Jane Austens «Pride and Prejudice» er oversatt flere ganger til norsk, med vekslende hell. (Foto: REUTERS/Suzanne Plunkett /NTB scanpix)
Jane Austens «Pride and Prejudice» er oversatt flere ganger til norsk, med vekslende hell. (Foto: REUTERS/Suzanne Plunkett /NTB scanpix)

Oversettere tar seg store friheter

Når du leser en oversatt bok, tror du kanskje at du leser originalteksten, bare på et annet språk. Men slik er det ikke.

Published

Den britiske forfatteren Jane Austen er mer populær enn noensinne, 200 år etter at hun skrev romanene som har blitt til kjente tv-serier og filmer.

Men når litteraturen hennes blir oversatt er resultatet ikke alltid så tro mot originalteksten, finner en forsker som har studert de norske oversettelsene som er gjort fra 1871 til 2003.

En nostalgisk drømmeverden

Marie Nedregotten Sørbø er professor ved institutt for språk og litteratur ved Høgskolen i Volda.

Filmatiseringen av Jane Austens romaner opprørte Marie Nedregotten Sørbø så mye at hun kastet seg over forskning på oversettelsene av romanene. Var de like langt fra originalen?

Filmatiseringen av Jane Austens romaner opprørte Marie Nedregotten Sørbø så mye at hun kastet seg over forskning på oversettelsene av romanene. Var de like langt fra originalen? (Foto: Privat)
Filmatiseringen av Jane Austens romaner opprørte Marie Nedregotten Sørbø så mye at hun kastet seg over forskning på oversettelsene av romanene. Var de like langt fra originalen? (Foto: Privat)

Hennes interesse for å studere hvordan Austen blir lest og tolket i ulike sammenhenger begynte med en sterk opplevelse av at filmversjonene ga henne et svært forskjellig inntrykk sammenlignet med å lese bøkene.

De mest kjente av dem er kanskje Sense and Sensibility (1811) og Pride and Prejudice (1813), men også de fire andre hovedverkene er fremdeles mye brukt.

I de fleste filmene blir hovedfokus ofte en overklasse som lever i forførende, flotte hus. Der går de rundt i ballkjoler som står i stil med vakre tapeter og blomsteroppsatser.

– Særlig filmene drar oss med inn i en nostalgisk drømmeverden. Dette er så langt fra Austens holdning som det er mulig å komme. I hele Austens forfatterskap finner du nesten ikke ene eneste beskrivelse av en kjole eller en blomsterbukett. Når hun skriver om rikfolk gjør hun det med utleverende satire, sier Sørbø.

Austen vokste opp som datter på en prestegård med mange barn. I bøkene sine fremstiller hun ofte prester som noen snobber som er opptatt av materiell rikdom. Men selv var hun aldri rik. Hun var alltid den fattige tanten.

Det er derfor et stort paradoks at tekstene hennes ofte blir tolket som idyll heller enn ironi, mener Sørbø.

Var oversetterne like kreative?

Da Sørbø oppdaget hvor ulikt filmskaperne hadde tolket Austen ble hun nysgjerrig på om oversetterne av bøkene hadde vært like kreative.

Nå har hun gitt ut en bok med en stor samling heldige og uheldige oversettelser.

Jane Austen, som levde for 200 år siden, kom nok aldri til Ørsta eller Volda, og satt på Helgehornet og så utover Hovdevatnet. Men når hun oversettes til andre språk blir hun satt inn i en annen kontekst. Oversettelse er en slags kulturell imperialisme, hvor vi tar andres litteratur og gjør den til vår egen, mener Sørbø.

Her har hun ønsket å undersøke nærmere hvilke strategier og praksiser som ligger til grunn for litterær oversettelse.

Jane Austen, som levde for 200 år siden, kom nok aldri til Ørsta eller Volda, og satt på Helgehornet og så utover Hovdevatnet. Men når hun oversettes til andre språk blir hun satt inn i en annen kontekst. Oversettelse er en slags kulturell imperialisme, hvor vi tar andres litteratur og gjør den til vår egen, mener Sørbø.
Jane Austen, som levde for 200 år siden, kom nok aldri til Ørsta eller Volda, og satt på Helgehornet og så utover Hovdevatnet. Men når hun oversettes til andre språk blir hun satt inn i en annen kontekst. Oversettelse er en slags kulturell imperialisme, hvor vi tar andres litteratur og gjør den til vår egen, mener Sørbø.

Norge var tidlig ute

Når vi leser en oversatt bok, tror de fleste av oss at vi leser originalteksten, bare på et annet språk. Men slik er det ikke, sier Sørbø.

– Ingen språk har for eksempel et helt samsvarende vokabular. I tillegg vil en oversetter alltid tolke forfatteren på sin egen måte.

Norge var tidlig ute med å oversette Austen. På attenhundretallet kunne hun leses på bare seks andre språk enn engelsk, og norsk var ett av dem.

Men Austen ble faktisk lest i Norge lenge før hun ble oversatt. Allerede fra 1850-tallet finnes det dokumentasjon på at forfatteren, som døde i 1817, ble lest på originalspråket i norske lesesirkler.

Overrasket over den første oversettelsen

Den første oversettelsen vi kjenner til kom i 1871–72 og ble trykket som føljetong i Morgenbladet. Dette var en vanlig måte å bringe litteratur ut til folket på denne tiden, forteller Sørbø.

Oversetteren, som er anonym, overrasket Sørbø.

– Vi tror ofte at vi er veldige gode i engelsk i dag, men dette var en person som hadde grundig kjennskap til språket. Oversettelsen av Persuasion har en sjarmerende, personlig, om enn overdådig tone, mener forskeren.

Sensurerte ekteskapskritikk

Den neste oversettelsen, som kom i 1930, var ganske annerledes.

– Dette er en oversetter som er veldig entusiastisk for forfatteren. Det går tydelig fram i forordet. Alf Harbitz forstår teksten godt og er grundig, men han sensurerer mye. Han både forkorter og utelater det han ikke liker.

I Austens bøker er det mange beskrivelser av ekteskapets mindre rosenrøde sider. Slike dårlig fungerende ekteskap mener oversetteren åpenbart at de unge jentene, som han for øvrig også i forordet oppfordrer til å lese romanen, bør skjermes for.

Når Austens hovedperson uttrykker frustrasjon over tradisjonelle kjønnsroller eller sier at hun er «sykt lei av menn», hopper oversetteren elegant over også dette, forteller Sørbø.

Behandlet som kiosklitteratur

Den tredje oversettelsen kom i 1947 og den fjerde i 1972. Disse mener Sørbø er de dårligste. De bærer preg av hastverksarbeid og har mange språklige feil, mener hun.

I tillegg er det tydelig for forskeren at oversetterne ikke har den samme respekten for Jane Austens forfatterskap som tidligere. De behandler henne nå kun som en populærforfatter.

Coveret på oversettelsen fra 1947 viser tydelig hvordan forlag og oversettere også var inspirert av populære Hollywood-filmer. Dette ligner på den første Austen-filmen fra 1940, men ligner lite på Austens egen tid og sted. (Foto: Marie N. Sørbø)

De har ikke vært alene om det.

Coveret på oversettelsen fra 1947 viser tydelig hvordan forlag og oversettere også var inspirert av populære Hollywood-filmer. Dette ligner på den første Austen-filmen fra 1940, men ligner lite på Austens egen tid og sted. (Foto: Marie N. Sørbø)
Coveret på oversettelsen fra 1947 viser tydelig hvordan forlag og oversettere også var inspirert av populære Hollywood-filmer. Dette ligner på den første Austen-filmen fra 1940, men ligner lite på Austens egen tid og sted. (Foto: Marie N. Sørbø)

Det har nemlig vært to måter å se Austens forfatterskap på opp gjennom tidene, forteller Sørbø.

– I dag vil alle seriøse litteraturhistorikere anerkjenne henne som en nyskapende forfatter. Jane Austen og William Shakespeare blir nevnt i samme setning, i samme utstillinger, i felles bøker. Og på attenhundretallet var hun stort sett bare anerkjent av seriøse akademikere.

Men Austen har lenge også vært en populærforfatter.

– Det fantes fan-grupper for hundre år siden og enda flere i dag. Hittil er hun oversatt over 680 ganger og leses over hele verden. På grunn av denne populariteten har noen oppfattet bøkene hennes som «dameromaner».

Romanene hennes handler da også om unge mennesker som møter hverandre.

Men det er det ikke bare «dameromaner» som gjør. Det var stort sett dette romaner handlet om på denne tiden, forteller Sørbø.

– Austen bruker derimot denne sjangeren til noe helt særegent. Ekteskapet fremstiller hun som langt fra idyllisk. Det finnes mange dårlige ektefeller og nesten ingen velfungerende foreldre i hennes romaner, som har en gjennomført ironisk og alltid vittig fortellertone.

Også den siste har sitt eget særpreg

Den siste som har oversatt Austen til norsk er Merete Alfsen. Hun har grundig og samvittighetsfullt oversatt fem av bøkene, mener Sørbø, som framhever Alfsen som den beste oversetteren ved siden av den aller eldste, og en av de som har gjort mest for Austens forfatterskap i Norge.

– For de som ikke har lest Austen: Vil du anbefale henne på originalspråket eller oversatt?

– Ingen oversettelse kan erstatte opplevelsen av å lese originalen, men skal du lese en oversettelse, bør du absolutt velge Alfsens. Hennes personlige preg er tydelig også i etterordet; hun har valgt en annen språktone, en mer nostalgisk og litt gammelmodig stil.

Forskeren skjønner hvordan hun tenker, selv om hun ville valgt det annerledes.

– Alle rundt Austen så på henne som forankret i det hverdagslige. Hun bruker oftere enkle og moderne ord i sin samtid, framfor de gammelmodige, og unngår alt som smaker av fremmedord og språklig jåleri.

Forsvarer sitt valg

Merete Alfsen sier at hun synes forskerens problemstilling er interessant, men hun forsvarer sitt valg.

– Når du oversetter en tekst som er over 200 år gammel og skal gi norske lesere en adekvat tekst, må du gå på befaring i teksten. Du må finne ut hvilke særtrekk som absolutt må reddes over i den nye versjonen. Jeg ville bevare det som er så særegent med Austen, nemlig viddet og ironien.

– Flere tidligere oversettere har forenklet setningsoppbyggingen og lagd korte greie setninger på norsk. Jeg mener at hvis du gjør det, oversetter du bort det viktigste hos Jane Austen, nemlig ironien. Historiene blir trivielle, og karakterene står i fare for å bli endimensjonale.

En oversetter kan ta seg friheter

Alfsen synes diskusjonen om hva som er en god oversettelse er et stort og interessant tema.

Hun kjenner godt til at det på 1930- og 40-tallet ble gjort store endringer i oversettelsene.

Mange forfattere tar seg store friheter når de oversetter bøker. Det synes Merete Alfsen kan være bra. Hun er den siste som har oversatt Jane Austens romaner til norsk. (Foto: Privat)
Mange forfattere tar seg store friheter når de oversetter bøker. Det synes Merete Alfsen kan være bra. Hun er den siste som har oversatt Jane Austens romaner til norsk. (Foto: Privat)

Mange forfattere tar seg store friheter når de oversetter bøker. Det synes Merete Alfsen kan være bra. Hun er den siste som har oversatt Jane Austens romaner til norsk.

– Mitt inntrykk er at det på midten av dette århundret var vanlig både med store omskrivinger og utelatelser fra originalene. Denne tiden er ikke den stolteste i oversetterhistorien. Men denne epoken er absolutt over, sier Alfsen.

I dag har oversettere en helt annen standard for hva som er en akseptabel oversettelse. Mange oversettere tar seg fortsatt store friheter. Det synes Alfsen kan være bra.

– Mange vil si at noen slike frie oversettelser er knallgode. Eksempler på det er oversettelser av Ernest Hemingway til norsk, der oversetteren er nokså fri fra teksten.

– Elsker utfordringen

Selv tar hun seg store friheter når hun oversetter den skotske forfatteren Ali Smith.

– Hennes tekster er så preget av ordspill at jeg må leke meg med det norske språket, på samme måte som hun leker med det engelske, for å gi leseren tilnærmet den samme opplevelsen som om de leste originalutgaven.

Hun elsker denne utfordringen.

– Jeg pleier å si at å oversette er å skrive boka på norsk. Ulike tekster krever ulik omsorg og ulike strategier fra oversetterens side.

Referanser:

Marie N. Sørbø: Jane Austen Speaks Norwegian, The Challenges of Literary Translation, Brill Online Books and Journals, 2018.