– Film er ikke nødvendigvis en refleksjon av noens virkelighet, men det er noens opplevelse av hva det vil si å leve akkurat da, eller nå. Det er en følelse av hva det vil si å være i live på et bestemt øyeblikk i tid og rom.

Det sier Timotheus Vermeulen, professor i media, kultur og samfunn ved Universitetet i Oslo (UiO).

Han er interessert i hvordan film påvirker kulturen vår og hva det forteller om den.

– Filmen er en del av det som gir oss en slags følelse som vi alle deler på et bestemt tidspunkt. Den strukturerer måten vi forstår verden rundt oss på og vår posisjon i den. Men denne følelsen former også hva vi verdsetter og for eksempel hva slags klær vi har på oss, sier Kim Wilkins.

Hun forsker på skjermkulturer ved Institutt for medier og kommunikasjon på UiO.

Sammen har Kim Wilkins og Timotheus Vermeulen sett nærmere på den amerikanske regissøren Richard Linklaters filmer i en ny bok.

De mener Linklaters filmer er gode eksempler på hvordan film kan gi innsikt i kulturen på et tidspunkt. Samtidig kan de påvirke de som ser på.

Opplevelsen av samtidskulturen er ikke «enten eller»

I boken tar forskerne blant annet opp Linklaters rolle i amerikansk moderne populærkultur.

De finner ingen bestemt sjanger eller kategori å plassere filmene hans i. Men det synes de heller ikke er så viktig.

For det er nettopp det som gjør dem interessante å studere, mener de. Det er slik vi opplever kultur til daglig.

– Det er ikke sånn at vi opplever kultur som delt inn i kategorier. Vi kan kanskje like en reality-serie som Love Island, men også en film av den anerkjente franske filmskaperen Francois Ozon. Vi har forskjellige interesser og kulturell smak som eksisterer side om side, forklarer Vermeulen.

En skildring av Amerika i en bestemt tid

Trilogien Før soloppgang, Før solnedgang og Før midnatt er, ved siden av Dazed and Confused, Slacker og Boyhood kanskje de mest kjente av Linklaters filmer. De forteller blant annet om møter mellom tilfeldige mennesker, ungdomsliv og om å passe inn i et fellesskap.

Handlingene er lagt til Amerika og viser amerikanske karakterer og situasjoner. Det handler om amerikansk oppvekst, forstadsliv og samfunn.

Flere av Linklaters filmer, som Slacker og Before-trilogien, hadde stor innflytelse på populærkulturen på 1990-tallet.

– Mens Before-filmene romantiserte en bestemt sosial og økonomisk klasse, fanger Slacker virkelig noe av stemningen i amerikanske deltstatsbyer på 1990-tallet. Den passet veldig godt da, forteller Wilkins.

Filmen ble så populær at den ble en slags markedsføring av Austin, byen handlingen er lagt til. Filmen er nummer én på listen over filmer folk ser før de drar dit.

Gir oss innsikt i erfaringer vi ikke har levd selv

I tillegg til å være variert er Linklaters filmografi lang. Arbeidet hans strekker seg over 30 år. I dag vil det, ifølge forskerne, være naturlig å problematisere hvordan han viser kjønn i de tidligste filmene. Videre at det er en overvekt av hvite mennesker i dem.

– Noen av filmene har ikke eldet spesielt godt. Men jeg tror det er viktig at filmer gir oss et slags koldtbord av hva det vil si å være i live på et bestemt sted og i en bestemt tid. Filmer fra femtitallet er veldig forskjellige fra filmene på søttitallet. Men de vil gi oss en følelse av hva det vil si å leve akkurat der og da, mener Vermeulen.

Wilkins legger til at filmer kan vise oss ukjente situasjoner og problemer. På den måten viser Linklaters filmer hvordan film gir oss innsikt i visse erfaringer vi ikke nødvendigvis har levd selv. Det kan gi oss en empatisk måte å se andre og verden på.

Fellesskap uten helter og løsninger

Et tilbakevendende tema i filmene hans er valgene man tar og hvordan fellesskapet er viktig for oss. I mange av filmene viser han hvordan folk kan danne fellesskap og bygge noe sammen innenfor spesielle sammenhenger.

Som i filmen Bad News Bears der forskjellige barn kommer sammen gjennom baseballen. Baseball løser imidlertid ikke alt for dem.

– Barna i filmen kommer ikke til å si til hverandre: «Vel, jeg vet hvordan det er å være deg nå.». Nei, det er nettopp det Linklater ikke vil. Barna i filmen gjør fortsatt narr av hverandre selv om de er på samme lag. De forstår fortsatt ikke hvordan det er å være den personen, men de forstår hvordan det er å være en annen person, forteller Vermeulen.

I andre filmer som Bernie, School of Rock og Where'd You Go, Bernadette innser karakterene egenskapene sine gjennom å engasjere seg i fellesskapet. Som når karakteren Jack Black spiller i School of Rock blir en hyggeligere person i samspill med skolebarna han er vikar for.

– Det er ikke slik at de realiserer seg selv på grunn av sine egne talenter eller begavelser. Det er ingen store helter som Kevin Costner eller Bruce Willis, sier Wilkins.

Å navigere gjennom et dårlig system

I Linklaters filmer fremstår ikke Amerika som et utelukkende vakkert sted å leve. Karakterene i filmene hans er i noen tilfeller alkoholiserte, kvinnehatende og ikke nødvendigvis gode personer.

Det er imidlertid systemet Linklater kritiserer, ikke personene.

– I de fleste av filmene hans prøver folk bare å finne veien så anstendig som de kan gjennom systemet de lever i. I Dazed and Confused for eksempel handler det om hvordan gutter på ungdomsskolen prøver å finne veien gjennom et system som tydeligvis er råttent, forklarer Vermeulen.

En langsom form for aktivisme

Selv om Linklater beskriver systemene i filmene som merittbaserte og korrupte, finnes det også muligheter for å finne mening innenfor dem. Midt i alt rotet skildrer han også vakre øyeblikk mellom mennesker.

– Jeg tror ideen hans er å se litt mer utenfor seg selv, lytte og være oppmerksom på andre mennesker. Virkelig forstå hvor noen kommer fra og deres situasjon, sier Wilkins.

Hun mener Linklaters måte å kritisere systemene på er utypisk for tiden vi lever i.

– Det er ikke en voldsom kritikk hvor han prøver å diktere hva folk skal tenke. Han prøver heller å vise hva som skjer med mennesker i visse situasjoner, forklarer hun.

Vermeulen legger til at Linklater blir kritisert for at han ikke er aktivistisk eller at han er romantisk.

– Jeg tror det han virkelig mener, er at hvis vi bare forsto hverandre som folk eller i det minste forsøkte, ville ikke systemene han kritiserer vært slik de er. Det er altså ikke en politikk, men en etos – en langsom form for aktivisme.

Referanse:

Kim Wilkins og Tim Vermeulen: ReFocus: The Films of Richard Linklater, Edinburgh University Press, 2022. Sammendrag.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER