Den største sammensvergelsen

Også i Norge spres forestillingen om at det hemmelige selskapet Illuminatus styrer verden. I sin nye bok Den store sammensvergelsen setter historikeren Øystein Sørensen det hemmelige selskapet på plass.

Publisert

Da den pensjonerte journalisten Per-Aslak Ertresvåg i fjor vår publiserte sin bok Makten bak makten, var det vanskelig å forestille seg at boken skulle toppe flere bestselgerlister.

For Makten bak makten forteller leseren at verdenshistorien styres av hemmelige krefter med onde hensikter. Blant dem et mystisk selskap ved navn Illuminatus.

Disse kreftene står bak både 1. og 2. verdenskrig, bak kommunismen og Nazi-Tyskland og er ansvarlige for nedbryting av både normer og nasjoner. Alt inngår i en plan for å skape et verdensomspennende diktatur.

Samme hvor originale disse påstandene kan høres ut, er de veletablerte og velbrukte elementer i konspirasjonsteorienes historie.

Konspirasjonenes idéhistorie

Når noe har en historie, blir historikere interessert.

Historieprofessor Øystein Sørensen er en av disse, og hans nye bok Den store sammensvergelsen har fått undertittelen Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger.

forskning.no intervjuet Sørensen da arbeidet var underveis, og resultatet ligger nå i bokhandelen.

Øystein Sørensens holder faghistorikerens saklige og akademiske tone. Tonen kler boka godt, for materialet han arbeider med er så spinnvilt at Sørensens sobre språkføring nærmest er det eneste som gjør at man holdes fast i stolen.

Selv om enkelte formuleringer (som “predikabelt negative”) nok ville kunne bli oversatt til norsk uten å miste språklig nøyaktighet.

Selv om det er fristende å avfeie alt som har med Illuminatus å gjøre som vrøvlete konspirasjonsteorier, ville det være overilet. For denne hemmelige ordenen har faktisk eksistert, noe Sørensen viser i sin beskrivelse av Illuminatus’ historie.

Illuminatus var et utslag av 1700-tallets mani for hemmelige selskaper, og ble stiftet i Bayern i 1776, under ledelse av Adam Weishaupt. Illuminatus var en hemmelig, strengt rangordnet organisasjon.

Den ble aldri stor eller innflytelsesrikt, og deres største fjær i hatten var nok å ha dikterkjendisen Goethe som medlem. Siden de hadde få medlemmer, forsøkte de å kuppe frimurerlosjer for å bruke dem til sine egne formål.

Radikale opplysningsideer

Som navnet antyder (det kommer fra latin for “opplysning”) var Illuminatus tuftet på opplysningstidens idealer, som skepsis til organisert religion og nedarvede privilegier, skriver Sørensen.

Sett med dagens øyne ser Illuminatenes program ut som noe som kan appellere til mennesker på venstresiden, med enkelte elementer som minner mer om radikal anarkisme - som avskaffelsen av privat eiendomsrett.

Dette var selvsagt ikke god tone i det konservative, katolske kongedømmet Bayern, og myndighetene tok på seg jernhanskene. Få år etter stiftelsen ble Illuminatus oppløst og forbudt. Adam Weishaupt levde resten av sine dager som en bitter mann.

Logisk sett skulle historien om Illuminatus ha sluttet her, som en historisk fotnote av interesse for kjennere av ordensselskaper og Goethe. Men verden er ikke noe logisk sted, og faktisk er det nå Illuminatus’ historie virkelig begynner. Det er også her Sørensens fortelling virkelig blir spennende.

Konspirasjonen fødes

Allerede rett etter at Illuminatus ble oppløst begynte det å dukke opp pamfletter som argumenterte for at det lille selskapet var langt skumlere og mektigere enn noen hadde forstått.

Disse påstandene ble samlet av to menn som ikke kjente hverandre, men som nesten samtidig - i 1797 og 1798 - ga ut romslige verk om Illuminatus, opplyser Sørensen.

Den ene var franskmannen Auguste Barruel, som var et reaksjonært medlem av jesuittordenen. Den andre var den skotske filosofiprofessoren John Robison.

Sammen skapte Barruel og Robison Illuminatusmyten slik den fremstår den dag i dag, skriver Sørensen.

De to argumenterte for at Illuminatus slett ikke var så obskure og oppløste som man skulle tro. Tvert om hadde ordenen bare gått under jorda og spredt fangarmene sine utover verden, og undergravde sivilisasjon og kristendom. Verst var det likevel at Illuminatus stod bak den franske revolusjonen.

Barruel og Robisons røverhistorier ble slagere i deler av offentligheten, spredte seg utover verden og blandet seg med andre konspirasjonsklassikere. Etter hvert gikk Illuminatus av moten.

Illuminatus’ redningsdame

Den som mer enn noen gjorde historien om Illuminati relevant for våre dager var fascisten Nesta Webster (1876-1960), skriver Sørensen.

Webster var født inn i en velstående engelsk familie, og var både bereist og belest. Hun oppdaterte Illuminatus-historien for å gjøre den relevant for det 20. århundre, og det er hennes versjon som er den mest populære i dag.

Det Illuminatus vi møter hos Nesta Webster er nærmest identisk med Barruel og Robisons, men det hadde hatt tiden til hjelp og vokst seg enda mektigere. Så gjett hvem som sto bak den russiske revolusjonen?

Med Webster fikk Illuminatus sin renessanse, og ble særlig populære på aller ytterste høyreside i amerikansk politikk.

Både hos paranoikere som John Birch Society (kjent fra Bob Dylans ubetalelige “John Birch Society Blues”), og grupper som ikke delte “Birchernes” motforestillinger mot nazismen.

Fra dette utgangspunktet beveget Illuminatus seg inn i en verden av UFO-troende, kristenfundamentalister og new age-tilhengere.

Særlig fikk de et oppsving med den såkalte militsbevegelsen, en blanding av tro på tradisjonelle verdier, skepsis mot myndighetene og forkjærlighet for skytevåpen og survivalisme.

Illuminatus på norsk

Når vi nærmer oss våre dager og breddegrader, gjør Illuminatusmyten en kuvending. For da Illuminatus for alvor ble presentert i norsk offentlighet, var det gjennom en bok skrevet av en venstreliberal mann, Per-Aslak Ertresvåg.

Sørensen mener Makten bak makten ble såpass populær fordi den slo an strenger som fantes på norsk venstreside, som skepsis til Bush-administrasjonen og globaliseringen.

Det er for så vidt ikke noe nytt at ytterpunkter i det politiske livet møter hverandre, men de færreste nordmenn vil svelge ideer fra John Birch Society eller fascister.

Så det er fascinerende å se Sørensen vise hvordan Ertresvåg omhyggelig har sukret pillen, ved å systematisk unngå å opplyse sine lesere om hva slags kilder han bruker.

For eksempel blir kjente antisemitter og Holocaustbenektere brukt som kilder, uten at Ertresvåg gjør oppmerksom på dette.

Ymse sammensvergelser

Sørensens bok begrenser seg ikke til Illuminatus. Selv om Illuminatene er bokens hovedfokus, tar Den store sammensvergelsen også for seg andre typer konspirasjonsforestillinger, og hva de har felles.

Her er det virkelig en fordel at boken er skrevet av en som kjenner norske forhold, og kan fortelle hvordan det radikale forlaget Oktober presenterte Stalins eget syn på sine fiender (som fantes i hver komité og bak hver busk) i bokform i 1974.

Sørensen har også et fast grep om populærkulturen, og skriver om de mange som har brukt Illuminatusmyten som utgangspunkt for underholdende musikk, bøker og filmer.

Jødene har skylda

Han tar også opp den farligste konspirasjonsteorien av dem alle, nemlig den om at jødene står bak alt som er vondt og leit i verden.

Her finner også denne journalisten en av de få betenkningene med denne boken, nemlig når Sørensen skriver at Holocaustbenektelse er begrenset til “små grupper av nynazister og andre”. Det stemmer for så vidt på vestlige forhold, men i andre deler av verden er det ikke slik.

Når antisemitten David Duke holder taler i Sverige, holder han dem på nazistfestivaler omgitt av hemmelighetskremmeri.

Mens når han taler i land som Syria og Iran, er han invitert av landets myndigheter. Sistnevnte land arrangerte jo for nyss en konferanse som skulle undersøke om Holocaust hadde skjedd eller ikke.

Likevel er dette en detalj. Totalt sett er Den store sammensvergelsen den grundigste gjennomgangen av denne formen for konspirasjonstenkning som er tilgjengelig på norsk.

Sørensen viser både hva som er galt med konspirasjonstenkning, og minner om hvorfor den kan være så farlig. Det er en påminnelse som alltid er betimelig.

Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen Aschehoug, 2007