Mange blomster bruker pollen eller nektar for å tiltrekke seg insekter. De takker for gavene ved å hjelpe til med plantenes kjønnsliv.

Det finnes rundt 20 000 arter orkideer, og de aller fleste pollineres av insekter. Hver orkidé har ett bestemt insekt, eller noen få insekter, som er tilpasset akkurat dem.

Selv om orkideene har satset på insektpollinering, er det noen av dem som ikke inneholder nektar i det hele tatt. Disse lever i symbiose med sopp og får næring derfra, ifølge professor Klaus Høiland.

– Symbiosen gjør at orkideene ikke er like avhengige av fotosyntese og å produsere nektar som andre planter, men de har fortsatt behov for hjelp til befruktningen. Derfor lager mange av dem blomster som bare tilsynelatende har mye nektar, forteller Høiland.

Lystne graveveps-hanner parer seg med orkideer

Flekkmarihand, vår vanligste orkidé, er et eksempel. Med sine fine farger tiltrekker den seg insekter, men har ikke noe nektar å tilby.

Flueblomsten er også en lurendreier som har utviklet en merkelig løsning. Flueblomsten og slektningene dens produserer ikke nektar, men de har utviklet blomster som ser ut som fluer.

Flueblomstens underleppe likner på en insektkropp, og de andre kronbladene ser ut som falske øyne og følehorn. Blomsten skiller også ut en duft som vi mennesker ikke kjenner, men som virker uimotståelig på paringslystne graveveps-hanner. Botanikerne kaller dette narrepollinering.

Flueblomstens bedrageri er enda mer finurlig enn som så. Denne underlige orkideen har nemlig klart å regulere sin egen blomstring slik at den sammenfaller med klekkingen av graveveps-hannene. Dette skjer to uker før hunnene blir klekket.

I løpet av de første to ukene etter klekking surrer altså de kåte graveveps-hannene rundt og forsøker å pare seg med flueblomster, for det er jo ingen hunner i nærheten. Når graveveps-hunnene klekkes, mister hannvepsene interessen for de bedragerske orkideene.

Mariskoen narrer bier

Flueblomsten har spesialisert seg på å narre vepsehanner. Den vakre orkideen marisko har spesialisert seg på bier.

Marisko er ganske sjelden, men du kan finne den i kalkrike granskoger.

Hos denne orkideen har underleppen utviklet seg til en bolle som skiller ut en duft som tiltrekker seg bier. Men hvis ei bie havner i bollen på jakt etter nektar, kommer den seg ikke ut igjen samme vei som den kom inn. Innsidene av bollen er helt glatte, og den har en kant som gjør det vanskelig å fly ut igjen.

– Insekter pleier å orientere seg mot lyset, men de kommer ikke ut igjen på toppen av mariskoens bolle. Da ser biene etter andre muligheter. Evolusjonen har sørget for å utstyre mariskoen med to bitte små «vinduer» bakerst i bollen. Dermed forsøker bia å klemme seg ut der, men da må den først passere arret – der den kan sette fra seg pollen fra en annen marisko, forteller Høiland.

– Bia kommer borti mariskoens eget klissete pollen, som setter seg fast på fluekroppen. Etter alt dette strevet er ikke bia smartere enn at den flyr til en ny marisko. Biene har ingenting igjen for dette, men mariskoene får den hjelpen de trenger, forteller Høiland.

Orkideene som skjenker bier fulle

Mariskoens narrespill er for øvrig ganske uskyldig sammenlignet med det noen merkelige orkideer i Sør-Amerika har utviklet. De lever i tropiske skoger, der også noen bier lever.

Disse biene bor ikke i kolonier. Dronningene lever alene sammen med larvene, som de må fostre opp og skaffe mat til. Men bidronningene må fortsatt befruktes av droner, det vil si hannbier.

Når dronen har gjort jobben sin og befruktet en dronning, har hun ikke bruk for ham lenger. Men han får leve videre.

– Det merkelige er at disse dronene bruker resten av livet på å fly fra orkidé til orkidé, hvor de drikker seg fulle på et berusende stoff som orkideene skiller ut. Noen av disse orkideene har til og med utviklet en slags indre «sklie» hvor den berusede dronen havner på ryggen i en liten vanndam. Disse orkideene kan bare pollineres av fulle og søkkvåte droner, forteller Høiland.

Til slutt klarer dronene å komme seg ut i frisk luft, og så vakler de videre til neste orkidé.

Charles Darwin og den forutsagte møllen

Rundt 1850 fikk evolusjonsteoriens far, Charles Darwin tilsendt noen eksemplarer av orkideen Madagaskarstjernen. Han la straks merke til at orkideen hadde en nektarspore som var nesten 30 centimeter lang, og at den sukkerholdige nektaren lå helt i bunnen av denne sporen.

Darwin mente at det måtte finnes en svermer eller en møll med tilsvarende lang tunge, men ingen hadde noensinne sett et slikt insekt og mange trodde ikke på Darwin.

Men det skulle vise seg at han fikk rett etter sin død. I 1903 ble det nemlig funnet en sjelden tussmørkesvermer som fikk det latinske navnet Xanthopan morgani predicta, med nøyaktig så lang tunge som Darwin hadde forutsagt.

Underartsnavnet predicta betyr jo nettopp at arten var «forutsagt», sier professor Klaus Høiland.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Valg i India: Populisten Modi ser ut til å vinne for tredje gang

• 

  Digitale dingser er bare en liten del av løsningen på bemanningskrisa i helsetjenestene

• 

  Kvinner har bedre tilgang på maktposisjoner i demokratiske land enn i diktaturer

• 

  Mjølkesyre kan dempa skadane etter hjerneslag

• 

  Forskere frykter at det legges for mye vekt på DNA-spor

• 

  Flere tusen år gamle dyreknokler i grotte i Nordland: – Vi har funnet flere rester av dyr som har overrasket oss

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.