I en kronikk på forskning.no 23. april argumenterer Øyvind Øverli og Torstein Steine ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) nok en gang for at dagens bestand av ulv i Skandinavia bør sees på som en fremmed organisme. Forskerne, som er eksperter på andre fagfelt enn store rovdyr, hevder helt seriøst, men uten dokumentasjon, at hemmelige utsettingsprosjekter er mer sannsynlig enn at noen få ulver har vandret naturlig inn fra våre naboland i øst.

Forfatterne føler seg avskåret fra en saklig debatt om temaet, og er krenket av at andre forskere avfeier dette som konspirasjonsteori. Vel, et hemmelig partnerskap mellom aktører i offentlig forvaltning i Norge og Sverige som over flere tiår skal ha fraktet ulv til Skandinavia fra områder i øst kan unektelig høres ut som en klassisk konspirasjonsteori.

Tar gjerne saklig debatt

De som forsker på ulv velger å forholde seg til eksisterende forskningsdata på feltet, som viser at ulvene i Skandinavia høyst sannsynlig stammer fra en håndfull individer som har vandret inn fra øst. Det betyr ikke at man er uvillig til å lytte til påstander om utsetting av ulv, men det stilles krav til dokumentasjon og bevis.

Selvsagt kan andre forskere som ikke er fageksperter på ulv interessere seg for ulveforskning og uttale seg om ulv, men det må kunne forventes at de setter seg inn i forskningen på feltet. En saklig debatt innebærer at også Øverli og Steine må forholde seg til fakta, og spesielt når de bruker sine forskningstitler aktivt for å gi sine meninger større tyngde.

Det er soleklart at vi ikke kan sitte stille når de kommer med påstander om ulvens økologi og genetikk som er direkte feil. Alternativet er jo at to forskere med spesialkompetanse på et annet fagfelt enn hva de uttaler seg om og som ikke har satt seg tilstrekkelig inn i forskningen på feltet, skal være de eneste synlige stemmene i debatten.

Ulven har historisk tilknytning

Forskningsdataene viser at den skandinaviske ulvebestanden er en utløper fra den store sammenhengende ulvebestanden i de vidstrakte russiske skogene, knyttet sammen av ulver på vandring, og slik var det også i tidligere tider.

Et omfattende studium av museumsmateriale fra ulv fra 1800- og tidlig 1900-tallet dokumenterte at flere av ulvene hadde vandret inn fra øst. Eksempelvis ble en ulv med finsk-russiske gener skutt rett øst for Oslo i Aurskog-Høland i 1862. Også den gangen var det en viss genetisk forskjell mellom bestandene, med noe migrasjon som i dag.

Ingen ugjennomtrengelig barriere i nord

Slike vandringer dokumenteres også av forskningen i nyere tid. I Skandinavia analyseres årlig et stort antall hår- og ekskrementprøver fra ulv som samles inn i felt, samt vevsprøver av døde ulver. Dataene er tilgjengelig for alle å se på nettsiden www.rovbase.no.

Siden reetableringen i 1983 har vi DNA-identifisert 24 finskrussiske immigranter i Skandinavia. De aller fleste av disse ulvene har endt sine vandringer på Nordkalotten, men noen få har kommet seg gjennom områdene med reindrift og etablert revir i den ynglende delen av bestanden. En av disse ble sågar fulgt på DNA hele veien gjennom Nord-Sverige til etablering og yngling i sør.

Dette viser at bildet som Øverli og Steine forsøker å tegne av reindriftsområdene i Skandinavia og nord-Finland som ugjennomtrengelige barrierer ikke har rot i virkeligheten.

Ulv kan vandre utrolig langt

Tvert imot er det et faktum at slike lange og farefulle vandringer er mulig. Det beste beviset er at flere radiomerkede ulver har gått motsatt vei. Ei ung ulvetispe merket av det skandinaviske forskningsprosjektet på ulv, SKANDULV vandret i 2002 fra Østerdalen til den finsk-russiske grensen, der hun ble skutt nesten 1100 km i luftlinje fra fødereviret. Et forsiktig anslag fra senderens posisjoner antyder at hun har gått minst 10 000 kiloemeeter(!) på kryss og tvers på sin ferd nordover. Noen år senere vandret nok en ulv med GPS-halsbånd den lange veien fra Østerdalen til den finskrussiske grensen.   

Flere andre studier av ulver over hele verden viser at de er i stand til vandre mer enn 1000 kilometer fra fødereviret. Sør-Skandinavia ligger godt innenfor deres kapasitet. Det er heller ikke noen automatikk i at skandinaviske ulver bare kommer fra sørøst Finland. Potensielle kilder til ulv forekommer også i nærmere områder, nemlig den nordlige delen av Karelia eller den vestlige delen av Murmansk oblast i Russland.

Naturlig art i Skandinavia

Øverli og Steine er veldig opptatt av stedegne bestander, og går sågar til det skritt å karakterisere dagens skandinaviske ulvebestand som en fremmed organisme, et begrep som gir assosiasjoner til svartelistede og uønskede arter, som mårhund og iberiasnegl. Men her snubler NMBU-forskerne i egne definisjoner. De glemmer at en grunnleggende forutsetning for at en hvilken som helst bestand skal kunne overleve på lang sikt, er at man har et minimum av genetisk utveksling mellom bestander.

Siden ulven historisk sett har hatt tilhold i Skandinavia, vil vi anta at de er enig i at arten er naturlig hjemmehørende i norske skoger. Grunnlaget for deres argumentasjon for ulv som fremmed art må i så fall være en idé om at ulv fra den finskrussiske bestanden ikke hører til i Skandinavia. Forskning viser imidlertid at de tar feil.

I et omfattende studium av ulvens genetikk og tilpasninger, der genetisk variasjon i et stort antall gener ble analysert, viste en dansk forskningsgruppe at ulven over et stort område i vestlige deler av Russland og Finland, inklusive Baltikum, hører til samme adaptive gruppe, som betyr at ulven i disse områdene har felles tilpasninger og økologi. Det blir derfor feil å hevde at ulv med opprinnelse fra Finland eller Russland ikke hører naturlig til i skandinaviske skoger, eller at den sågar skal være å betrakte som en fremmed organisme.

Internasjonalt ansvar

Fra et juridisk synspunkt har det ingen betydning om ulvene som i dag lever i Skandinavia er forskjellige genetisk fra de som bodde her tidligere. Norges forpliktelser i henhold til Bern-konvensjonen gir samme beskyttelse til ulver uavhengig av om de har vært konstant tilstede siden istiden eller vandret hit senere.

Hovedspørsmålet er om de har kommet seg hit ved egen hjelp eller ikke. Ingen kan bekrefte eller avkrefte om ulvene i Skandinavia har kommet hit på egne bein, men kunnskapen fra GPS-merkede ulver og DNA-analyser gir et entydig svar. Vi kan med sikkerhet si at ulver har kapasitet til å gå den lange veien fra Finland og Russland i øst og kunne slå seg ned i Sør-Skandinavia.

Bør unngå synsing

En bærekraftig forvaltning av ulv i Skandinavia er avhengig av solid faglig kunnskap, dokumentert gjennom forskning og overvåking. I en slik setting bærer Øverli og Steines innlegg preg av synsing og manglende innsikt i ulvens økologi og genetikk, eller bevisst ignorering av fakta. Det blir derfor et blindspor i den til tider opphetede ulvedebatten.