– I Norge har vi lagret karbondioksid i 25 år. Filosofien var den samme da som nå. Det vi ønsker, er å lagre karbondioksid under havbunnen, forklarer forsker Rikke Bruhn ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Ifølge Bruhn er det ikke selve teknologien, men strukturene rundt, som er barrieren man må over for at tiltaket skal monne i klimasammenheng.
– På lagringssiden har vi mye kunnskap, men vi må videreutvikle og få ned kostnaden på overvåkning over lang tid, slik at vi kan forsikre oss om at CO2 ikke lekker ut av lagrene og kommer opp igjen på havbunnen, sier Bruhn.
Hun mener den egentlige utfordringen er teknologiutvikling og kostnadseffektivitet på karbonfangst og transport, og det å få etablert verdikjeder mellom CO2-produserende industri, transport og lageroperatør.
– Dette er verdikjeder som ikke har eksistert inntil nå. Så må det oppskaleres til en størrelse som monner, og da må vi ha en standardisering av regler og for hvordan vi håndterer og transporterer CO2 over grensene i Europa, forklarer Bruhn.
Import av CO2 – eksport av teknologi
Bruhn ser for seg at CO2 kan bli en inntekt for Norge i fremtiden ved at vi kan importere CO2 fra land som for eksempel Tyskland.
I tillegg kan teknologi og kunnskap fra norsk karbonfangst og -lagring bli eksportvare.
– Det er litt rettferdighet i at vi tar noe av det tilbake, etter å ha vært storeksportør av olje og gass i mange tiår. Den teknologien vi bruker penger på og forsker på, kan dessuten bli en eksport i seg selv, mener hun.
Hvor kan fangsten skje?
Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør i nettavisen Energi og Klima, har fulgt det politiske spillet rundt karbonlagring i mange år. En av de store politiske avgjørelsene har handlet om hvor det skal satses på et større karbonfangstanlegg. Valget falt på Norcems sementfabrikk i Brevik.
– Sementproduksjon er en industrisektor hvor det ikke er mulig å kutte utslippene på annen måte. Den teknologien som utvikles i Grenland, kan kanskje tas videre til andre anlegg rundt omkring i Europa, sier Bjartnes.
Et karbonfangstanlegg er også planlagt ved avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud sør i Oslo.
– På Klemetsrud kan du heller ikke bli kvitt karbondioksid på annen måte enn ved karbonfangst. Dette prosjektet ønsker norske myndigheter at skal få støtte fra EU, sier Bjartnes.
Rikke Bruhn er forsker ved Institutt for geofag og Anders Bjartnes er redaktør i Energi og Klima. Her møtes de etter innspilling av en podkastepisode til Universitetsplassen.(Foto: Elina Melteig)
Utenlandsk skepsis til CO2-lagring
Selv om Norge har holdt på med karbonlagring i mange år, er det skepsis til dette i flere land, blant annet Tyskland. Bjartnes mener det er viktig å oppnå en politisk aksept for at det er trygt å lagre.
– Det er en viktig forutsetning for at karbonlagring kan realiseres i stor skala, forklarer han.
Situasjonen i Danmark er likedan. Bruhn mener mye av frykten skyldes at folk ikke vet så mye om CO2.
Annonse
– Folk vet ikke at det ikke er eksplosivt. De tenker på CO2 som noe som er farlig og vil ikke ha det i sin egen bakgård. Folk er redde for at det er giftig, men vi puster jo ut CO2 hver dag, forklarer Bruhn.
At nordmenn ikke deler den samme skepsisen, mener Bjartnes at vi kan takke oljesektoren selv for.
– Uavhengig av synet på oljesektoren, så har vi tillit til at oljefolk er gode teknologer og at de vet hva de driver med. Det er en tillit til at offshore-teknologien er velfungerende og det er viktig for synet på karbonfangst og lagring her i landet, sier han.
Slik lagres CO2
Karbonlagring innebærer at man pumper karbondioksid under bakken. Lagrene har samme geologiske struktur som vi utvinner olje og gass fra.
Ifølge Bruhn må karbondioksid pumpes ganske dypt ned, gjerne 2–3 kilometer, for å få det trykket og den temperaturen som gjør at den går fra å være gass til å bli væske.
I væskeform tar den mindre plass, og derfor kan man lagre mer på samme volum i lageret. Bergarten CO2 pumpes ned i må være porøs, slik som en sandstein. Da fyller CO2 alle hulrom slik som når du fyller vann over en bøtte med sand på stranden.
Det er viktig at det finnes en forseglende bergart over lageret, for eksempel en skifer, slik at CO2 ikke flyter opp igjen.
– Karbondioksid i væskeform er lettere enn den omgivende poreveske, som vanligvis er saltvann. Hvis du ikke har noe som holder det nede, kommer det opp igjen, forteller Bruhn.
Derfor gjøres det mye forskning på forseglingsbergarter, at den er tett, og at den ikke sprekker opp når vi pumper CO2 ned og øker trykket i lageret.
Prisen vi betaler
Karbonlagring er ikke billig, men ifølge Bjartnes kan vi betrakte det som en form for forsikring.
Annonse
– Hva ekstremvær og klimaendring trigger av samfunnsendringer er vanskelig å overskue. Det vil si at å kutte utslipp er en forsikring som er billigere enn risikoen ved å la det skure og gå, sier han.
Bjartnes forteller videre at økte priser på utslipp av CO2 gjør at det har blitt mer gunstig å forsøke å lagre CO2 enn å slippe den ut.
– Er prisen på utslipp høy nok, vil det lønne seg å lagre, sier han.
Han mener at Norge har tjent nok penger på olje og gass til at vi også kan investere i lagringsteknologi.
Et grønt skifte i geofagene
Geologi har vært et fagfelt som lenge har vært nært knyttet til oljeindustrien. Rikke Bruhn mener at det ikke nødvendigvis er en motsetning med tanke på å være en del av løsningen:
– Geofag er helt sentralt i det grønne skiftet, for vi kommer til å trenge uhorvelig mange geologer for å finne alle de mineralene vi trenger for å lage batteriteknologi, trekke el-kabler for å elektrifisere sokkelen, folk som kan undersøke havbunnen i forbindelse med havvind, og folk som kan utvikle geotermisk energi.
– Geofag er sentralt i mange av disse fagfeltene, sier Bruhn.
Du kan høre hele podkasten om karbonfangst og -lagring her:
