Etter at Darwin kom tilbake fra sin jordomseiling med HMS Beagle, skrev han boken The Voyage of The Beagle, som kom ut i 1837. Det skulle ta over tyve år før han publiserte noe om teorien om evolusjon.

På midten av 1800-tallet var det engelske vitenskapsmiljøet sterkt preget av kreasjonisme - de fleste trodde at Gud hadde skapt alle dyreartene, og at eventuelle avvik fra disse artene bare var tilfeldige og midlertidige unntak.

Darwin mente selvfølgelig at arter forandret seg over tid ved hjep av naturlig utvalg, men dette var en radikal tankegang, og han ville være helt sikker i sin sak før han publiserte noe.

Men tre andre eventyrere fra vidt forskjellige bakgrunner skulle i mellomtiden legge mye av grunnlaget for Darwins revolusjonære teori. En av dem kom til og med til de samme konklusjonene på egenhånd, og holdt på å komme Darwin i forkjøpet.

- De tre andre reisende drar alle på egenhånd for å gjøre sine egne ting, men det som skjer er at de alle gjør svært grunnleggende funn og Wallace gjør til og med de samme oppdagelsene som Darwin, sier professor Iain McCalman til forskning.no.

Boken hans, Darwin’s Armada: How four voyagers to Australasia won the battle for evolution and changed the world, kom ut tidligere denne måneden og forteller historien om mennene bak evolusjonsteorien.

McCalman forteller at han begynte å se på denne historien fordi han var interessert i nåværende miljøproblemer, og han begynte å se på de tidlige miljøtenkerne i Australasia. 

- Jeg kom over arbeidene til Huxley, Hooker og Wallace, og plutselig så klikket det, og jeg så at de fire var et kollektiv, nesten som Darwins A-Team.

Hobbybotanikeren Hooker

Hookers botaniske studier i Tasmania og New Zealand ble sentrale beviser i Darwins evolusjonsteori, og de to ble på sine eldre dager svært nære kollegaer.

Da den unge hobbybotanikeren Joseph Hooker fikk en kopi av Darwins reiseskildringer The Voyage of the Beagle, begynte han å se seg om etter muligheter til å følge i hans fotspor.

Der Darwin var lat og uengasjert var Hooker en svært god og målrettet student. Joseph hadde også sin fars støtte, mens Charles Darwins far nærmest sendte sønnen sin til sjøs fordi han var redd hva han ville finne på hvis han ble på land.

Men botanikk og plantelære ble sett på som en hobby for hjemmeværende fruer og naturinteresserte rikinger, og Hooker-familien hadde ingen av de rike og mektige kontaktene som Darwin hadde.

Deler av botanikkfaget ble likevel lært bort til legestudenter som skulle utplasseres i koloniene, og faren til Joseph hadde noen gode kontakter rundt om i det britiske imperiet.

I April 1839 var 22 år gamle Joseph Dalton Hooker i jobbintervju med sin kommende arbeidsgiver, den berømte og erfarne polfareren Kaptein James Clark Ross. I 1831 ble Ross en nasjonal helt da han lokaliserte den magnetiske nordpolen.

Ross hadde lovet Josephs far at den unge sønnen hans skulle få en stilling som assisterende lege på HMS Erebus.

Men i stedet for å være takknemmelig, insisterte Joseph at han skulle få være båtens offisielle naturforsker på ekspedisjonen, som også skulle prøve å lokalisere den magnetiske Sydpol og sette opp observasjonsposter for magnetisk aktivitet rundt omkring i Sydhavet.

Kaptein Ross ga til slutt Hooker stillingen “botaniker” og et privat løfte om at han skulle få gå i land og samle planter så ofte som mulig, og at han til slutt skulle få publisere funnene sine under eget navn. 25. September 1839 satte de to skipene Erebus og Terror kursen mot Madeira og Kapp Verde.

Tasmanias flora

På den isolerte øya St Helena begynte Joseph å fundere over de samme tingene som Darwin satt hjemme i England og tenkte på.

Hvordan hadde planter spredd seg fra sine opprinnelsessteder? Hvordan kunne introduserte arter konkurrere med, og ofte vinne kampen, når de lokale artene, i følge datidens kreasjonistiske eksperter, hadde blitt skapt spesielt for sine omgivelser? Hva var konsekvensene av at den lokale floraen døde ut?

De satte kursen mot Tasmania, og derfra skulle de til Sydpolen. I Hobart møtte Hooker en lokal planteentusiast, Ronald Campbell Gunn, som også var en venn av faren hans. Sammen satte de i gang med å prøve å lage en komplett samling av øyas flora. I løpet av tre måneder gjorde de en inngående studie av øyas planteliv.

Men Sydpolekspedisjonene gikk det ikke like bra med. Kapteinen var overbevist om at den magnetiske polen kunne nåes med båt, men det ble fort klart at det ikke var mulig. Etter tre forsøk ga kapteinen opp.

Hooker hadde i mellomtiden samlet flora i alle havnene - Tierra del Fuego, Falklandsøyene og Tasmania, i tillegg til mange små øyer på veien.

Hookers prøver, skisser og notater skulle senere vise seg å være avgjørende for å bevise Darwins evolusjonsteori. I 1843, én måned etter at Joseph kom hjem igjen til de britiske øyer, oppsøkte Darwin ham og de begynte et nært samarbeid.

- Da Darwin skrev Artenes opprinnelse gjorde han det nesten i tandem med Hooker, som skrev på sin studie om evolusjon i Tasmania. De var totalt avhengige av hverandres kunnskap, sier McCalman.

Huxleys maneter

Huxley var i begynnelsen svært skeptisk til Darwins teorier, men ble nysgjerrig fordi han var så kritisk til det religiøse forskningsmiljøet. Det var også Huxley som fant opp uttrykket agnostiker.

Den unge Thomas Huxley var en ivrig og flink medisinstudent, men da han som tyveåring var ferdig med studiene, var han for ung til å søke om lisens til å praktisere som lege. Han bestemte seg i stedet for å søke på en stilling som assisterende skipslege i den kongelige marinen.

Han besto prøvene og ble tilbudt en stilling på HMS Rattlesnake som i 1846 la kursen mot Australia og Ny Guinea.

Huxley var fra enda dårligere kår enn Hooker, og ble oppfordret til å konsentrere seg om sjødyr, spesielt maneter og andre bløtdyr. Disse skapningene visste forskere svært lite om på denne tiden, og Huxley var enig i dette var en god strategi for å skape et navn for seg selv.

Hver eneste dag kastet Huxley ut garnet og fanget alle mulige typer forskjellige maneter, sjøpølser og sjøsnegler. Han begynte etter hvert å se systemer hos artene, og kartla og tegnet flere hundre av dem. Han hadde lagt grunnlagget for sitt vitenskaplige gjennombrudd allerede før de kom frem til Sydney.

Han skulle kartlegge alle manetartene og vise forholdene mellom dem, og endte opp med å klassifisere artene etter et helt nytt system.

Fra tvil til støtte

Men teorien om evolusjon var fortsatt sett på som en radikal og uhørt teori, og Huxley var ikke overbevist. Til tross for denne tvilen ble han overbevist etter at Darwin publiserte Artenes opprinnelse. Han begynte å forsvare teorien offentlig ved enhver anledning, og fikk etter hvert tilnavnet Darwins Bulldog fordi han gikk ut såpass sterkt i hans favør.

Huxley var svært tidlig ute med å skrive positive anmeldelser av Artenes opprinnelse i datidens respekterte tidsskrifter MacMillan’s Magazine og Westminster Review. McCalman skriver at han dermed viste det viktorianske forskningsmiljøet at Darwinisme ikke kunne ignoreres.

- Mange mener Huxley er den beste vitenskaplige kommunikatør noensinne. Han var sin tids Stephen J. Gould og David Attenborough. Huxley la grunnlaget for hele denne tradisjonen som gjorde vitenskap spennende og tilgjengelig for folk, sier McCalman.

McCalman sier at Huxley ble minst like berømt som Darwin da han levde, og at han i dag fortsatt er høyt respektert blant akademikere.

Wallace i Amazonas og Malaya

- Wallace er den av de fire som ikke ble så berømt som han fortjente, selv om det nå i USA er mange som støtter ham. I tillegg til å oppdage naturlig seleksjon, så var han en av de som la grunnlaget for biogeografi, som er såpass viktig nå når vi studerer klimaforandringer, sier professor McCalman.

Wallace hadde ingen universitetsutdannelse og var selvlært. Hans eneste vitenskaplige utdannelse var fra noen kurs ved Mechanics Institute for Working Men, ikke akkurat en presitisjetung skole.

Han vokste opp under svært fattige kår og ble tidlig preget av de sosialistiske tendensene som preget den undertrykte engelske arbeiderklassen.

Men Wallace hadde også en sterk interesse for insekter og planter, og brukte mye av sin tid på å samle, tegne og studere den lokale floraen i Bedfordshire hvor han jobbet som landmåler.

Han leste noen av datidens mest respekterte bøker om botanikk og artslære, og begynte snart å drømme om å reise til Amazonasjungelen for å utforske nye arter.

I 1848 satte The Mischief kursen mot Brasil, et nesten uutforsket land, med Alfred Wallace med som naturalist. Planen var å tjene penger på å selge nyoppdagede planter, dyr og insekter til British Museum og Kew Gardens.

Han ble i Amazonasjungelen i fire år og bodde, reiste og spiste sammen med de innfødte, og sende flere tusen prøver hjem til England. Han fikk malaria flere ganger, men var altfor blakk til å ta fri.

Wallace la etter hvert merke til at dyrelivet forandret seg da han dro fra én side av Amazonaselven til den andre. Hvis Gud hadde, som kreasjonistene mente, skapt arter som passet perfekt for der de levde, hvorfor var artene så forskjellige mellom steder som var tilsynelatende helt like?

Han visste ikke ennå hva slags prinsipper som forårsaket disse variasjonene, men trodde det hadde med evolusjon å gjøre.

Åtte år i Sørøst-asia

Wallace forlot Brasil med enorme forhåpninger og flere tusen ukjente insekter og planter, men en brann på båten ødela alle prøvene hans og store deler av notatene og skissene. Han ankom Deal i England etter åtti dager på sjøen, blakk og sterkt preget av tropesykdommer.

Han greide etter hvert å få publisert noen artikler om aper og insekter basert på notatene sine, og også en liten bok om sommerfugler i Amazonjungelen.

Men det var boken Insects Used as Food by Indians of the Amazon som gjorde at presidenten i The Royal Geographical Society, Sir Roderick Murchison, anbefalte ham for en stilling som naturalist, med lønn fra staten.

Wallace bestemte seg for å dra til de malayiske øyene og ankom Singapore i April 1854. Han reiste videre til Borneo hvor han bodde hos Sir James Brooke, The White Rajah of Sarawak.

I løpet av de åtte årene Wallace var i denne delen av verden gjorde han inngående studier av orangutanger, og var den første til å dokumentere den intrikate parringsdansen til de fargerike paradisfuglene.

Men det han ble mest kjent for var å oppdage grensen mellom den australske og den sørøstasiatiske faunaen og floraen mellom øyene Lombok og Bali.

Wallace ble igjen overbevist om at dyr og planter forandret seg over tid og etter omgivelser, og ikke at Gud hadde skapt perfekte arter som eksisterte i samme form til evig tid, som kreasjonistene mente.

I 1857  skrev Wallace  ned hypotesen sin og sendte den til Darwin, som han så vidt hadde brevvekslet litt med tidligere.

Wallaces studie fikk Darwin til å skjønne at det var på tide å bli ferdig med formuleringen av Artenes opprinnelse før noen andre kom han i forkjøpet. Hooker, Huxley og Darwin satte straks i gang med å forberede publiseringen av Artenes opprinnelse.

Kampen for evolusjonsteorien

Da Wallace kom tilbake til England i 1862 etter åtte år i Sørøst-Asia, med en samling med over 12.000 dyr og planter, var han allerede blitt publisert side om side med Darwins første utkast til en del av Artenes opprinnelse.

Hooker, Huxley og Darwin jobbet nå nært sammen og hadde blitt både respektert og latterliggjort for sine idéer om evolusjon og naturlig utvalg.

Artenes opprinnelse hadde vært ute i nesten tre år, men kampen for å få teorien til å bli tatt seriøst var bare så vidt i gang. En rekke legendariske debatter fant sted rundt i Londons akademiske sirkler, og både Darwin og Huxley ble tabloidkjendiser for sine utspill om menneskets nære slektskap med apene.

- Wallace og Darwin formet etter hvert et vennskap som var så nært at enkelte har beskrevet det som et kjærlighetsforhold, skriver McCalman.

Huxley brukte mange av Wallaces eksempler på likheter mellom orangutanger og mennesker i sin bok Man’s Place in Nature, og det var også Huxley som begynte å betegne skillet mellom australsk og asiatisk flora og fauna for Wallace’s Line.

Sammen brukte Darwin, Hooker, Huxley og Wallace all sin tid på å forsvare teoriene om evolusjon og naturlig utvalg, og med den enorme erfaringen og kunnskapen de fire satt på, ble det etter hvert umulig for det konservative forskningsmiljøet å ignorere dem.

- Wallace er helten

Ifølge professor McCalman er det den ufaglærte Alfred Wallace som er den virkelige helten i historien om hvordan Darwin fikk gjennomslag for teoriene om evolusjon og naturlig utvalg.

- Jeg synes Wallace er en stor mann. Det er helt utrolig at han greide å se for seg disse teoriene på egen hånd uten utdannelse, sier han.

Det er også noen som mener at Darwin faktisk stjal æren fra Wallace fordi han ventet med å publisere Artenes opprinnelse til etter Wallace hadde luftet idéen i et brev til Darwin.

- Det er sant at Wallace falt fra mot slutten av Darwins karriere, men jeg har vanskelig for å tro at dette var Darwins skyld.

- Wallace var fra arbeiderklassen, uten noen kontakter, og hadde svært radikale synspunkter på samfunnet. Datidens vitenskapsmenn var flaue over han, og det var de som frøs han ut, ikke Darwin selv, sier McCalman.

Alfred Wallace var nemlig både ateist og sosialist, og da han i tillegg begynte å hinte om at mennesket var i slekt med aper, ble det for mye for de religiøse og konservative forskerne som fortsatt satt med mye av makten i England.

- En dag vil Wallace kanskje få den æren han fortjener. Han fant tross alt opp biogeografi, la grunnlaget for forstålsen av klimaforandringer, og var også en av de første til å peke på sammenhengen mellom mennesker og aper, avslutter McCalman.

Kilde:

Iain McCalman, Darwin’s Armaada: How four voyagers to Australasia won the battle for evolution and changed the world, Viking, 2009