Medisinske studier på barn blir ofte ikke publisert. Universiteter og sykehus må ta et større ansvar for å sikre at forskningsresultater blir rapportert, mener leder for forskningsetisk komite.
– Sykehus eller universitet bør ta større ansvar for å følge opp at forskningsresultater blir rapportert, sier Ansgar Berg, professor og seksjonsoverlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssjukehus. (Foto: UiB)
Forskning som aldri blir publisert i vitenskapelige tidsskrifter, utgjør et stort problem innen medisinsk forskning. En ny undersøkelse viser at ikke-publisering er vanlig også når det gjelder forskning på barn og at nærmere tre av ti gjennomførte studier kan ende opp i skuffen.
Ansgar Berg, professor og seksjonsoverlege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssjukehus, er ikke overrasket over resultatene. Det gjør ikke at han ser mindre alvorlig på saken.
– Manglende publisering kan sees som et brudd på god forskningsetisk praksis og som uredelighet i forskning, mener Berg, som også er leder for Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) Vest.
Berg peker på at ikke-publisering kan føre til at forskning må gjøres flere ganger, helt unødvendig. Han viser til at de forskningsetiske komiteene generelt legger stor vekt på å unngå studier der man gjentar tidligere forskning uten å tilføre noe nytt.
I godkjenning av forskningsprosjekter der barn deltar, er det spesielt viktig å redusere risikoen og belastningen som deltagelse i forskning kan utgjøre, mener han. Dersom mange studier blir gjennomført, men uten å bli publisert, vil det bety at antall studier med barn blir unødvendig høyt og at barn påføres unødig belastning.
Forskning er en prosess der publisering er det endelige målet, påpeker Berg. Han sier at det i dag er stor oppmerksomhet rettet mot å følge de etiske retningslinjene i de innledende fasene av forskningen, men at det ikke alltid følges så godt med på sluttfasen.
I Norge har institusjoner som universiteter og sykehus etter helseforskningsloven særskilte plikter i rollen som forskningsansvarlig, påpeker professoren.
– Sykehus eller universitet bør ta større ansvar for å følge opp at forskningsresultater blir rapportert, sier Berg.
– I dag er man veldig nøye på at godkjenning er hentet inn og at regler for blant annet oppbevaring av data blir etterfulgt. Men man er ikke så opptatt av å følge med på at funnene blir rapportert.
Tre av ti ikke publisert
Natalie Pica og Florence Bourgeois ved Harvard Medical School og Boston Children’s Hospital i USA står bak de nye forskningsresultatene om ikke-publisering av barnestudier. De så på 559 kliniske studier med barn, registrert i databasen ClinicalTrials.gov fra 2008 til 2010.
19 prosent av studiene ble avbrutt tidlig og ikke gjennomført som planlagt, ofte på grunn av problemer med å rekruttere deltagere.
445 studier ble imidlertid gjennomført. Av disse hadde nesten tre av ti ikke funnet veien til et vitenskapelig tidsskrift så sent som i 2015, ifølge de to forskerne.
Andelen upubliserte studier i denne undersøkelsen er på nivå med hva tidligere undersøkelser har vist når det gjelder forskning på voksne.
Annonse
Studien viser også at gjennomførte studier som var finansiert av legemiddelindustrien, hadde større sannsynlighet for ikke å bli publisert enn studier finansiert av akademiske institusjoner.
Pica og Bourgeois slår fast at ikke-publisering utgjør et brudd på etiske krav om å dele resultatene av forskning og at det dessuten kan føre til skjevhet i rapportering av vitenskapelige funn. De skriver at ikke-publisering av studier på barn er spesielt alvorlig i lys av at så mange studier må avbrytes på grunn av vansker med å rekruttere forskningsdeltagere.
Spesielt etisk ansvar for barn
– Når det gjøres studier på barn, skal en i større grad forvente at resultatene blir publisert, sier Henrik Underthun Irgens, stipendiat og barnelege ved Haukeland universitetssjukehus.
Irgens, som er tilknyttet Nasjonalt kompetansenettverk for legemidler til barn, viser til at det er særskilte regler for å tillate forskning med barn. Barn kan ikke selv gi samtykke til deltagelse. Dette er et ansvar som påligger foreldre og foresatte, i samråd med barna. Barna har dermed formelt sett ikke selv valgt å delta i forskning.
Det påligger derfor forskeren et større etisk ansvar for å få fram resultatene gjennom en publisering, og på den måten bidra til at forskningen kommer til nytte, mener Irgens.
Heidi Glosli, overlege ved Barneklinikken ved Oslo universitetssjukehus og spesialist på kreft og blodsykdom hos barn, antar at mange artikler som ikke blir publisert, viser negative funn. Negative funn kan for eksempel innebære at man har forsket på en behandling som viste seg ikke å ha effekt.
– Noe av dette skyldes at det rett og slett er vanskelig å få publisert negative funn. Det bør være enklere å publisere slike resultater, sier Glosli, som er tilknyttet samme kompetansenettverk som Irgens.
Både Glosli og Irgens peker på at det er stor mangel på forskning på hvordan legemidler virker på barn. Også av denne grunn er det uheldig at resultatet av kliniske studier på barn ikke blir publisert.
Annonse
Referanse
Natalie Pica og Florence Bourgeois: Discontinuation and Nonpublication of Randomized Clinical Trials Conducted in Children. Pediatrics. 2016. Doi: 10.1542/peds.2016-0223. Sammendrag.
