Husker du sist det gikk en hel dag uten at du brukte IT? Nei, ikke jeg heller! I dagens samfunn angår IT og digitalisering oss alle. Vi møter digitaliserte produkter og tjenester både på jobb og på fritiden. IT skaper og former utallige sider ved vår hverdag. Da er det også viktig å tenke på hvem det er som skaper teknologien.

En bransje med få kvinner

IT-faget generelt, og programmering spesielt, er sterkt mannsdominert i vestlige land. Årets tall fra Samordna opptak viser at vi tross høy grad av likestilling i Norge ligger under gjennomsnittet i EU-landene når det gjelder rekruttering av kvinner til IT-utdanning, med mindre enn 25 prosent kvinnelige søkere.Balansen har heller ikke bedret seg – snarere tvert imot. Mens kvinneandelen i realfag – også IT-fag – steg på 1970- og 80-tallet, begynte andelen kvinner i IT-fag å synke fra midten av 1980-tallet.

Tross noen forbedringer og en generell vekst i IT-relaterte studieprogrammer, er tallene fortsatt nedslående. Innen enkelte program, særlig de med stor vekt på programmering, er mindre enn 1 av 10 studenter kvinner. Det gjenspeiles i IT-bransjen, der kvinnelige utviklere utgjør en tilsvarende lav andel. I Norge og Vesten er det altså i stor grad menn som skaper teknologien – men slik behøver det ikke være.

En vedtatt sannhet

Fenomenet går igjen i andre vestlige land, som USA og Storbritannia, og har gitt opphav til en utbredt oppfatning om at programmering er et område for menn. I en studie jeg gjorde i en programmeringsklasse tidlig på 2000-tallet, mente en av studentene at han kanskje hadde lett for å lære å programmere på grunn av «det innbakte ‘data-er-noe-jeg-kan-mestre’, fordi jeg er gutt». En annen mannlig student mente det nærmest var forventet at gutter studerte IT. Studentenes uttalelser illustrerte godt hvordan den lave kvinneandelen i IT langt på vei er blitt en «tatt-for-gitthet» i norsk kultur – altså noe vi ikke stiller spørsmål ved, men snarere godtar fordi vi er vant til at det er slik. Det vi da glemmer, er at kvinner også har hatt sin storhetstid innen programmering.

Den glemte pionertiden

Ser vi bakover i tid, finnes det nemlig en helt annen fortelling om kvinner og teknologi. Denne fortellingen når i liten grad når fram til forelesningssaler i høyere IT-utdanning eller til klasserom i grunnskolen. Fortellingen starter med Ada Lovelace, datter av den britiske poeten Lord Byron, som senere er blitt kalt «programmeringens mor» for sitt nære samarbeid med den britiske vitenskapsmannen Charles Babbage.

Selv om universitetene på denne tiden var forbeholdt menn, fikk den velskolerte og begavede kvinnen undervisning i matematikk. Lovelace ble kjent med Babbage og ble fascinert av maskinen han designet. På 1840-tallet oversatte hun et manuskript om Babbages «analytiske maskin». Dette var en teoretisk forløper til datamaskinen, og Lovelace la til sine egne notater der hun beskrev hvordan maskinen skulle kunne utføre mange ulike operasjoner. Ada Lovlace døde tidlig, men et programmeringsspråk utviklet nesten 140 år senere bærer hennes navn.

De hemmelige menneske-maskinene

Før 1945 betydde ikke ordet «computer» en maskin, men et menneske som gjorde matematiske beregninger. De fleste var kvinner. Sider ved militærhistorien som lenge var hemmeligstemplet, er etter hvert blitt kjent, og fra krigsarkivene har det dukket opp historier om kvinner som knekket koder ved det hemmelige anlegget Bletchley Park i England. En «human computer» kunne sitte i mellom 30 og 40 timer for å beregne en enkelt skuddbane for hæren.

Mens andre verdenskrig var på hell, fikk seks amerikanske kvinner – også de matematikere og «human computers» –  en helt spesiell jobb. Kvinnene skulle programmere verdens første elektroniske og programmerbare datamaskin, ENIAC – et banebrytende arbeid som krevde kløkt og utholdenhet. Ingen hadde tidligere programmert en datamaskin og det fantes verken noen bruksanvisning eller lærebok. Den eneste hjelpen kvinnene hadde tilgang på, var en oversikt over kretsene i maskinen – ellers måtte de selv finne ut hvordan de skulle programmere den ved å flytte på ledninger og slå av og på brytere. Fordi ingen noensinne hadde utført et slikt arbeid, var det heller ingen som visste hva det innebar. I intervjuet til jobben fikk de derfor spørsmål som: «Er du redd for elektrisitet?».

Oppdraget var ikke assosiert med menn, og ble heller ikke oppfattet som prestisjefylt – det fremsto bare som en kontorjobb egnet for erfarne human computers. Heller ikke kvinnene selv så på arbeidet som noe utenom det vanlige. En av dem, Kathleen Antonelli, har siden kommentert det de gjorde slik: «Vi tenkte bare at vi gjorde den jobben vi hadde blitt ansatt for å gjøre».

Klippet bort

Da den flotte datamaskinen senere ble feiret, var ingen av kvinnene invitert. Og etter krigen, da det amerikanske militæret brukte et bilde av maskinen for å rekruttere, ble kvinnene fysisk klippet ut av fotografiet. Siden ble de glemt.

Da den amerikanske historikeren Kathy Kleiman studerte ved Harvard på 1980-tallet, kom hun over gamle fotografier av kvinnene som programmerte ENIAC. Men da hun spurte en datahistoriker hvem de var, fikk hun til svar at de bare var plassert der for å få maskinen til å se bra ut.

Også etter krigen fortsatte mange kvinner å jobbe med programmering. En av de mest kjente er Grace Murray Hopper (1906-1992), som bidro til å utvikle programmering og programmeringsspråk fra like etter krigen, og som ble kalt inn igjen til tjeneste i den amerikanske marinen flere ganger, også etter at hun var pensjonert. 

Balansen endres

Likestilling mellom kvinner og menn var ikke en norm i arbeidslivet i de første tiårene etter 2. verdenskrig. Likevel var IT-bransjen et sted der mange kvinner følte seg velkommen og respektert – mer enn i mange andre bransjer. Sitatene nedenfor er hentet fra kvinner som jobbet som programmerere i USA og Storbritannia i etterkrigstiden, og viser kontrasten til dagens oppfatninger om hvilket kjønn som passer til å programmere:

«Jeg ble ansatt som programmerer …  Det var noe kvinner ble antatt å være flinke til».

«Det forbauset meg virkelig at disse mennene var programmerere; jeg hadde nemlig oppfattet det som kvinnearbeid!»

«Det var ingen av oss som noensinne tenkte at dataprogrammering skulle utvikle seg til et område for menn».

Det tok flere tiår før fortellingen om kvinnenes tidlige innsats som programmerere ble avdekket og kjent. I mellomtiden festet det seg gradvis nye forestillinger om kjønn og programmering i vår del av verden. Paradoksalt nok ligger Norge fortsatt langt etter land som India og Malaysia, som nå dyrker frem dyktige IT-folk av begge kjønn.

Alle trenger forbilder som ligner dem selv, også ungdomsskoleelever som skal velge mellom valgfag. Fra og med det kommende skoleåret, 2017/18, kan alle ungdomsskoler som ønsker det tilby elevene programmering som valgfag. Programmeringens inntog i norsk skole er en gyllen mulighet, både for foreldre og lærere, til å fortelle historien om IT-fagets foregangskvinner.