Professoren i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo har fått det meste som finnes av forskningspriser og formidlingspriser – og en rekke æresdoktorater.
I utlandet er Thomas Hylland Eriksen blant de få norske akademikerne som er viden kjent. Interessefeltet hans er bredt – fra klima og overoppheting, til covid og hva som skjer i Groruddalen og på Mauritius.
Han er særlig opptatt av hvorfor alt går så fort – og av hvorfor vi ikke setter bremsene på.
– Det kan jo høres ut som om det jeg gjør går i alle mulige retninger, men mitt prosjekt har vært å forsøke å føye disse tingene sammen til en helhet. Jeg viser for eksempel hvordan klimaendringer reflekterer etniske konflikter og hvordan ekteskapelige krangler på mikronivå minner om rustningskappløp. Det er alle disse sammenhengene og forbindelseslinjer som gjør at det går an å tenke litt stort om små ting, sier Thomas Hylland Eriksen.
Antropologer lærer mye om få
Blant de mange bøkene han har gitt ut, har han også gitt ut en lærebok i sosialantropologi, som bærer nettopp tittelen «Små steder – store spørsmål».
– Det som er gjennomgående for oss som antropologer, er at vi jobber med et begrenset antall mennesker, enten vi gjør feltarbeid i en storby eller en liten landsby. Vi blir ordentlig kjent med de vi har valgt ut og prøver å komme tett innpå dem. I motsetning til andre samfunnsvitenskapelige fag, lærer ikke vi lite om mange, men mye om få. Faget er dialogorientert og demokratisk og veldig lite eurosentrisk. Det betød mye for mitt valg av sosialantropologi, sier Thomas Hylland Eriksen.
Podcast: Tett på Thomas Hylland Eriksen
- Denne artikkelen er basert på en episode av Universitetsplassen - en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo.
- Thomas Hylland Eriksen forteller om Mauritius, som endret ham for alltid, om pandemien, som han mener vil bli sett i et nostalgiens lys. Han deler sine meninger med livet og mye annet. Episoden finner du lenger nede på denne siden.
Mauritius kaller, nok en gang
I 1986 var han hovedfagsstudent og dro til Mauritius for å studere forholdet mellom etnisk og nasjonal identitet.
Mauritius var langt hjemmefra. Det var dyrt å reise og lite turisme. Det fantes ikke e-post.
En gang i uken brukte Thomas Hylland Eriksen en halv dag på å dra til byen og finne en telefon der han kunne ringe «internasjonalt» og fortelle moren sin og si at det var bra med ham.
Den gang fantes det ingen kollegaer på Mauritius. Nå har universitetet der et eget samfunnsvitenskapelig fakultet, som Hylland Eriksen har etablert et samarbeid med. Han skal dit i desember igjen.
Ble gladere av Mauritius
– Feltarbeidene på Mauritius forandret livet mitt. Jeg lærte å identifisere meg med folk jeg i utgangspunktet ikke trodde jeg hadde noe felles med. Verden ble litt større. Jeg fikk respekt for det mange litt nedsettende kaller «vanlige folk». Jeg så at folk som ikke hadde nåla i veggen likevel klarte å ha det ganske bra, forteller han.
Selv kom han fra et litt depressivt post-punk miljø og hadde gått rundt i Oslo og vært svartkledd og blek og lest Nietzsche og depressive tekster. Møtet med Mauritius skrelte av ham en påtatt image og hjalp ham å finne tilbake til sitt lyse sinn.
På Mauritius lærte også den unge antropologen at det er lettere å gjøre feltarbeid blant mennesker som er fattige enn blant folk som har det ganske bra.
– Middelklassen har dårlig tid. De skal hente og bringe og ha selskapeligheter. De må se på TV, og de har bil. Jeg skrev en artikkel om det der en gang, som jeg aldri ble ferdig med og som derfor aldri kom på trykk. Men det er egentlig et litt underkommunisert tema, som det godt kunne vært oppmerksomhet om, sier han.
I dag er Hylland Eriksen involvert i et forskningsprosjekt på Mauritius som tar for seg sameksistens og sårbarhet.
Han er selv vokst opp på en øy i Vestfold i Norge, Nøtterøy. Men lengter ikke tilbake dit.
– Det var et ganske konformt sted, og vi var innflyttere. Huset jeg vokste opp i, ble solgt for 30 år siden. I Norge hører du liksom ikke ordentlig til et sted du har bodd i årevis, om du ikke har besteforeldre og onkler og tanter på alle kanter.
– Så hvor du kommer fra er ikke viktig?
– Knut Olav Åmås sa en gang: «Jeg kommer ikke fra Odda. Jeg kom fra Odda». Jeg har det på samme måte med Nøtterøy. Jeg har en håndfull venner derfra som jeg ser en gang i året, og det er hyggelig – og så blir det med det.
Ute av kontroll
Overheating er et forskningsprosjekt Thomas Hylland Eriksen ledet i mange år. Da boka han skrev ved samme tittel ble oversatt til italiensk, ble den hetende Fuori Controllo – «Ute av kontroll». Det synes han er vel så dekkende.
– Vi lever i en verden preget av klimakrise og slår likevel ikke ned termostaten, for det er ingen som sitter med den globale bryteren, og få har lyst til å begynne. Covid-pandemien viste oss imidlertid at det er mulig med politisk handling, når viljen til å sette i gang tiltak er der, sier Hylland Eriksen.
Han er bekymret over krigen som pågår i Ukraina nå, men enda mer bekymret over klimakrisen.
– I ettertid vil vi kanskje tenke på 2022 som et vendepunkt, det var året med voldsomme branner, flom og tørke over store deler av verden, med varmerekorder i Death Valley i USA og med en tredjedel av Pakistan under vann. Det blir vanskelig å være klimafornekter nå.
– Tar vi ikke det som skjer på alvor?
– I vår del av verden, der vi har det komfortabelt, er det veldig vanskelig å endre atferd. Det er lettest å fortsette som før, selv om man innerst inne vet det ikke er bra for klodens fremtid, enten vi snakker om ulikhet, klima eller biomangfold. Det er så lett å tenke at så store spørsmål ligger utenfor ens egen kontroll. Men politikerne kunne jo tatt grep og sørget for at flyreiser ble dyrere, for eksempel. Det kan de beslutte, om de ønsker det.
Fikk ikke panikk
At kriser oppstår, også privat, fikk Thomas Hylland Eriksen oppleve da han for seks år siden fikk en alvorlig kreftdiagnose. Den erfaringen var med på å motivere ham til å skrive boka, som nylig kom ut: «Syv meninger med livet».
Han understreker at det er en dialogbok, som stiller spørsmål og ikke gir noen form for fasitsvar. Slike har han lite sansen for.
Han tar for seg fenomenene relasjoner, knapphet, drømmer, langsom tid, øyeblikket, balansekunst og å gi slipp. Et con amore-prosjekt som nærmest presset seg fram, ifølge ham selv, og som inviterer leseren til å fortsette samtalen for sin egen del
– Hva gjorde din opplevelse av å bli alvorlig syk med deg?
– Jeg tror jeg senket skuldrene litt fordi jeg innså at det ikke er mulig å bestemme over eller få kontroll over ens eget liv. Jeg opplevde også stor takknemlighet og ydmykhet, selv da jeg var på det sykeste på sykehuset. Jeg vet det høres ut som en klisje, men da jeg stavret meg bortover sykehus-korridoren og dumpet utmattet ned i en stol, tok jeg inn fargene utenfor vinduet, den skarpe septembersolen, den irrgrønne plenen og de fargesprakende høstbladene, og fikk en fantastisk lykkeopplevelse bare over å få lov til å være her.
– Du kunne jo ha blitt ulykkelig og tenkt: Hvorfor jeg?
– For meg var et nok en stor fordel at jeg hele livet har vært opptatt av antropologi, filosofi og litteratur, som forteller oss at ting kunne vært helt annerledes og det er mange som har det verre. Så vi har ikke noe å klage over.
Thomas Hylland Eriksen hadde god nytte av antropologi-brillene i møtet med sine egne reaksjoner på sykdommen.
– På forhånd ville jeg trodd at jeg ville blitt veldig redd, men jeg ble ikke det. Jeg hadde ingen dødsangst, og det var en nyttig lærdom. For slike ting kan du ikke vite før du har opplevd det. Det ligger i den antropologiske metoden å drive deltakende observasjon. Da er du opptatt av hvordan de du er sammen med faktisk reagerer – ikke hva de sier om hvordan de reagerer. Og jeg ble altså ikke redd.
Et testamente om biologisk og kulturelt mangfold
Thomas Hylland Eriksen skriver nå på en bok, som han tenker seg som et slags testamente over det som har opptatt ham som forsker hele veien, enten det dreier seg om etnisitet på Mauritius eller klimaendringer Australia.
Den røde tråden er tapet av biologisk mangfold og kulturelt mangfold, som et resultat av globaliseringen.
– Det er mye positivt å si om globalisering – jeg tenker blant annet på den globale samtalen – men det er også liten tvil om at globaliseringen bidrar til å redusere mangfold. Og det er livsfarlig. Skal vi overleve, er forutsetningen at vi har stor fleksibilitet. Desto færre alternativer vi har, desto færre kort har vi på hånden. Boka skal handle om alt fra mat til artsutryddelse.
– Ville unge Thomas Hylland Eriksen kjenne igjen den eldre utgaven – slik han har utviklet seg?
– Jeg håper det. I ungdommen var jeg interessert i nesten alt og drømte om å få brikkene på plass samtidig som jeg gjorde en liten innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Vi var nysgjerrige på andre måter å se verden på. Så selv om jeg i økende grad er blitt presset inn i folden som universitetsansatt, så håper jeg ikke at jeg er blitt en akademisk nerd av den grunn. Jeg har skrevet en del bøker, som er ganske sleivete og uformelle i stilen. Det er det ganske sikkert en del som synes er grusomt irriterende. Og det er helt greit for meg. Det er nemlig et bevisst valg, et geriljaangrep på det selvhøytidelige akademiske maktspråket.
– Av de sju meningene med livet du har skrevet din siste bok om. Hvilken er viktigst for deg?
– Jeg tror kanskje den viktigste er knapphet. Det som gir livet mening når du ikke får det du ønsker deg idet du ønsker deg det. Det å håpe, men ikke vite, er forbundet med drømmer, som jeg tror er veldig viktige. I overflodssamfunnet håper og drømmer vi for lite, og kanskje den største knapphetsressursen er knappheten selv.
Lytt til podcast-episoden her:
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
