«Peer Gynt». «Et dukkehjem». «Gjengangere». Henrik Ibsens teaterstykker er lest og sett over hele verden.

– Antallet bøker Ibsen solgte i Skandinavia og internasjonalt var fenomenalt, slår Giuliano D’Amico fra Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo (UiO) fast.

Men det betyr ikke at Ibsen umiddelbart ble rik på salget i utlandet.

– Han var ikke beskyttet av opphavsrett, noe som betyr at i prinsippet kunne alle oversette og publisere bøkene hans eller spille stykkene på teater, uten å betale for det.

I den ferske boka «Ibsen in Context» bidrar D’Amico med et kapittel om hvordan manglende opphavsrettigheter preget Ibsens internasjonale karriere, særlig på 1870- og 1880-tallet.

At det ikke fantes lover og regler som sørget for at mannen bak de populære stykkene fikk betalt, resulterte nemlig ikke bare i en slunken lommebok. Det gjorde også at det europeiske publikummet fikk servert ganske andre versjoner av Ibsens verker enn de norske lesere kjenner fra originaltekstene.

– Likevel bidro mangelen på opphavsrett til at Ibsen ble en verdensforfatter – nasjonalt og internasjonalt, sier D’Amico.

Gratis å sette opp Ibsen på teater

For å bli stor i Europa på 1800-tallet var det viktig å gjøre det godt i Tyskland. Og Ibsen fant veien til mange tyske bokhyller.

Frem til 1917 hadde Ibsens tyske bøker blitt trykket i 4,5 millioner eksemplarer. Billigforlaget Reclam, som sto bak utgivelsene, betalte nesten ikke royalties til forfatteren.

– Man kan spørre seg om de ville trykket eller solgt like mange bøker dersom Ibsen var beskyttet av opphavsrett, sier D’Amico, som ser at det samme skjedde på teaterscenen:

– Særlig «Samfunnets støtter» ble spilt mye i Tyskland på slutten av 1870-tallet. Hadde ikke publikum likt det, ville det jo ikke skjedd. Men det var svært lukrativt å sette opp Ibsen, nettopp fordi det var gratis.

Ibsen skrev brev om penger

I 1886 kom Bernkonvensjonen, som skulle sikre forfattere retten til å få betalt for verkene sine utenfor hjemlandet, på plass.

Men verken Norge, eller Danmark, hvor Ibsens utgivelser juridisk sett hørte hjemme, ratifiserte konvensjonen.

– De skandinaviske landene importerte veldig mye litteratur fra utlandet, og fryktet en situasjon hvor utenlandsk litteratur ble veldig dyr.

Ibsen var frustrert over situasjonen. D’Amico har lest gjennom brevene Ibsen sendte på den tiden, og fant mange forretningsbrev.

– Han ber folk om å få betalt for jobben sin og virker utrolig opptatt av å ha kontroll over egen økonomi.

Dramatikeren skrev også til den norske regjeringen.

– På 1870-tallet forsto både Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson at de hadde et marked i utlandet, men at de ikke fikk betalt. Tidlig på 1880-tallet skrev de til den norske regjeringen og sa at det var uholdbart. Men mens Bjørnson argumenterte for at Norge skulle inngå avtaler med andre land, skjønte Ibsen at det ville fordyre litteraturen, forteller D’Amico.

– Ibsen sa da at «som en god nordmann», håpet han at regjeringen ville forhøye diktergasjen.

Parallelle markeder: Et gratis og et betalt

Ibsen forstår at han ikke kan endre systemet og sikrer seg i stedet betaling der han kan. Over hele Europa etablerer han et nettverk av forlag og teateragenter. Disse får rettighetene til de offisielle oversettelsene av verkene hans, mens de uautoriserte oversettelsene lever sine egne liv.

Dermed leste noen Ibsens autoriserte oversettelser, mens langt flere, særlig i Tyskland, fikk tak i en billig pocketutgave. Ibsen aksepterte dette, og han ba til og med hovedforlaget sitt om å la Reclam fortsette.

– Selv om han taper penger i første omgang, hjelper det han å bli lest. Kanskje betyr det også at flere folk går på teater, påpeker D’Amico.

D’Amico mener Ibsens manglende rettigheter da verkene ble oversatt og publisert i Tyskland, utvilsomt hadde stor betydning for hans internasjonale suksess. Ibsen-forskeren synes likevel det er vanskelig å spekulere i om Ibsen ville blitt like stor hvis opphavsrettsloven hadde vært annerledes.

– Antagelig ville han hatt suksess uansett, men vi kan ikke vite om det ville skjedd senere eller om han ville fått såpass stort gjennomslag som han fikk.

Fritt frem å pynte på kontroversielt innhold

At alle som ville kunne publisere oversettelser av Ibsen i Europa, hadde ikke bare økonomiske, men også kunstneriske konsekvenser.

– Ibsen høres kanskje litt gjerrig ut, noe han for så vidt var. Men mangelen på opphavsrett betydde jo også at han ikke hadde kontroll over sin egen kunst, sier D’Amico.

I «Et dukkehjem» velger hovedpersonen Nora å forlate mann og barn. På slutten av 1800-tallet var dette drøy kost, og da stykket skulle settes opp i Tyskland i 1880, fikk publikum se en Nora som ble hos Torvald.

Det var Ibsen selv som hadde skrevet om slutten.

– Han var ikke redd for det tyske publikummet, dette var et spørsmål om opphavsrett og press fra en agent. Ibsen skjønte at agentene ville ha en annen slutt, og at hvis han ikke skrev den selv, så kom de til å gjøre det.

Nora var ikke den eneste som møtte en alternativ skjebne på teaterscenene i Europa. I 1881 skrev Ibsen det kontroversielle stykket «Gengangere», hvor han tar opp utroskap, kjønnssykdommer og dobbeltmoral. Stykket ble sensurert mange steder i Europa og sånn sett en fiasko. Unntatt i Italia.

– I Italia gjorde de store endringer i Ibsens tekster: de forenklet og kuttet og gjorde dem mer sentimentale. «Gengangere» gikk fra å være en grusom tragedie om en mor som ikke klarer å bryte seg løs fra et ekteskap, og en sønn som har fått syfilis, til et melodrama om en stakkars, lidende kunster. Og det ble Ibsens mest vellykkede stykke i Italia: folk elsket det.

Giuliano D’Amico tipper Ibsen ikke var direkte fornøyd med dette, men forskeren tror samtidig det er et eksempel på kunstneren av og til måtte inngå kompromisser.

– Det er alltid en spenning mellom autonomi og marked. Også i dag finnes det en mellomposisjon mellom å være 100 prosent kompromissløs på kunstens vegne og å skrive kioskveltere for pengenes skyld.

Ibsen er uten sidestykke

Opphavsrettsregler er bare ett av de mange perspektivene som utforskes i boka «Ibsen in Context», som er utgitt som del av en prestisjetung serie fra Cambridge University Press.

– Her kommer Ibsen i selskap med en serie engelskspråklige klassikere, i tillegg til forfattere som Marcel Proust og Fjodor Dostojevski. Dette bekrefter Ibsens status i verden, sier Tore Rem, som er redaktør for boka sammen med Narve Fulsås fra UiT – Norges arktiske universitet.

Å studere konteksten Ibsen skrev i, er ifølge Rem avgjørende for å skjønne hvordan en kjøpmannssønn fra Skien kunne bli en del av verdenslitteraturen.

– Det handler om å forstå hvordan fenomenet Ibsen var mulig. Da må vi studere både på hans nordiske utgangspunkt og den globale mottakelsen.

I boka følger et knippe skandinaviske og internasjonale forskere han helt fra tidlig mottagelse i Skandinavia og Europa og fram til nylige oppsetninger i Japan, Kina og India.

– Vi ser at det stadig er en enorm interesse for Ibsen, og her formidler vi ny forskning og oppmuntrer til nye lesninger av tekstene, utdyper Rem.

Både Rem og D’Amico understreker at Ibsen ikke bare er en norsk forfatter.

– Det finnes veldig mange Ibsener. Du har en tysk Ibsen-tradisjon, en fransk Ibsen-tradisjon, en engelsk, en italiensk, og så videre. Og de ulike forståelsene av Ibsen verden over, er blant annet et resultat av opphavsrettsregler, sier D’Amico.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Det astronomiske teleskopet skal løse et stort problem for de strømløse naboene

• 

  Kan fantasien forberede oss på en usikker fremtid?

• 

  Dette skjedde da sykehuset åpnet dørene ved psykiatrisk akuttpost

• 

  Kan kunstig intelligens finne ut om du har en immunsykdom ved hjelp av én enkelt blodprøve?

• 

  Valgkampen i USA er blitt som et realityshow

• 

  Sandkasse for vaksne: Er det mogleg å lage nye og kreative digitale løysingar mens statlege tilsyn er i same rom?

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER