Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Mennesker som har skadet seg selv, enten med eller uten en intensjon om selvmord, trenger tett oppfølging i tiden etterpå.
Mennesker som har skadet seg selv, enten med eller uten en intensjon om selvmord, trenger tett oppfølging i tiden etterpå.

Selvskading og selvmordsforsøk i Norge: Mange tilfeller blir aldri registrert

Et bedre system kan spare liv, mener professor Ping Qin.

Publisert

Mange som skader seg selv, gjør det flere ganger. Noen ender med å ta sitt eget liv. Likevel finnes det ingen rutinemessig registrering av disse pasientene når de kommer til et akuttmottak.

– Selv om vi har sett en liten bedring i registreringen i Norge, virker det fortsatt tilfeldig hvem som blir registrert og hvem som ikke blir det. Dette betyr noe for hvilken oppfølging de får etterpå, sier medisinprofessor Ping Qin ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging på Universitetet i Oslo.

Hun og kollega Lars Mehlum har sett på registreringen av pasienter ved akuttmottakene i norsk spesialisthelsetjeneste. Dette omfatter blant annet landets sykehus.

Forskerne har undersøkt hvor mange som registreres med diagnosen «villet egenskade», en term som omfatter både selvskading og selvmordsforsøk. Begrepet selvskading omfatter i seg selv bare tilfeller der det ikke er noen intensjon om selvmord.

Kan gjelde tre ganger flere

I perioden 2008-2013 ble rundt 13 500 pasienter registrert med villet egenskade i Norge, ifølge Qin og Mehlums gjennomgang av data fra Norsk pasientregister.

Forskerne anslår at det virkelige tallet kan være så høyt som 38 000, altså nesten tre ganger høyere. Dette tallet kommer de fram til ved også å inkludere de pasientene som

  • har vært utsatt for forgiftning, samtidig som de har en psykisk lidelse.
  • har fått skader som er vanlige ved selvskading, for eksempel på hender/armer/skuldre, kvelning eller forbrenning, samtidig som de har en psykisk lidelse.
  • har vært utsatt for medikamentforgiftning men ikke går inn i gruppene over.

En del tilfeller, for eksempel åpenbare ulykker eller skader hos små barn, har blitt ekskludert.

Ligner på danske tall

Ping Qin understreker at tallet 38 000 er et estimat eller en beregning.

– Men det fører oss et steg nærmere det riktige tallet, som vi antar er langt høyere enn det som registreres i dag, sier hun.

Sett i forhold til folketallet, er Qin og Mehlums tall sammenlignbart med det danske kolleger har kommet fram til i Danmark, ifølge Qin.

Et kunnskapshull

Selv om mange land har et godt registreringssystem for selvmordstilfeller, er det få land som har et tilsvarende system for å registrere villet egenskade.

I Norge avhenger denne registreringen helt av den enkelte behandler på akuttmottaket, ifølge Qin.

– De skandinaviske landene registrerer flere enn mange andre land. I Norge har vi også sett at tallene har blitt høyere over tid. Men disse tilfellene er likevel sterkt underrapportert, så det er fortsatt et stort forbedringspotensial, mener hun.

Ifølge Qin og Mehlum fører dette til et stort kunnskapshull. I en vitenskapelig artikkel fra undersøkelsen skriver de at det gjør det vanskelig å overvåke antallet tilfeller.

Det hemmer også innsatsen for å kartlegge utviklingsmønstre i befolkningen og endringer i selvskadings- og selvmordsmetoder over tid. Mangel på informasjon kan vanskeliggjøre forebyggingsarbeidet.

Mange skader seg på nytt

For den enkelte pasient kan konsekvensen bli manglende oppfølging og dermed mindre mulighet til å komme seg ut av problemene, påpeker Qin.

Dette kan få følger. En annen studie som Qin og kolleger nylig publiserte, konkluderte med at pasienter med villet egenskade har en stor risiko for å gjenta slike handlinger i ettertid.

Her samlet Qin og kollegene resultater fra 76 studier internasjonalt. Da de la sammen tallene, så de at 15 prosent av pasientene med villet egenskade, hadde skadet seg selv på nytt et halvt år etter.

– Den store risikoen det første halvåret er tydelig, sier Qin.

Forskjeller i alder og geografi

En mindre gruppe av pasientene ender med å ta sitt eget liv. Etter et halvt år har 0,77 prosent av pasientene tatt livet sitt. Etter tre år er tallet nær 2,5 prosent.

Her tyder dataene også på forskjeller både i alder og geografi: Mens middelaldrende mennesker oftere skader seg selv på nytt, har eldre – og også menn – større risiko for å ta sitt eget liv. Asiatiske studier finner dessuten større risiko for selvmord enn de europeiske.

Ping Qin mener at resultatene fra disse to studiene til sammen peker i én retning:

– Det er viktig at pasienter med villet egenskade får umiddelbar oppfølging. De trenger psykisk hjelp, både fra helsevesenet og fra mennesker rundt seg.

Et første skritt på veien mener hun er gode rutiner for registrering av pasienter som kommer til sykehus med villet egenskade.

– Selv om dagens data i pasientskaderegisteret kan hjelpe oss å forstå omfanget et stykke på vei, trengs det absolutt et bedre system. Vi bør ha en systematisk registrering av villet egenskade i samme register, sier Ping Qin.

Referanser:

Ping Qin og Lars Mehlum: Deliberate self-harm: Case identification and incidence estimate upon data from national patient registry. Plos one (2020). https://doi.org/10.1371/journal.pone.0231885

Bao-Peng Liu mfl: The short-term rate of non-fatal and fatal repetition of deliberate self-harm: A systematic review and meta-analysis of longitudinal studies. Journal of Affective Disorders (2020). https://doi.org/10.1016/j.jad.2020.05.072 Sammendrag