– Generelt er volden kriminell og økonomisk motivert, sier Alexander Beadle.

Han har vært i Kongo (DRC) sammen med kollega Stian Kjeksrud ved Forsvarets forskningsinstitutt. Der har de sett på hvordan FN-styrken i landet klarer å beskytte sivilbefolkningen.

Voldelig plyndring

Forskerne begynte med å analysere hvilke grupper som faktisk er aktive i DRC – et land som i areal er nesten like stort som hele Vest-Europa.

– Stort sett alle nevner fem til ti opprørsgrupper som oppfattes som reelle trusler mot sivilbefolkningen. Når vi utreder videre, finner vi at nesten alle driver «predatory violence», forteller Beadle.

«Predatory violence» er forskernes betegnelse på ett av sju scenarier som beskriver forskjellige typer vold mot sivile. Det betyr at angriperen bruker vold der muligheten byr seg, enten for å overleve eller for å skaffe seg forskjellige former for profitt.

Det som opprinnelig var opprørsgrupper med en politisk, religiøs eller etnisk grunn for å ta til våpnene, er altså blitt rene gangstere. Forskerne kaller dem voldelige opportunister.

Mat, land og kvinner

– De utvikler seg til å bli nærmest kriminelle grupperinger som angriper sivilbefolkningen for å overleve: De plyndrer for å skaffe mat, medisin, land og damer, forklarer FFI-forskeren.

De bruker altså våpen for å skaffe goder, snarere enn for å fremme noe politisk syn. Derfor er det spesielt mange av disse såkalte opprørsgruppene i områder som er rike på diamanter og andre mineraler.

– Noen har vært opptatt av dette hele tiden. Andre har vært grupper med tydelige politiske mål, men over tid sklir de ofte over i samme handlingsmønster, sier Alexander Beadle.

FN-prestisje

Operasjonen i DRC er blitt et prestisjeprosjekt for FN, konstaterer Stian Kjeksrud:

– FN har vært der lenge med store styrker. Derfor er det viktig å se fremgang.

Konflikten i Kongo går videre, samtidig som det stadig inngås fredsavtaler og lages stabiliseringsplaner. Arbeidet er vanskelig. Samtidig peker forskerne på at Monusco, FNs stabiliseringsstyrke i Kongo, er den FN-operasjonen som har tenkt mest nytt.

– Mange praktiske løsninger som vi skulle tro ikke var så lette å få til, ser vi i praksis i Kongo. Samarbeid mellom sivile og militære er vanlig, forteller Kjeksrud.

Han beskriver vellykket arbeid der soldater, politi og menneskerettighetsgrupper reiser ut sammen, som ett team.

Aktiv brigade

Et av de spesielle innslagene i Monusco er en brigade som kan bruke makt der det trengs – en intervensjonsbrigade.

Vanligvis er en FN-styrke ganske passiv, og spredt over større områder for å avskrekke mot angrep på sivile i nærheten, men intervensjonsbrigaden kan brukes mer fleksibelt.

– I Øst-Kongo er det så mange grupper, så store distanser og så spredt vold at operasjonen gradvis har gått mot å konfrontere de væpnede gruppene. Brigaden har mandat til å nøytralisere dem, forteller Alexander Beadle.

– Andre fredsbevarende operasjoner har lov til å bruke makt. Men i Monuscos mandat står det spesifikt at gruppene skal nøytraliseres med bruk av militær makt, sier Kjeksrud.

Rask virkning

FFI-forskerne har sett på hvordan denne intervensjonsbrigaden har klart jobben siden den ble opprettet i 2013.

– I løpet av et halvt år klarte den, sammen med kongolesiske styrker, å fjerne én væpnet gruppe helt fra kongolesisk jord. Det vil si at den hadde en umiddelbar beskyttelseseffekt. Men andre væpnede grupperinger har nå overtatt områdene, og det er uklart om sivile faktisk er bedre beskyttet, forteller Stian Kjeksrud.

Etter den første suksessen er nå situasjonen fastlåst. Hovedgrunnen er at kongolesiske myndigheter ikke lenger ønsker å samarbeide med FN-styrken om å nøytralisere de væpnede gruppene.

– I dag opererer regjeringsstyrkene på egen hånd, uten innsyn fra FN. Det gjør det vanskelig å vite hva som foregår. FNs liste over hvilke grupper det er viktigst å nedkjempe og avvæpne, oppdateres stadig, men utviklingen går likevel så raskt at FN sliter med å analysere hvem som kan gjøre størst skade mot sivile, sier han.

Brutale drap

På topp på listen til FN står ADF. Det er en islamistisk gruppering som ble jaget ut av Uganda på 1990-tallet.

– Siden oktober i fjor har de drept 300–400 mennesker på langt mer brutale måter enn det som er nødvendig for «bare» å ta livet av folk. FN-styrkene fortalte oss at ADF ofte bruker machete i stedet for skytevåpen, fordi lyden av skudd gjør at andre får muligheten til å flykte, sier Beadle.

FN-arbeidet i Kongo blir ikke enklere av at det varierer hvilke operasjoner de kongolesiske regjeringsstyrkene faktisk er med på. FN har mandat til å operere på egen hånd uten støtte fra regjeringen, og gjør det av og til, men arbeidet er alltid enklere når det skjer sammen med vertsnasjonen. Og i de operasjonene som faktisk gikk så bra i 2013, var det kongoleserne som var i førersetet, forteller Kjeksrud.

Lettere å skremme opportunister

Siden de fleste væpnede gruppene er mer opportunister enn ideologer, er det enklere for FN-styrken å skremme dem fra å fortsette.

– Det er lettere å avskrekke en væpnet milits hvis den er motivert bare av å plyndre. Hvis de konfronteres, er det forholdsvis lett å få dem til å overgi våpnene, sier Alexander Beadle.

Det er ikke alltid sivilbefolkningen føler seg like truet, selv om det er væpnede grupper i nærheten. Folk blir vant til situasjonen og til å betale litt hver gang de skal til markedet – akkurat som i andre land med mye korrupsjon, men mindre vold.

Dessuten er det ikke alltid beste løsning å avvæpne én enkelt milits. Erfaringer fra andre land – for eksempel Den sentralafrikanske republikk – viser at avvæpning kan gjøre det enklere for andre grupper å få til alt fra plyndring til etnisk rensing. Den ene landsbyens plyndrere kan være den andre landsbyens selvforsvarsmilits.

Undervisning

Fremdeles har ikke FN klare retningslinjer for hva de militære styrkene kan gjøre og hva de ikke kan gjøre. Flere ganger har forskere og analytikere pekt på at det er forskjell på uttalelsene om at beskyttelsen av sivile skal prioriteres, og det som faktisk skjer på bakken.

FFI-forskerne er opptatt av at funnene deres skal brukes til mer enn bare rapporter. Forsvarets stabsskole vil bruke dem når skolen underviser fremtidens ledere for internasjonale militæroperasjoner.

Dessuten kan forskere skrive mye tydeligere hva som er mulig og ikke mulig, og hva som har gitt gode og dårlige resultater, enn det FN kan.

– FN har et ambivalent forhold til maktbruk. Politiske hensyn vil ofte veie tyngre enn det å utforske hva som faktisk må til for å beskytte effektivt, konstaterer Stian Kjeksrud.

Maksimal effekt

Nå har et FN-panel sett på hvordan FN-operasjonene skal bli bedre, og laget en rapport.

Fredsprisvinner og tidligere president José Ramos-Horta har ledet panelet, der også tidligere spesialutsending Hilde Frafjord Johnson har vært med.

Alle er enige om at det ikke bare er et spørsmål om hvor mye eller lite makt FN skal bruke i operasjonene, ifølge Petter Lindqvist. Han har vært stabssjef for FN-operasjonen i Sør-Sudan og reiste sammen med Kjeksrud og Beadle på feltarbeid i DRC tidligere i år.

– Det er også et spørsmål om hvordan de militære utnyttes og hvordan Sikkerhetsrådet innretter seg før operasjonen starter, sier han.

Lindkvist mener det er viktig at FNs sikkerhetsråd har snakket skikkelig med de største bidragsyterne til operasjonen, og at FN-styrken har vilje og evne til å komme seg ut av leirporten.

Politikk før soldater

Det viktige når man skal beskytte sivile er å finne ut hvem det er som angriper dem, hvorfor de gjør det, og hvor sannsynlig det er at de vil lykkes, mener Alexander Beadle.

Det gjør det mulig å vite om det beste for FN er å patruljere, å opprette egne beskyttede områder, å angripe eller å holde seg unna.

FN-panelet er opptatt av å finne politiske løsninger først, og at dette er en bedre løsning enn å sette inn soldater. Dessuten må FN reagere tidligere på trusler som er i ferd med å bygge seg opp, mener de.

– Politiske løsninger må styre alle fredsoperasjoner i FN, sier José Ramos-Horta.