gjorde Sovjet til et sted for ufattelige lidelser. Senere kom Mao Zedong og slo alle når det gjaldt antall døde i eget land.
Men Pol Pot og Røde Khmer i Kambodsja var faktisk enda verre når det gjelder andelen drepte i forhold til befolkningens størrelse - og det på langt kortere tid. Røde Khmer hadde makten i Kambodsja i tre år, åtte måneder og 20 dager.
Personen Pol Pot
Pol Pot ble i 1925 født inn i en familie som var velstående med forbindelser helt inn i kongefamilien. Han fikk navnet Saloth Sar. Pol Pot var et navn han selv tok etter at han var blitt overbevist kommunist.
Ti år gammel ble han sendt til et buddhisttempel for å studere. Senere gikk han både på en katolsk skole og et fransk gymnas.
I følge hans skolekamerater var han en politisk uinteressert ung mann som “ikke kunne skade en kylling” og som “var full av moro, og virkelig hyggelig å være sammen med”.
Avkolonialisering
Etter andre verdenskrig oppholdt han seg i Frankrike, og han ble som så mange andre smittet av den store dekolonialiseringen som fant sted andre steder i verden.
Det gjorde dypt inntrykk på Sar at kommunistpartiet var det eneste franske partiet som støttet kambodsjaneres krav om frigjøring.
Annonse
Han gikk inn i kommunistpartiet og leste Mao og Stalin. Karl Marx og Vladimir Iljitsj Lenin hadde han problemer med å forstå.
Mente den franske revolusjon var halvhjertet
Han studerte den store franske revolusjonen og mente alliansen mellom intellektuelle og bønder var veien til forandringer også i Kambodsja.
Dessuten konkluderte han med at franskmennene hadde feilet fordi de hadde stoppet på halvveien, og ikke vært konsekvente nok i sin revolusjon.
Hjemme i Kambodsja stilte Kong Norodom Sihanouk seg i spissen for kambodsjansk selvstendiggjøring, og han marginaliserte behendig kommunistene. I 1953 godkjente Frankrike Kambodsja som egen og selvstendig stat. I 1960 var det ikke mer enn noen få hundre medlemmer igjen i kommunistpartiet.
Vietnamkrigen ga Røde Khmer muligheten
Da Pol Pot ble leder for partiet i 1963 fikk de uventet hjelp. Den andre vietnamkrigen skapte nye muligheter.
USA bombet fra 1969 til 1973 det som ble sagt å være kommunistiske forsyningsruter inne i det nøytrale Kambodsja. Bombingen drepte svært mange sivile, og den ble bredt fordømt.
Tross Sihanouks evner som balansekunstner mellom øst og vest ble han styrtet i 1970.
General Lon Nol tok makten med støtte fra blant annet USA. Kommunistpartiet startet en geriljakrig som varte til april 1975. Da tok Pol Pot og Røde Khmer makten i Kambodsja.
Pol Pot innstiftet raskt en slavestat, hvor enhver måtte gjøre hva de ble beordret til, uten lønn og med trussel om dødsstraff.
Totalt diktatur
Annonse
Innbyggerne ble fratatt retten til så basale ting som å bestemme hva de skulle spise, når de skulle sove, hvor de skulle bo og hvem de skulle gifte seg med. Å sovne på jobb kunne fort ende med dødsstraff.
Hvordan kunne dette skje - og så fort? Hva hadde skjedd med den hyggelige unge mannen Saloth Sar? Hvordan kunne så mange støtte hans politikk selv om deres egne slektninger forsvant i terrorveldet hans?
Philip Short finner deler av svaret langt tilbake i historien. Kongedømmet Angkor, med de enorme tempelanleggene i Angkor Vat, hadde vært en storhetstid for khmerfolket 1 000 år tidligere, men også dette regimet hadde vært svært blodig.
Blodig historie, frykt og revansjisme
Siden var khmerene nærmest blitt knust av sine mektige naboer. Dette hadde ikke bare skapt en revansjisme som kan få en til å tenke på Tyskland etter første verdenskrig, men også en dypt følt frykt og paranoia.
Kambodsja hadde ingen demokratiske tradisjoner, ingen institusjoner som hadde begrenset det tidligere kongedømmet i sin makt. Det var et føydalsamfunn hvor den enkelte hadde å adlyde.
Enkeltmenneskets rettigheter hadde vært fraværende i den gamle storhetstiden, og slik var det fremdeles.
Etnisk rensning
Pol Pots seier så i første omgang ut til å være en oppblomstring av khmer-identitet. Han gikk da også spesielt hardt ut mot vietnamesere og kinesere bosatt i Kambodsja.
For å motstå de mektige arvefiendene i Vietnam mente Pol Pot at man nærmest måtte skape en overmenneskelig økonomisk utvikling.
I mai og september 1975 bestemte derfor lederskapet i kommunistpartiet Røde Khmer at man skulle gå direkte over til kommunismen, uten overgangsformer.
År null
Annonse
Man startet en ny tidsregning fra 17. april 1975, datoen for Røde Khmers maktovertagelse. Det var “år null”.
Uten forklaring beordret Røde Khmer omtrent alle som bodde i byer ut på landet. Bybefolkningen skal ha blitt redusert fra to millioner til 20 000 mennesker.
Penger ble avskaffet, fabrikker, markeder og skoler stengt, religion ble forbudt. Alle skulle ut på landet for å dyrke ris. Man tok i stor grad livet av lærere og andre med utdanning.
- Det som er sykt, må skjæres vekk
Du kunne også bli drept fordi du snakket et utenlandsk språk, fordi du hadde briller eller fordi du gråt over døde familiemedlemmer.
Ryktene om folkemord begynte å svirre. - Det som er sykt, må skjæres vekk, ble det sagt på kambodsjansk radio.
- Leve det frie Kambodsja!
Flyktninger fortalte om forbud mot å forflytte seg, hungersnød, beslagleggelse av bøker, biler og radioer. Nasjonale og religiøse minoriteter ble nær utryddet. Det ble rapportert om sykdommer, dødsmarsjer og henrettelser.
Le Monde publiserte allerede i februar 1976 et anslag om 800 000 døde på det knappe året siden maktovertagelsen.
Her hjemme hadde det norske partiet AKP (m-l) støttet Røde Khmer lenge før maktovertagelsen, og deres innmarsj i Phnom Penh ble markert på førstesiden i Klassekampen med “Leve det frie Kambodsja!”. Påstander om blodbad og voldtekter ble avfeid som løgner.
Målene helliget midlene
Fra franskmennene hadde man arvet oppfatningen av khmerfolket som så late, at de uansett måtte tvinges for å gidde å arbeide. Det presset Røde Khmer følte, gjorde at de rettferdiggjorde ekstreme virkemidler for å få fart på tingene. Det innebar i praksis et ekstremt tyranni.
Hvis du ble avslørt som lesekyndig, ble du henrettet. Ammunisjon ble sett på som så verdifull at henrettelsene ofte ble gjennomført med økser, hakker eller stokker. Barn som var “fiender av folket” kunne bli tatt i bena og slått i hjel mot trestammer og lignende.
Annonse
Pol Pot hadde blandet kommunismen med buddhisme og gamle utopister. Målet var å knuse individet og individfølelsen. Alle skulle avstå ikke bare fra eiendom og andre bånd, men også fra egne ønsker.
Når dette skulle innføres fra oven, ble resultatet mildest talt annerledes om det hadde vært en enkelt buddhists søken etter frigjøring.
Individet skulle knuses
- Hvis vi kan ødelegge all materiell og mental privateiendom? så vil folk bli like… Ingenting til ham og ingenting til deg - det er sann likhet, sa Røde Khmer-lederen Khieu Samphan.
I april 1976 hyllet arbeidsutvalget i AKP Pol Pots “verdenshistoriske seier”.
Som Stalin, Mao og Hitler, hevdet Pol Pot at hans tiltak var nødvendige for å oppnå et større gode. Fiender av revolusjonen måtte lukes ut med hard hånd. Enhver leder hadde uinnskrenket makt over de som var under dem. Ondskapen blomstret.
Hundretusener ble myrdet.
Krig mot Vietnam førte til Pol Pots fall
Philip Short hevder at det ikke var myrderier som førte til regimets fall. Andre despotier har klart seg lenge. Men politikken førte også til at et enda større antall døde av sult.
I tillegg drev Pol Pot med etnisk rensing av vietnamesere og kinesere. På toppen av det hele startet han en grensekrig mot Vietnam.
Det var en krig han ikke kunne vinne. 7. januar 1979 okkuperte den vietnamesiske hær Phnom Penh, og endte snaut fire år med Røde Khmer-styre. Omtrent en fjerdedel av befolkningen var da døde.
USA støttet nå Røde Khmer
Det utrolige var at historien ikke sluttet der. USA så under den kalde krigen Vietnam som en klientstat under Sovjet. Sovjets venner ble sett som USAs fiender. Sovjets fiender som USAs venner.
Det var den samme politikken som førte til at USA hjalp islamistene i Afganistan til seier over Sovjet, og som førte til at USA lenge støttet Saddam Hussein, som førte til at de utover 1980-tallet støttet folkemorderen Pol Pot.
Etter jernteppets fall begynte USA omsider å miste interessen, men utover 1990-tallet døde likevel 100 000 flere i de fortsatte kampene i Kambodsja.
Blodtørstig til det siste
Pol Pot fortsatte som reell leder, og så sent som 10. juni 1997 beordret han henrettelse av sin mangeårige høyre hånd, Son Sen, og 11 av Sens familiemedlemmer.
Senere i 1997 ble han avsatt som leder i kommunistpartiet Røde Khmer av den militære lederen Ta Mok. 16. april 1998 døde han angivelig en fredelig død på grunn av hjerteproblemer.
Kilder:
“The Creation of a Slave State”, Philip Short, BBC History Magazine November 2004, 34-37
