At det er lett å reise framover i tid har vi visst lenge. Ifølge Einstein vil et objekt som aksellererer bevege seg senere gjennom tiden enn objektet som det fjerner seg fra. Dette har blitt bevist blant annet ved å legge en klokke på bakken og sende en annen klokke i bane rundt jorda. Dette ble forsøkt i 1971, og klokka som gikk i bane gikk 59 nanosekunder saktere i løpet av tida eksperimentet varte.

Når noe aksellererer, blir det også tyngre, ifølge relativitetsteorien. Noe som beveger seg svært raskt, blir derfor veldig tungt, og den relative tiden for objektet blir svært treg. Dersom du kunne bevege deg i lysets hastighet, ville det se ut som om tida står stille. Med andre ord, tid er ikke det samme uansett hvor i universet du befinner deg. Den er relativ - avhengig av hvor du er, hvor fort du beveger deg, og hvor rask du er i forhold til lyset.

Men hva skjer dersom vi kunne bryte lysets hastighet? Vil tida begynne å gå bakover?

Flere måter å løse problemet på

Dette er bare et av spørsmålene Paul Davies, en britisk fysiker som i mange år har forsket på universet og kosmologiske fenomener, stiller i boka “How To Build A Time Machine”. Han lager en argumentasjonsrekke som viser hvordan en tidsmaskin kan konstrueres. Men å reise raskere enn lyset er ikke den eneste måten å gjøre det på.

Dersom vi skal kunne reise fra jorda til en stjerne utenfor vårt eget solsystem, vil det være upraktisk å reise med lysets hastighet. For det første ville romskipet få så stor masse at det ville presses sammen til en liten ball. Men det som verre er, er at når vi kommer tilbake til jorda igjen vil det ha gått tusenvis av år, fordi det som oppleves som noen få år på romskipet vil vare mange, mange ganger lenger på jordas overflate.

Tunneler i universet

Det ville jo være mye lettere å reise dersom vi kunne bygge en tunnel fra jorda til en planet rundt en annen sol. Tenk deg at jeg står øverst på et A4-ark og vil komme til bunnen av arket. Den mest åpenbare veien er å gå tvers over arket. Men hva om jeg bretter arket og går gjennom det i stedet? Da ville jeg komme akkurat dit jeg ville - men jeg trenger nesten ikke bruke tid på å flytte på meg. Men for å gå gjennom arket trenger jeg et hull, og for å komme utpå riktig side av arket trenger jeg faktisk en tunnel som går tvers gjennom det brettede arket og ut på den andre siden.

I kosmologien kalles dette fenomenet et “ormehull”. Dersom vi kunne skape et tyngdekraftfelt som krummer rommet nok til å skape en kortere vei fra A til B, vil vi kunne reise over avstander som er uoppnåelige selv med lysets hastighet.

Dessverre er det en lang rekke problemer med slike ormehull. Noen teoretikere mener at ormehull eksisterer, men at de knytter sammen forskjellige universer. Andre mener at ormehull faktisk kan oppstå internt i et univers, men at de vil være alt for små til å reise gjennom, eller at de vil vare så kort tid at vi ikke engang vil merke at de finnes.

Ideen er ikke ny. Carl Sagan brukte et ormehull som reisemåte i romanen “Kontakt”. Og det er nettopp et slikt ormehull Paul Davies mener det kan være mulig å konstruere.

Lettlest bok med gode ideer

Hvis du har hengt med meg så langt, kommer du til å like denne boka. For dette er en strålende fortelling om moderne teorier om tid og rom. Her får du et glimt av hva mange kjente teoretikere mener, og forfatteren setter alt inn i en svært forståelig sammenheng. Boka er presentert i et nesten kvadratisk format med ganske stor tekst, og er lettlest og har et godt språk.

Et argument som ofte brukes for å bevise at tidsreiser ikke er mulig, er å peke på at i så fall ville vi få besøk fra framtida. Det har ikke skjedd, altså er det ikke mulig å reise tilbake i tid. Men Davies legger faktisk fram en rekke forbløffende forklaringer på akkurat denne problemstillingen, og her er det bare å stille med et åpent sinn - du kommer garantert ikke til å være enig i alle påstandene.

Det er nesten en tour de force - her er det sorte hull, kosmiske strenger, enorm tyngdekraft, ufattelige avstander - og ikke minst bittesmå partikler som roterer litt for mange ganger slik at de snubler bakover i tid.

Det som gjør denne boka bra er at den ikke gjør noe forsøk på å være metafysisk øvelse i å forklare hva tid er. Davies prøver derimot å demonstrere hvilke fysiske barrierer som må overkommes for å kunne reise i tid. Ved å bryte utfordringene ned i mindre størrelser, viser han at vi har den teknologi som skal til for å kunne løse enkelte av oppgavene.

Elegant tidsfordriv uten noen endelig løsning

Men - Paul Davies lover ikke at det lar seg gjøre å bygge hele maskinen. Kanskje tvert imot - han ser ut til å si at det ville være en mye større oppdagelse å kunne reise mellom stjernene uten at tiden gikk i det hele tatt. Dersom vi kunne klare det, ville vi kunne reise over enorme avstander og befolke galaksen - uten at menneskeheten døde ut i forsøket.

Noen ganger er den største utfordringen rett og slett å få tida til å gå - og det gjør den garantert med denne boka.

How To Build a Time Machine
av Paul Davies
Alle Lane/Penguin 2001
160 sider
Isbn: 0713995831