– Det har gått fire år. Hvor lenge skal jezidiske overlevere var fornøyde med at de i hvert fall blir lagt merke til? De trenger konkret hjelp, nå, skriver Nemam Ghafouri. (Foto: Alice Martins / AP / NTB Scanpix)
– Det har gått fire år. Hvor lenge skal jezidiske overlevere var fornøyde med at de i hvert fall blir lagt merke til? De trenger konkret hjelp, nå, skriver Nemam Ghafouri. (Foto: Alice Martins / AP / NTB Scanpix)

Jezidiske overlevere trenger hjelp nå

DEBATT: Nadia Murad har hatt møter med mer enn 50 verdensledere, men likevel fikk Tyrkia bombe hjembyen hennes.

Publisert

Trude Falch og Ingvill Thorson Pelsner hevder i sitt innlegg at jeg har kommet med grove forenklinger og direkte uriktige opplysninger angående jezidienes situasjon.

Den ubehagelige sannheten er at jeg ikke engang har vært i nærheten av å beskrive lidelsene jezidiene har vært utsatt for bare de siste fire årene.

Nadia Murad er en veldig modig ung person som gjør alt hun kan for at folket hennes skal få den hjelpen de trenger. Spørsmålet er hva verdenssamfunnet konkret gjør for å hjelpe de jezidiene som har overlevd grusomhetene IS utsatte dem for?

Nadia Murad har hatt møter med mer enn 50 verdensledere, men likevel fikk Tyrkia bombe hjembyen hennes, Kojo. At verdenssamfunnet har blitt oppmerksomme på jezidienes situasjon og at religiøse ledere har kommet med en fatwa, var første skritt og det minste man kan forlange. Ifølge logikken til Falch og Thorson Pelsner skal de overlevende være takknemlige. De må forstå at ting tar tid. Men IS brukte under 24 timer på å legge jezidienes liv i ruiner.

Hvor er verdenssamfunnet for de overlevende?

«Doktor, jeg sverger til Gud, mer enn halvparten av alle jezidikvinner er døde, men later som de lever. De har ikke noe håp. De finner ikke noen vei ut. Iblant føler jeg meg kvalt og finner ikke noe luft å puste inn. Da vi var i fangenskap, hadde vi i det minste en drøm og et håp. Drømmen om å være fri igjen og leve sammen med familiene våre ga oss styrke til å holde ut og tolerere all torturen, både fysisk og mental. Nå har drømmene våre blitt drept, vi kan ikke engang huske hvordan det var å ha en drøm, vi har glemt håpets farge, håpets smak, håpets styrke da det gjorde oss at vi kunne slåss og møte det onde. Nå er vi døde og går rundt som roboter, vi later som vi lever et liv, vi spiser, vi snakker, vi sover, vi har ingen rettigheter, vi kan ikke være glade, vi kan ikke le offentlig, vi er dømt til å sørge resten av livet.»

Dette er livet til den 21 år gamle kvinnen som har overlevd.

Hvor er verdenssamfunnet for henne? Hvor er hjelpen til de barna som har vendt tilbake med traumer og de jentene som har blitt gravide etter voldtektene de ble utsatt for? Hvor er trøsten for de som overlevde når den religiøse lederen deres sier at han skulle ønsket seg at ingen hadde kommet levende tilbake? Hvor er verdenssamfunnet når de som overlever, vender tilbake fra fangenskap hos IS og må sove i samme klær som de har blitt voldtatt i og må bo i tynne telt uten strøm og vann?

Hvor er verdenssamfunnet når en 20 år gammel kvinnen vender tilbake fra fangenskap og må bo i samme telt som sin bror, med kone og to små barn, hun som hver natt ønsker at hun var død? Hun måtte forlate sitt barn i Raqqua, og hun lider hver gang svigerinnen tar sin lille jente, som er like gammel, opp på fanget. Hvor er hjelpen for den 16 år gamle jenta som vender tilbake fra et liv i helvete, der hun ikke spiste noe annet enn en blanding av mel og vann i seks måneder.

Hvor var verdenssamfunnet da den 18 år gamle jenta kom tilbake fra Mosul etter mer enn tre år i fangenskap, med et spedbarn i armene, og naboen begynner å kaste jord og steiner på dem og kalle dem for Daesh?

Til slutt måtte hun gi fra seg barnet. Hun forsøkte å gifte seg, men mannens familie kastet henne ut da de fikk vite at hun vært i fangenskap. Hva betyr fatwaen for henne og mange andre i en liknende situasjon? Hvor er verdenssamfunnet når jezidier må dra til Mosul for å ordne med papirer og dokumenter, samtidig som FN advarer mot tusenvis av «ISIS sleeper cells».

Hvor var verdenssamfunnet da ikke-jezidier kunne vende tilbake så snart krigen i Mosul var over, mens jezidiene ikke fikk lov? Ja, hvor har verdenssamfunnet vært i alle de fire år siden IS angrep jezidiene, og da Nadia Murad fortalte omverdenen om dette igjen og igjen.

De trenger konkret hjelp, nå

Falch og Thorson Pelsner viser til prosjekter og forskning de har drevet. Forfatterne angir imidlertid ingen referanser som gir støtte til påstandene om at jeg forenkler. Jeg har til dels hentet vitnesbyrd direkte, gjennom fire år der jeg har arbeidet frivillig som lege i regi av den svenske organisasjonen Joint help for Kurdistan. Jeg har bodd i leirer med jezidiene – ikke på hotell.

Det var nettopp den «unyanserte» framstillingen av jezidienes situasjon jeg forsøkte å problematisere, i motsetning til det Falch og Pelsner hevder. Det er imidlertid gledelig at forfatterne til slutt kommer til samme konklusjon.

I sin tale under nobelprisseremonien fortalte Denis Mukwege at folket hans har blitt utnyttet og massakrert gjennom 20 år, rett foran øynene på verdenssamfunnet. De mulighetene vi har for kommunikasjon i dag, gjør at ingen kan si at de ikke visste.

Det har gått fire år. Hvor lenge skal jezidiske overlevere var fornøyde med at de i hvert fall blir lagt merke til? De trenger konkret hjelp, nå.