– Rett etter terroren var det naturlig at vi som folk sluttet rekkene i avsky over det som skjedde - og for å gjenopprette tillit. Vi skulle ikke la oss knekke av terroristen. På lengre sikt har det vist seg at demokratifortellingen bidro til å usynliggjøre hvem som faktisk ble angrepet. Det ble lagt lokk på frustrasjonen og sinnet i AUF, sier Anders Ravik Jupskås, forsker og nestleder ved Senter for ekstremismeforskning, C-REX, på Universitetet i Oslo.

Anne Talsnes, formidlingsansvarlig ved 22. juli- senteret, er enig.

– Demokratifortellingen - at dette gjaldt oss alle - har blitt fortalt så mange ganger at den paradoksalt nok har overskygget at det faktisk dreide seg om et politisk angrep, rettet mot AUF, Arbeiderpartiet og det flerkulturelle Norge, sier hun.

Anders Ravik Jupskås la nylig fram en undersøkelse om hvordan befolkningen i Norge husker 22. juli 10 år etter terroren.

Tre fortellinger om 22. juli konkurrerer

– Svarene viser at vi er enige om en god del, inkludert at terroristen var drevet både av ideologi og galskap. Det kunstige skillet mellom ideologi og psykisk sykdom som ble brukt så mye under rettsaken mot terroristen, har ikke gehør i befolkningen. Dette er i tråd med den kunnskapen ekstremismeforskere har om enslige terrorister, sier Anders Ravik Jupskås.

Den samme undersøkelsen viser at det er tre fortellinger om 22. juli, som så og si konkurrerer i Norge i dag:

1. Demokratifortellingen, som går ut på at vi alle ble rammet, at vi håndterte det godt og at vi nå har lagt det bak oss.

2. Fortellingen om at dette var et angrep på venstresiden ved AUF, Arbeiderpartiet og det flerkulturelle Norge – og at et oppgjør ikke er tatt, men må tas.

3. En ytre høyre-fortelling, som forfekter at terroren er et resultat av Norges innvandringspolitikk.

Forstemmende, men ikke overraskende

Mest oppsiktsvekkende i studien til Jupskås er kanskje at så mange som en av tre nordmenn mener at Arbeiderpartiet og AUF har slått politisk mynt på 22. juli.

– Dette er dypt forstemmende, men dessverre ikke overraskende. Når én fortelling får dominere over så lang tid, er gjerne følgen den at sentrale deler av historien havner i blindsonen, sier Anne Talsnes.

Som formidlingsansvarlig på 22. juli-senteret er oppgaven hennes å sørge for at vi minnes de 77 personene som ble drept på Utøya for 10 år siden. Senteret skal samtidig skal være et læringssenter for allmennheten, skoleverket og utdanningsinstitusjoner over hele landet.

– Det er viktig at vi i tillegg til å fortelle historien om det som skjedde, også fanger opp det som har skjedd i løpet av disse ti årene. Hva har fått betydning i kjølvannet av 22. juli? spør Talnes.

De vanskelige temaene

– Vi må også våge å diskutere de vanskelige temaene. Som kontroversene rundt de nasjonale minnestedene – ikke minst for Utøya. Og som justisminister Sylvi Listhaugs avgang i 2018 etter at hun fikk massiv kritikk for et Facebook-innlegg, der hun skrev at Arbeiderpartiet satte terroristens rettigheter over nasjonens sikkerhet, sier Talsnes.

Debatten i etterkant av innlegget var preget av høy temperatur og sterke følelser. Den avdekket også, i følge formidleren, også fundamentale forskjeller i hvordan vi forstår årsakene til terroren og konsekvenser for landets politikere og befolkningen for øvrig.

– Det er vår oppgave som minne- og læringssenter å gjøre kommende generasjoner i stand til å lese og tolke referansene som omgir dem. Deres samtid er preget av disse kampene som pågår om hva og hvem 22. juli skal handle om, sier hun.

Både Anders Ravik Jupskås og Anne Talsnes synes det er viktig å markere at det er ti år siden terroren.

Mange er ikke lenger opptatt av 22. juli

– Rett etter terroren var det et enormt kunnskapsbehov for å forstå og absorbere det som skjedde. Nå ti år etter vet vi mer og har også litt mer avstand og kan ta tak i noen litt mer vanskelige debatter, sier Jupskås.

– Våre undersøkelser viser at en stadig større andel tenker sjelden eller aldri på 22. juli: fra omkring halvparten i 2013 til fire av fem i 2021. Markeringen er noe av det viktigste vi som samfunn gjør for å unngå at vi glemmer, sier han.

Anne Talsnes mener det er viktig å tørre å favne hele historien.

– I tillegg til demokratifortellingen har den såkalte kjærlighetsfortellingen vært sterk i Norge. Vi har vært stolte over at vi møtte terror med roser og kjærlighet, sier hun.

Når elever besøker 22. juli-senteret, løfter hun frem perspektiver som: «Hva om gjerningsmannen hadde vært en annen?» «Og hva mener vi med en 'annen'?»

– Det setter i gang noen tanker, som vi må tørre å tenke, sier Anne Talsnes.

I denne episoden av podkasten Universitetsplassen snakker Anders Ravik Jupskås og Anne Talsnes om 22. juli – 10 år etter – og om hva vi husker og hvordan vi minnes den verste terroren som har rammet Norge, der 77 mennesker ble drept. Programleder er Gro Lien Garbo.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Vi trenger alternativer til antibiotika. Nå har forskerne kanskje en kandidat

• 

  Annette (26) visste ikke at hun hadde ADHD: – Jeg ble ofte oppfattet som en sjefete sladrehank

• 

  Slik kan den omstridte skjermen bidra til praktisk læring i skolen

• 

  Ny metode testa på mus: Nytt håp for immun­terapi mot prostatakreft

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER