Marcus Chown er ikke noe ukjent navn når det gjelder populærvitenskapelig litteratur om kosmologi. Men denne gangen har han gått helt av hengslene, med en bok som vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste skeptikere.

Mange ideer, mye spennende stoff

For å ta det første først: det er noen lyspunkter i boka. Spesielt interessant er bokas siste tredjepart, som presenterer teorier om hvordan liv kan være langt mer vanlig i galaksen vår enn vi tror. Det er ikke så mange nye ideer her, men de er presentert på en god måte - med et litt mer avslappet språk enn i resten av boka - og gir rom til spennende visjoner.

Det er også en spennende teori om at universet vårt består av to typer materie - såkalt “normal” materie, og noe som kalles “mirror matter” (speilmaterie). Disse to typene materie kan eksistere sammen og faktisk utgjøre hvert sitt univers midt oppå hverandre, fordi de ikke reagerer på hverandre. Speilmaterien tiltrekkes ikke av gravitasjon, og har derfor ingen betydning for vårt eget univers. Teorien knaker desverre kraftig når det påstås at speilmaterien kan forklare hvorfor 90% av materien i universet vårt er usynlig - speilmaterien ble jo akkurat presentert som et eget univers som ikke påvirker vårt eget. Det er noe med semantikken her som ikke henger på greip.

Blant andre interessante temaer er “mange verdener”-teorier, der vårt univers bare er et av uendelig mange, en mystisk femte dimensjon som vi ikke kan se, påstander om at universet er fult av meterstore, svarte hull - og at universet inneholder områder der tiden går baklengs.

Forbløffende ideer

Det er ikke ambisjonene det skorter på. Boka består av tolv kapitler med temaer som kan deles inn i tre hovedområder: teorier om parallelle univers, teorier om materie, og teorier om liv i universet. Dette er jo ikke helt dagligdagse teorier - og Chown kaller dem “mind-blowing ideas”. La oss oversette det som “forbløffende ideer”.

Han trekker fram mer eller mindre kjente forskere og presenterer ideene deres i en serie tekster som verken kan kalles essays, intervjuer eller artikler. I stedet blir det en slags tabloidpreg over det hele. Når vi koblet dette med et språk som minner mer om misjonering enn om formidling, blir det mye å sette fingeren på.

Problematisk språkbruk

“Misjonering” er kanskje et sterkt ord, men det er faktisk slik tekstene framstår. Chown snakker om “fysikerne” (les: det etablerte miljøet) som mener ditt og datt, mens det (ofte misforståtte) geniet han skriver om har klart å skue gjennom de tradisjonelle murene og sett lyset.

La oss ta noen eksempler:

“Surprisingly, few physicists ever think to ask the obvious question ‘What is a particle?’”

“The experiments have shown that quantum theory is right and Einstein wrong.”

“One of the things all this stuff about extra dimensions teaches us is that there is more to the Universe than we imagined in our wildest dreams.”

Det siste sitatet ovenfor er en gjenganger som viser seg i ymse variasjoner. Fellesnevneren er uansett at forfatteren trekker konklusjoner basert på svært spekulative teorier, og bruker dem til å fortelle leseren at siden X mener sånn og slik, så må verden altså være annerledes enn vi tror den er. Som regel blir disse konklusjonene svært forargende elementer i boka.

Språket er dårlig, formen er ukonsentrert, og det bobler over av ord som “mind-blowing”, “explosive”, “incredible”, “amazing”, “puzzling” og så videre - ord som kanskje får noen til å bli varme i trøya, men som ikke er spesielt godt egnet til å gi et seriøst inntrykk. Når han etterhvert trekker inn kuriositeter som for eksempel “Nemesis”, en teoretisk tvilling til vår egen sol, begynner sikkerhetsnettet å svikte fullstendig.

Mysteriet med den forsvunne redaktøren

Flere ganger gjør forfatteren kunststykket å presentere en teori i et kapittel, for så å motsi teorien i neste kapittel, uten å trekke trådene sammen og forklare hvorfor. I et kapittel om en skjult, femte dimensjon, sier han at superstreng-teoriene krever 10 dimensjoner. I en fotnote til dette sier han at teoriene faktisk krever 11 dimensjoner. Likevel fortsetter han å bruke 10 dimensjoner som referanseramme i tilsvarende sammenhenger. Det kan virke som om boka aldri har landet på skrivebordet til en redaktør.

Carl Sagan dras med ned i søla

Det hviler alltid noe urovekkende over bøker der forfatteren blir sammenlignet med kjente storheter på omslaget. Marcus Chown sammenlignes med “Carl Sagan på sitt beste”. Man kan saktens undre hvem det er som er på sitt beste her - denne noe ambisiøse skryteteksten skal nok leses slik: “Marcus Chown er på sitt beste lik Carl Sagan på det verste”. Hvis Carl Sagan trengte marihuana for å få gode ideer, kan en jo undres over hva Marcus Chown har gått på denne gangen.

Vi kan jo håpe at jeg bare lever i et parallelt univers der denne boka faktisk er dårlig, mens den i ditt univers kanskje er utrolig bra. Hvis vi derimot bor i samme univers alle sammen, er den dessverre mest å betrakte som antimaterie.

The Universe Next Door: Twelve mind-blowing ideas from the cutting edge of science”
Av Marcus Chown
Headline, 2002.
272 sider
ISBN: 0-7472-3496-5