Alle har sett den. Det finnes over 100 arter av den bare i Norge, og rundt 2000 arter på verdensbasis. Spesielt i høyfjellet, over polarsirkelen, er den vanlig. Flere av artene i slekta er såkalte indikatorarter, som betyr at man kan identifisere hele naturtyper ved å se på forekomsten av denne ene arten.

Starr, heter den.

Har du ikke hørt om den? Du trenger ikke skamme deg. De færreste har det.

­– Alle har sett starr, de bare vet det ikke, forteller Tiril Myhre Pedersen.

Hun fattet interesse for denne plantefamilien for noen år siden, og nå er hun i ferd med å ferdigstille en doktorgrad om den. Så mye er det nemlig å si om denne ene gruppa av planter.

Fra fuglesperm til gress

Myhre Pedersen planla det ikke, det bare ble sånn. Før hun gikk inn i botanikkens verden, hadde hun fordypet seg i fuglesperm – av alle ting. Hoppet derfra til den gresslignende planteslekta starr var ikke så stort som man kanskje skulle tro.

– Starr var ganske nytt for meg, og jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Å forske på fuglesperm er ganske sært, og vi som forsker på starr blir nok sett på som særingene innenfor botanikken også, sier Myhre Pedersen.

Ifølge henne skyr de fleste botanikere starr-slekta fordi den er så komplisert.

Nettopp fordi den er så stor, deles den inn i seksjoner ut fra hvordan de forskjellige starr-typene er bygd opp. Norske forskere opererer med 71 ulike seksjoner, men dette varierer litt på verdensbasis.

Slik har man forsøkt å skape system i et mylder av ulike arter innenfor én og samme slekt. Og fordi familien er så stor, har Myhre Pedersen måttet fokusere på to av seksjonene i sitt arbeid.

Ønsker å rydde opp

Det er tidkrevende og møysommelig arbeid å kartlegge en så stor slekt. Doktorgradsarbeidet til Myhre Pedersen har vært å se på hybrider av starr, altså der to nært beslektede arter har forplantet seg og dannet et avkom.

Siden starr-slekta er så stor, er det naturlig nok ikke alle som har like god oversikt over alle variasjonene.

Ifølge Myhre Pedersen har det hendt at botanikere på tokt har funnet en type starr som de ikke helt har klart å identifisere, og som deretter har konkludert med at det må være snakk om en hybrid.

• Les også: Hva er egentlig en art?

– Det virker som om noen ser hybrider på høylys dag, sier den unge botanikeren og ler.

For henne er det viktig at man får avklart hvilke planter som faktisk er beslektet, hvordan de er beslektet og nøyaktig hva det er som er forskjellen mellom de ulike artene.

– Bare tenk når du skal skrive en flora. Noe av det første man gjør er å systematisere og kategorisere. Jeg ville rydde opp i alt dette, sier Myhre Pedersen.

I arbeidet sitt har hun samlet inn ferskt plantemateriale fra både Nord- og Sør-Norge, Finland, Island og Grønland. Dette materialet har hun så undersøkt både ved hjelp av moderne DNA-teknologi og ved å se på gamle planter i ulike herbarier.

Planteverdenens muldyr

Når man finner ut litt mer om starren er det likevel ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er vanskelig å ha oversikt. Ikke bare finnes det hundrevis av forskjellige arter, det finnes også talløse hybrider.

Veldig mange av disse er hybridene er sterile og kan derfor ikke få eget avkom, og kalles primærhybrider. I dyreverdenen er muldyret kanskje det mest kjente eksempelet på dette.

Mange av hybridene Myhre Pedersen så på var nettopp slike primærhybrider, og dermed også antatt sterile. Likevel så det ut til at de klarte å formere seg, fordi de ble observert år etter år. Derfor ville man finne ut om det faktisk var snakk om egne arter, og ikke hybrider.

– Ut ifra analysene vi gjorde så dette ut til å være primærhybrider. Da trodde vi at de kanskje hadde klart å reprodusere seg likevel, men de få analysene som finnes antyder at de ikke er fertile, forteller Myhre Pedersen.

Kloner seg selv

Vips var de midt i et botanikkens mysterium. Hvis det virkelig er primærhybrider, hvorfor finnes de overalt? Hvorfor oppfører de seg akkurat som foreldreartene? Hvordan kan de eksistere på steder der foreldrene ikke finnes?

Det er her enda en av starrens egenskaper kommer inn i bildet. Den sender nemlig ut en slags klone av seg selv, en utløper, som heter rhisom. På denne måten kan ett og samme individ vokse seg så stort at det dekker enorme områder.

– Noen har prøvd å måle hvor gamle de kan bli. En klon ble målt til å være over 3000 år gammel. Selv om de gamle skuddene dør, lever individet videre, forteller Myhre Pedersen.

Fikk gi navn til ny art

Under feltarbeidet sitt klarte Myhre Pedersen og kolleger å bekrefte at flere av plantene de så på faktisk var hybrider. Når ei ny plante oppdages, er det gjerne slik at den som gjorde oppdagelsen får gi planta et navn. Dette gjelder også noen tilfeller der planta er en hybrid.

• Les også: Slik gir vi navn til nye arter

Som man kan tenke seg er det litt stas å få lov til å navngi ting, og kanskje er det nettopp derfor at det er så vanskelig å finne ei plante uten navn.

• Les også: Rumpehumor og forskersjalusi avsløres i navn på arter

Myhre Pedersen klarte å bekrefte at flere av plantene hun så på faktisk var hybrider. Og selv om det da er hennes arbeid som har slått fast at det faktisk er snakk om hybrider, har hun ikke fått navngi dem. De har allerede fått navn fra noen som allerede antok at det var en hybrid, uten nødvendigvis å være sikker i sin sak.

Likevel var det én hybrid disse forskerne fikk navngi. Selv om den hadde et navn fra før av, var ikke navnet lenger passende etter at Myhre Pedersen og kollegene hennes bestemte at den måtte behandles som en egen art. Dermed var det fritt fram.

– Da ble den oppkalt etter Lappland, hvor den vokser. Vi har hedret samene og gitt den navnet Carex saamica.