National Geographic har nylig gitt ut en bok som heter “Beyond Earth - Mapping the Universe”, som er den første boka siden Kosmos som faktisk får kosmologien godt ned på jorda igjen og viser at det virkelig er snakk om en filosofi om menneskets plass i universet. Det er en praktbok i stort format, skrevet av en rekke utmerkede forfattere, og den er rikt illustrert. Dette er kanskje den første coffee-table-boka om kosmologi som virkelig gjør jobben.

For etter Carl Sagan skjedde det noe. Plutselig ville alle vite mer om universet rundt oss. Kosmologi ble allemannseie. En av de mest solgte bøkene på 80-tallet var Stephen Hawkings “Univers uten grenser,” eller “A Brief History of Time”, og jeg er faktisk i tvil om de fleste som kjøpte boka klarte å lese den og faktisk forstå det som sto der. For det var jo ikke småtteri folk ble presentert for: svarte hull, relativitetsteori, kvantefysikk, tidsreiser og andre konsepter som tidligere bare hørte inn under science fiction-hylla.

Det positive var jo at Sagan og Hawkings bidro til at populærkosmologi fikk en solid plass i litteraturen. Vissheten om at vi ikke var sentrum i universet hadde nok fått vokse i folks hoder en stund, spesielt etter mange tiår med utrolige gjennombrudd innenfor astronomien, og kosmologi var et språk som gjorde at folk fikk se sammenhengen mellom de mange vitenskapene: her var det matematikk, fysikk, astronomi og kjemi i skjønn forening. Det må kanskje kunne sies at kosmologi, mer enn noen annen retning innenfor vitenskapen, klarte å samle disse vitenskapene til en forståelig helhet.

Men det som er slående, når vi nå kan se på Carl Sagans Cosmos med nesten 25 års erfaring på nakken, er at etter han har populærkosmologien fått en utvikling som nesten utelukkende bidrar til å teknologisere sjangeren. Populærkosmologi framstilles som en vitenskap i seg selv, der vår oppfatning av universet kun utledes av hvorvidt vi forstår hvordan svarte hull er bygd opp, hvordan atomer ble konstruert etter Big Bang, eller kanskje i hvilken takt universet ekspanderer. Det er nesten rart at en slik kvasivitenskapelig retning kan ha så mange absolutter, men det er forlengst fastslått av Big Bang skjedde, at stjernene har utviklet seg gjennom flere faser, at ekspansjonsteoriene er korrekte, og at relativitetesteorien i stor grad har innfridd forventingene.

Hvis vi skal akseptere en definisjon av begrepet “kosmologi” som “læren om universet”, er det kanskje ikke så galt å snakke om big bang, svarte hull, kvasarer og antimaterie. For dette er selvsagt spennende temaer som mange finner mye inspirasjon i. Og det er ikke det som er poenget. Men etterhvert som populærkosmologien har utviklet seg i en mer teknologisk retning, der kvasivitenskapen står i førersetet, begynner det å bli nødvendig å kreve en omdefinering av hva “kosmologi” skal innebære. For vi har nådd et punkt der folk faktisk kan sitte og lese om uhyre vanskelige konsepter i avisa, og diskutere dem ved kjøkkenbordet - uten å ane hva i all verden de snakker om.

“Beyond Earth” tar dette problemet på alvor. Her er kosmologien behandlet som en filosofisk del av vitenskapen. Riktignok er boka proppfull av populærkosmologi, men det er gjennomført satt i et perspektiv som er uunngåelig hvis sjangeren skal overleve. Her er “kosmologi” ikke lenger bare læren om universet, men læren om menneskets oppfatning av universet. Og det er rett og slett befriende å se en bok som så til de grader gjør det åpenbart at vår oppfatning av universet er svært subjektiv. Det vi ser av universet med det blotte øyet er en så forsvinnende liten del av det, at vi er helt avhengig av tekniske hjelpemidler for å se lenger enn nesetippen vår.

Denne boka begynner med å sette de ulike verdensdelenes unike, historiske kosmologier - med andre ord, deres subjektive verdensoppfatning - inn i en sammenheng som er både berikende og undervisende. Her er det skapelsesberetninger fra alle verdens hjørner, og fantastiske historier som viser hvilken enorm betydning stjernehimmelen har hatt for mennesket siden vi som art så dagens lys. Deretter tar den for seg hvordan den moderne vitenskapen har gitt oss muligheten til å se lenger ut i universet enn noensinne - og at det vi ser er mer utrolig enn vi tror i våre villeste fantasier.

Men mest av alt viser boka på en overbevisende måte at uansett hvilke data vi samler inn fra kosmos, uansett hvor langt ut i universet vi ser, så er det med menneskelige øyne vi ser det vi ser. Vi er fortsatt i vår egen galakse, i vårt eget solsystem, på vår egen planet, i fast bane rundt vår egen stjerne. Og dette vil forbli senteret i vårt univers så lenge at det er ren overtro å tro noe annet - akkurat som det var det for våre forgjenger i uendelig mange generasjoner. Og bøker som denne gir oss all mulig grunn til å glede seg over at vi lever i vår egen tid.

“Beyond Earth: Measuring the Universe”
Av David DeVorkin (red.)
Utgitt av National Geographic i samarbeid med Smithsonian Air and Space Museum
255 sider
National Geographic Society
ISBN: 0792264673; (March 2002)