Linja har aldri vært brutt. Alle dine forfedre, ikke bare i hundrevis av år, men i milliarder av år, har klart å overleve og formere seg.

Reiser vi bakover for å se, for eksempel seks millioner år, treffer vi din siste felles forfar med sjimpansene. Sjimpanser og mennesker var da samme art. Etter dette tidspunkt skiller vi lag, og reiser videre hver for oss. Det eller et av de individene som ga opphav til mennesket, er også din direkte forfar - eller formor.

Det samme gjelder om vi reiser 180 millioner år tilbake. Da finner vi det dyret som ga opphav til både deg og nebbdyret - dette merkelige australske pattedyret med andenebb, svømmeføtter og beverhale.

Drar vi 310 millioner år tilbake finner vi den siste forfar du har til felles med gråspurv og nøtteskrike.

Og så videre - helt til de virkelig store møtene, dyrene som for 590 millioner år siden ga opphav både til det som senere skulle bli både oss og insekter, for ikke å snakke om den skapningen som uendelig lenge før dét igjen splittet seg i to grener - én som ble til dyr og én som ble til planter.

God lærer

Richard Dawkins er en av verdens beste lærere. Gjennom bøker som “Det egoistiske genet” og “The Blind Watchmaker” har han fått en hel verden til å forstå til dels svært avansert evolusjonsbiologi.

Så langt har han imidlertid mer fremstått som en lærer i evolusjonsteori enn i evolusjonshistorie. I sin siste bok, “The ancestor’s tale” forsøker han seg også på sistnevnte, og entrer dermed en genre av grandiose beretninger om livet.

Vi har hørt slike tidligere. Fra Stephen Jay Gould, Peter Ward, Richard Fortey, eller vår hjemlige Anatol Heintz: De har skrevet om de store linjene - svimlende historier som spenner over milliarder av år.

Richard Dawkins’ The Ancestor’s Tale er tappet av samme kran. Det er en historie om livet, en reise gjennom utviklingen - en fortelling om hvordan alt som lever er i slekt.

Hvilket i seg selv gjør boka til et must, av den typen dannete mennesker plikter å ha lest.

Baklengs fortelling

Men Dawkins hadde ikke vært Dawkins om han ikke hadde tilført historien noe mer. Selvsagt har han en vri, et grep vi for ettertiden - fortjent eller ikke - kommer til å forbinde med hans navn.

Mens bøker om livet gjerne begynner en gang der langt tilbake i ursuppa og jobber seg oppover og framover, forteller Dawkins historien baklengs. Han begynner med slutten, helt ytterst på et nyutsprunget skudd, hos oss mennesker - og klatrer forsiktig innover og nedover, innover stadig tykkere greiner, inn på stammen og til slutt helt ned mot rota - et grep som gir ham et par gode kort:

Et problem med fremstillinger av livets historie er at de lett kan tolkes som om det har vært en uunngåelig progresjon fra bakterien til kronen på skaperverket: mennesket.

Dette er et syn ikke helt uten problemer.

Mål og mening?

For det første er biologene enige om at utviklingen ikke har noe forutbestemt mål.

Det kan imidlertid argumenteres for trender og retninger. Ikke slik at utviklingen med nødvendighet må ende med noen form for intelligens. Men det har unektelig vært en overordnet trend de siste 3,5 milliarder år i retning av større og mer avanserte skapninger.

Men ikke engang denne trenden er entydig. Det finnes eksempler på suksessrike grener på livets tre som har beveget seg fra det store og kompliserte til det små og enkle. Og dinosaurene var unektelig større enn de fleste av oss pattedyr, og godt tilpasset var de også?

Uansett er det feil å se på dinosaurer, slimål og insekter som mislykkede mennesker. Og like feil er det å si at bakterier mislyktes med å utvikle seg videre til mer avanserte former. Bakteriene er avanserte nok i seg selv, og vi kan like gjerne si at de var så flinke til å være bakterier at våre forfedre var nødt til å finne på noe annet for å overleve.

Dermed blir vi nødt til å adoptere et relativistisk syn på konstruksjonen “Livets tre”.

Hadde vi i stedet valgt å se historien, for eksempel fra en maurs ståsted, ville vi fått en fortelling om hvordan livet endelig hadde frembrakt den perfekte maurtue - med noen sideblikk på andre arter som også er flinke til å formere seg - som fluer, rotter og mennesker.

Eller vi kan se historien fra perspektivet til det tidligere nevnte nebbdyret. Vi mennesker har en tendens til å betrakte det som et levende fossil, en skapning som ble hengende igjen, frosset i tiden, mens vi andre utviklet oss videre.

Men etter at vi skilte lag har nebbdyret utviklet uhyre avanserte sanser som vi mennesker mangler - sett fra deres ståsted er det dermed vi mennesker som er primitive, selv om vi mennesker selvsagt har vært adskillig flinkere til å formere oss.

Dawkins får oss med sin bakvendte historie til å glemme litt av den “uunngåelige progresjonen”. Dyrene vi møter på vei bakover i tiden er virkelig seg selv nok. De er ikke noe som er i ferd med å bli noe annet. Vår felles forfar med sjimpansene, Sahelanthropus tsjadensis er ikke et nesten-menneske, det er et dyr som er så godt tilpasset å være seg selv, at det overlever.

Men grepet hans er ikke rasende originalt. Jeg har sett det brukt tidligere, senest i fjor høst i Jørn Hurums utmerkede Livets utvikling. Dawkins tilfører det imidlertid en ekstra dimensjon.

Canterbury Tales

The Ancestor’s Tale er løselig bygd over Geoffrey Chaucers The Canterbury Tales, boka som beskriver en gruppe pilegrimer på vei mot Canterbury. Etter hvert som nye pilegrimer slutter seg til følget, får vi høre deres historier.

Tilsvarende møter Dawkins stadig nye dyr på sin reise bakover i tiden. Vår felles forfar med neandertaleren, vår felles forfar med sjimpansene, med fuglene osv. Og ved hvert slikt møtepunkt, fortelle han historien til den som dukker opp. Derav The Ancestor’s Tale, med kapitler som The Gorilla’s Tale, The Hippo’s Tale, The Dodo’s Tale, The Blind Cave Fish’s Tale, The Grasshopper’s Tale, The Redwood’s tale osv.

En struktur, altså som åpner for et vell av fortellinger, et hav av detaljer og en uendelighet av morsomme kuriositeter. Hvilket selvsagt gjør boka svært leseverdig. Men hvorfor kommer den nå? Og hvorfor har Dawkins skrevet den? Hvorfor har selveste Richard Dawkins hevet seg på trenden med episke fortellinger om livet?

En trend

Grunnen er antagelig at det er riktig tidspunkt - og at han nå kan gjøre det uten å spekulere for mye.

For ti år siden var systematikk til en viss grad hver manns valg. Man ordnet slektskap mellom arter ut fra deres ytre likhet og deres plassering i de fossile lag. En art var det en ekspert sa var en art, og deres slektskap det samme.

Nå har vi fått et nytt redskap - DNA. Den rivende utviklingen innen genomforskning de sist ti femten årene har gitt oss så mye mer kunnskap om hvordan Livets tre egentlig er skrudd sammen. (Noen går til og med så langt at de kaster treet og innfører Livets hjul, andre nøyer seg med Livets busk. Livets stige har uansett gått i peisen for lenge siden.)

Hvilket igjen har gitt den for ti femten år siden noe utdaterte vitenskapen systematikk en ny vår. Systematikk - vitenskapen om hvilke arter som henger sammen, hvordan, ble den gang sett på som biologiens svar på frimerkesamling. Seriøse, karrierebevisste og labfrakkbehengte biologer syslet heller med genetikk, evolusjonsmekanismer eller matematisk økologisk modellering.

Nå, i 2005, er systematikk og slektstrær plutselig det hotteste hotte. Virusjegerne bruker det når de leter etter opprinnelsen til HIV eller SARS. Andre for å bestemme hvilke truete arter det virkelig haster med å redde. Atter andre bruker slektstrær for å finne de genene som gjør oss til mennesker, eller gener som kan gi hint om nye medisiner og behandlinger (Se f.eks Science vol 307, no 5712, 18. februar 2005, side 1052, Altshuler og Clark: Harvesting Medical Information from the Human Family Tree).

Så, her er det bare å henge på. Richard Dawkins’ The Ancestor’s Tale kan være et greit sted å begynne.

The Ancestor’s Tale - A Pilgrimage to the Dawn of life
Av Richard Dawkins
Weidenfeld & Nicolson, 2004
528 sider
ISBN 0297825038