– Internasjonale domstoler påvirker oss både direkte og indirekte. De legger ofte føringer for hva Stortinget diskuterer og for hvordan det norske rettsapparatet skal bestemme i saker. Derfor er det viktig å være klar over hvordan de fungerer, forteller filosofiprofessor Andreas Føllesdal ved Universitetet i Oslo (UiO).

Internasjonale domstoler er som regel opprettet ved en avtale mellom stater, en såkalt traktat. Vi har en generell domstol – Den internasjonale domstolen i Haag (CJ) – samt en rekke spesielle domstoler på både globalt og regionalt nivå.

– Eksempler er Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Verdens handelsorganisasjon med sin tvisteløsning, en domstolsordning som har vært mye diskutert. Videre har vi Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som også har vært veldig mye diskutert, og vi har regionale menneskerettighetsdomstoler i Afrika og i Latin-Amerika, oppsummerer jusprofessor Geir Ulfstein ved UiO.

Han forteller videre at vi også har bilaterale eller tosidige, ordninger om investeringstvister, så her er det veldig mange på banen.

I tillegg bør vi nevne EFTA-domstolen hvor NAV-skandalen er høyst aktuell.

Hva er spesielt med barnevernssakene?

En rekke norske barnevernssaker er tatt inn i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i senere tid. I noen av dem er Norge blitt domfelt.

EMD har i dommene blant annet kritisert norsk barnevern. Kritikken går i hovedsak ut på at barnevernet oppgir målet om gjenforening av barn og foreldre for tidlig, at de begrunner og dokumenterer vedtak for dårlig og gjør for lite for å opprettholde kontakten mellom dem.

– Det er også viktig å være klar over at dette er blant de få sakene hvor Norge blir kritisert og hvor klageren faktisk får medhold. I de aller fleste sakene hvor Norge blir trukket for Den europeiske menneskerettsdomstol så blir de avvist eller staten vinner. Så det er noen få saker av alle som kommer frem, hvor Norge blir funnet å ha brutt konvensjonen, forteller Føllesdal.

– Hvordan kan de ha seg at man i Norge har vurdert disse sakene såpass annerledes enn EMD?

– Det er nok forskjellige oppfatninger både blant folk og blant land og kanskje også innad i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men det er jo vanskelige avveiningsspørsmål mellom det å bevare den biologiske familien og det å sikre barnets beste, forklarer Ulfstein.

Han forteller videre at barnets beste av og til kan tale for at man tar det bort fra den biologiske familien.

– Barnets beste har stått veldig sterkt i Norge, men ikke like sterkt i resten av Europa. Så det kan nok være forskjellige oppfatninger der, men kritikken har også gjelt saksbehandlingen – om hvor godt disse vedtakene har vært begrunnet i Norge, forteller jusprofessoren.

Lang saksbehandlingstid er en utfordring

– Det er jo en ganske lang vei fra der saksgangen foregår hos barnevernet lokalt i kommune og fylkeskommune og opp til nasjonale domstoler og helt opp til den internasjonale domstolen. Hvilke problemstillinger ser dere her?

– For barn, så er det en særlig utfordring at det vil vokse opp i en ny familie i mange år og utvikle nye bånd. Det kan være vel så ille for barnet å bli tatt ut av den trygge konteksten og bli ført tilbake til den biologiske familien, sier Føllesdal.

Det gjelder også kanskje for noen av NAV-sakene, at det er så lang saksbehandlingstid.

– Det er år som har gjort skaden verre og hvor det er vanskeligere å korrigere, sier han og fortsetter:

– Barnevernets utfordring er jo at de både skal beskytte barna mot foreldre som ikke sikrer deres vel og samtidig – hvis det er til det beste for barnet, at de skal være hos den biologiske familien. Da er det jo forferdelig hvis barnevernet urettmessig tar dem bort. Så barnevernet skal jo treffe helt nøyaktig for disse vanskelige sakene de står oppe i, forteller Føllesdal.

– Den lange tiden det tar før saken kommer til den internasjonale domstolen, har jo sammenheng med at man ønsker at nasjonale myndigheter og domstoler først skal behandle saken skikkelig og helst løse den på nasjonalt plan. Men det medfører jo at det tar lang tid før saken kommer til den internasjonale domstolen, understreker Ulfstein.

Øker rettssikkerheten

– Den internasjonale domstolen bidrar altså til å øke rettssikkerheten til barna og familiene?

– En måte vi kan begrunne legitimiteten til en slik domstol er at den sikrer at de lovene som Stortinget har vedtatt faktisk blir opprettholdt i forvaltningen. Men så spørs det da om disse domstolene faktisk alltid gjør det, eller om det kommer inn ny skjevvinkling av hva som er viktig, om de prioriterer på den beste måten selv. Ingen domstoler er ufeilbarlige, understreker Føllesdal.

Han forteller at noe av styrken med internasjonale domstoler er at de kan fange opp mønster eller holdninger i en nasjonalstat som ikke er helt optimale.

– En internasjonal domstol kan fange opp at her er det et vedvarende mønster i hvordan nasjonale myndigheter fungerer som må tenkes igjennom på nytt og kanskje korrigeres.

En viktig sikkerhetsventil

– Som regel blir jo ikke Norge dømt i internasjonale domstoler. Men hvor alvorlig er det når det først skjer?

– Det er ikke nødvendigvis alvorlig at det skjer. Det er en del av systemet. Det kan være behov for å korrigere kursen i det enkelte land.

– Hvor viktig er internasjonale domstoler for velfungerende demokratier?

– En viktig rolle de har, er at de fungerer som en slags sikkerhetsventil når selv et velfungerende demokrati av og til bommer, forteller Føllesdal.

– En annen grunn til at velfungerende demokratier også er tjent med å være underlagt internasjonale domstoler, er at de er med på å bekrefte den tilliten som det er viktig at vi har til myndighetene. Det at myndighetene i det hele tatt ønsker å underkaste seg slik kontroll, er et tegn på at de mener de skjøtter sin innsats forsvarlig. At det så av og til blir konstatert at det er feil, og det blir korrigert, er med på å styrke tilliten, oppsummerer Ulfstein.

I en ny podkastepisode på Universitetsplassen kan du høre mer både om barnevernssakene og om internasjonale domstolers rolle og betydning for velfungerende demokratier.

I podkasten deltar professor i filosofi Andreas Føllesdal og professor i jus Geir Ulfstein. Begge er direktører for PluriCourts som er et senter for fremragende forskning som studerer internasjonale domstolers legitimitet. Begge ble også nylig tildelt forskningsprisen ved UiO.

Hør hele podkasten her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER