Det ble tydelig da Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora nylig inviterte til åpent møte om åpen forskning. Der spurte de hva som egentlig ligger i frasen Så åpent som mulig, så lukket som nødvendig.

– Vi er overordnet enige i at forskningen skal være så åpen som mulig. Men hvor går for eksempel grensen mellom brukermedvirkning og overstyring fra brukerne?

Uttalelsen kom fra førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo (UiO) og leder for Akademiet for yngre forskere (AYF) Katerini Storeng.

Storeng fortalte blant annet om egne erfaringer med innblanding under et internasjonalt forskningsprosjekt. I prosjektet skulle de se på effekten av et britisk bistandsprosjekt for å hindre at kvinner dør fra utrygg abort.

De internasjonale bistands- og utviklingsorganisasjonene som gjennomførte prosjektet på vegne av britiske myndigheter var involvert i forskjellige stadier av forskningsprosjektet. Kontrakten for kommunikasjonen mellom forskerne og organisasjonene inneholdt klare spilleregler. Disse ble ikke overholdt, ifølge Storeng.

– Vi diskuterte veldig sensitive spørsmål, og flere av brukerne takket oss for å få bidra. Flere av direktørene for organisasjonene var derimot mindre fornøyde med våre analyser. De sendte oss harselerende e-poster der de blant annet gikk til angrep på våre metoder. De ønsket at vi skulle anonymisere, ikke bare organisasjonene, men også landene som var involvert. Da ville det ikke være mulig for andre å etterprøve forskningen vår. Vi mente også at det ville være i offentlighetens interesse å kjenne organisasjonenes identitet.

Storeng henvendte seg den gang til forskningsetisk utvalg ved UiO, men fikk beskjed om at dette handlet om akademisk frihet heller enn forskningsetikk og derfor var utenfor deres mandat.

Ved ansvarlig forskningsinstitusjon i England ble saken tatt opp. Omsider konkluderte de med at forskerne hadde fulgt rett praksis, men at de måtte anonymisere organisasjonene.

– Vi klagde og påpekte at dette var sensur. Juristen ved det britiske universitet med ansvar for studien konkluderte, etter mange runder, at vi hadde rett til å bruke navn på organisasjonene. Men på dette tidspunktet hadde tre tidligere fornøyde informanter trukket seg, forteller Storeng.

I mars i år publiserte Storeng og hennes forskningskollega en artikkel i The Lancet om opplevelsen. Det oppfordrer de til større hensyn til forskningens frihet innen eget fagfelt.

– Vi har fått henvendelser fra mange som ønsker å vise oss støtte, men også fra mange som har lignende erfaringer, forteller Storeng.

Startet internasjonalt opprop

Hun har siden tatt initiativ til et internasjonalt opprop for å sikre forskernes uavhengighet innen eget fagfelt. Oppropet Action to protect the independence and integrity of global health research ble publisert i BMJ Global Health i juni og signert av 200 forskere fra 40 land.

– Jeg tror min erfaring tilsier at regelverket har viktige begrensninger når det gjelder å beskytte forskere mot overstyring, og det kan også bli brukt mot forskerne. Jeg mener forskerfellesskapet må fremme debatt om de fagspesifikke utfordringene vi står overfor.

Da Akademiet for yngre forskere i fjor spurte 1251 yngre forskere om deres erfaringer, svarte nesten åtte prosent at de var helt eller delvis enig med utsagnet at de har opplevd urettmessig påvirkning i framstilling av forskningsresultater.

– Disse tallene sier ikke noe om hvorvidt det dreier seg om brukermedvirkning, men vi mener det er viktig å se nærmere på dette.

Storeng ser behov for å etablere klare rutiner for å sikre at aktivitet som skjer i skjæringspunktet innovasjon, næringsliv og forskning også skjer innenfor rammene av god forskningsetikk, men uten at forskningsetikken skal strømlinjeformes.

– Det er viktig at policy og retningslinjer ikke blir for byråkratiske. Vi må heller ikke gå bort fra skjønn. Forskningsetikk kan bli brukt nesten som juss, og det er en veldig farlig utvikling. Hvis alle holdes for samme rettslige standard, er det vanskelig å holde seg innenfor forskningsetikken.

Storeng spilte også ballen over til Forskningsrådet, som nå har sin policy for åpen forskning ute på høring med frist i slutten av september.

– Forskningsrådets policy påpeker blant annet at medvirkning må skje innenfor rammeverket for forskningsetikk. Det er bra, men hvem har ansvaret for å ivareta dette?

Forskere får et utvidet ansvar

Professor Inger Marie Lid ved VID vitenskapelige høgskole viste til at ansvaret, i hvert fall innen samarbeidsforskning, også kalt folkeforskning, blir liggende hos forskningsinstitusjonen og forskeren.

– Vi har bygget opp en forskerutdanning der man etter hvert har en bevissthet om forskningsetiske problemstillinger og dilemmaer hele veien gjennom løpet. PhD-utdanningen gir forskeren en systematisk opplæring. Når man skal samarbeide med personer som ikke er utdannet i dette systemet, vil man som forskningsinstitusjon og forsker ha ansvaret for kvaliteten og for etikken i dette samarbeidet, sier Lid.

I boken Samproduksjon i forskning påpeker hun og hennes medforfattere at forskeren i slike prosjekter både får ansvar for personer som involverer seg i forskning, og de står til ansvar overfor samfunnet og forskningsinstitusjonen. Da er det viktig å avklare hva som menes med både forskning og samproduksjon, og å diskutere hvem som skal delta i forskning og hvordan.

– Vi trenger rom, både i forskerutdanningen og i arbeidet som forsker, der vi kan reflektere rundt disse temaene slik at vi kan utvikle bedre skjønn knyttet til problemstillinger som kjennetegner disse prosjektene. Det er politiske føringer på dette området som gir sterke forventninger til deltakelse i forskning, sier Lid.

Også Mia Vabø, forsker ved NOVA, OsloMet, har erfart at ulik kunnskap om forskningsprosessen kan skape utfordringer. Hun har særlig forsket på pleie- og omsorgstjenestene og på hvordan disse tjenestene preges av ulike styringssystemer.

I et prosjekt der to samarbeidskommuner ble invitert til å kommentere utkast til rapport, tok den ene kommunen rødpennen fatt.

– Noe av det de påpekte var helt greit. Men de gikk også løs på mine faglige begreper og fremstillinger. De stusset blant annet over begrepet maktstruktur. Vi har da ingen maktstruktur, sa de. De lurte også på hvordan jeg, som nøytral forsker, kunne problematisere deres styringssystem. Men alle kommuner har jo en maktstruktur. Og det var jo faktisk en hel del tidligere forskning som problematiserte deres styringssystem.

Resultatet ble en rapport som delvis inneholdt vage omformuleringer og som delvis ble overakademisert med underbyggende referanser, forteller Vabø, som har beskrevet erfaringen som en spennende og spenningsfylt innovasjonsprosess.

Hun mener denne typen samarbeidsforskning fordrer noen avklaringer.

– Hva betyr det at kommunene skal eie sine egne forskningsprosjekter? Hvem har da rett til å fortolke resultater? Hvilket språk skal gjelde? Hvem eier data? Dette må vi diskutere.

Må ivareta fagforskjeller

Marte Qvenild, seniorrådgiver i Forskningsrådet, sier hun tar med seg alle innspill tilbake til arbeidet med policyen for åpen forskning. Særlig innspill fra forskere. De vet hvor skoen trykker.

Med policyen som nå er på høring, forsøker Forskningsrådet å se ulike aspekter av åpen forskning i sammenheng.

Qvenild er enig i forskernes uttrykte behov for å ivareta fagforskjeller.

– Nettopp derfor må policyen for åpen forskning være overordnet. Mye av dette er så varierende fra fag til fag. Hvis vi kommer med veldig klare føringer, går vi i fella, sier hun og understreker at et viktig poeng i policyen er å avklare hva som skal være Forskningsrådets rolle og ikke.

Qvenild tar også med seg innspillene rundt brukermedvirkning. Hun påpeker at det snart kan være på tide å gå gjennom dette kravet og se hvordan det påvirker forskningen.

– Jeg tar med meg refleksjoner inn i det videre arbeidet med implementering av dette inn i virkemiddelapparatet. Nå håper vi i første omgang på mange innspill i høringen.

Artikkelen er produsert og finansiert av De nasjonale forskningsetiske komiteene

De etiske komiteene er én av 77 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.

Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra De nasjonale forskningsetiske komiteene?

Hvor blir det av de etiske spørsmålene om patenter?

Forskning på nett gir etiske utfordringer – nå gis det ut egen veileder for internettforskning

Fikk kjeft for å ha vasket hodeskalle