Dawkins versus Gould

At evolusjon finner sted er et faktum. Ingen innen vitenskapen trekker dette i tvil. Så - hva er det vi maser med? Detaljene, selvsagt. De siste par tiårene har det tilsynelatende bygget seg opp to leire av evolusjonsbiologer - som, nok en gang tilsynelatende, aldri blir leie av å hakke på hverandre. De to høyest profilerte personlighetene er Stephen Jay Gould og Richard Dawkins - Gould i den såkalte "pluralist-leiren", Dawkins blant "de ortodokse darwinister".

Publisert

Hva i all verden er det så de krangler om - og hvorfor? Iløpet av fjoråret kom det ut minst to bøker som tok for seg akkurat dette spørsmålet. Til glede og hell for potensielle lesere, snakker vi om to små og tynne bøker - til overmål trykket med typer vi ellers venter å finne i aviser for svaksynte. Så hvis du har lyst til å få oversikt over en av vår tids pågående vitenskapelige disputter, er forholdene virkelig lagt til rette for det, i henholdsvis “Dawkins vs. Gould” - med undertittelen “Survival of the fittest”, skrevet av Kim Sterelny og “The Evolutionists”, med undertittelen “The struggle for Darwin’s soul”, skrevet av Richard Morris.

Det kan synes som om Gould og Dawkins er uenige om det meste - de siste årene har debatten beveget seg ut av evolusjonsbiologien og nærmest blitt en livssynsdebatt. Men rent faglig kan vi, med en stor fare for å bli vulgære, si at det hele dreier seg om hvilken rolle det naturlige utvalg har i evolusjonen.

Parodien på Dawkins sier at han mener ALT utvikles gjennom det naturlige utvalg - parodien på Gould sier at han vil tone den ned så mye som overhodet mulig - fordi han har “a separate agenda”, som Dawkins medspilleren, filosofen Daniel Dennett har antydet. Han er imidlertid litt usikker på om Goulds agenda er av politisk art - Gould er sosialist - eller religiøs.

Sannheten er selvsagt et sted midt i mellom - Både Gould og Dawkins, med hvert sitt hoff av fremragende evolusjonsteoretikere, mener at det naturlige utvalg er DEN viktigste drivkraft for evolusjon, - og så er de litt uenige om hvilke og hvor sterke de andre kreftene er.

Ut av denne uenigheten springer en rekke stridsspørsmål - vulgært oppsummert nok en gang, kommer vi ned i tre hovedspørsmål:

1.I hvilken grad er utviklingen forutbestemt: Hvis vi startet livets utvikling forfra, ville vi da ende opp nogenlunde der vi er i dag?

2. Er alle biologiske trekk adaptive? Eller finnes det trekk ved kroppen som bare ER der, sånn helt tilfeldig, som en pussig bieffekt av at noe annet har utviklet seg? Når denne tilsynelatende obskure debatten pendles i retning av å bli en diskusjon om hjernen, blir det hett. Er hjernen (og dermed vår intelligens og våre handlinger) utviklet for noe - eller bare Er de der - som en bieffekt av noe annet? Her står sosiobiologiens renome på spill. Dawkins er en stor forkjemper for sosiobiologi - Gould hater den. Dawkins mener derfor naturlig nok at hjernen er et resultat av ytre påvirkninger, at hjernens størrelse har vært en interaktiv del av evolusjonen. Gould er delvis uenig.

3. Beveger utviklingen seg sprangvis - med lange tidsstrekk imellom, der lite eller intet skjer? Eller foregår evolusjonen gradvis - mer eller mindre hele tiden.

Å svare på disse spørsmålene ville ta minst to bøker, for eksempel de to jeg anmelder. Her og nå kan vi heller konsentrere oss om et mer presserende spørsmål: Er dette virkelig noe å krangle om? Ligger det noe annet bak her? Svaret er ja. Deler av svaret er at Gould er blitt oppfattet som en nyskaper, en faglig revolujsonær - alle de tre sprørsmålene over er i bunn og grunn definert av ham. Dawkins og store deler av resten av den evolusjonsbiologiske verden har hatt en tendens til å respondere med et skuldertrekk. Javel - kanskje går utviklingen fort av og til, og langsomt til andre tider. Men hva så? Det visste vi da fra før…

Men det er noe mer her også: Jeg skrev innledningsvis at debatten Gould - Dawkins de siste årene har utviklet seg til å bli en debatt om livssyn. De to har i flere artikler og essays debattert forholdet vitenskap - religion. Gould forsøker å skille religion ut som et “separat område” - religion kan drive med sitt - moral og sånnt - og vitenskapen med sitt - og aldri skal de to møtes.

Dawkins fnyser selvsagt: Så lenge religionene uttaler seg om verdens skapelse, livets utvikling og masse annet som har med virkeligheten å gjøre - får de vær så god finne seg i å bli kritisert av vitenskapen.

De som tror dette BARE er en diskusjon om livssyn, tar selvsagt feil. Det samme gjelder de som tror at alle andre kangler BARE handler om fag. Hvis moral - som nevnt over - er, og bare er religionens domene - slik Gould hevder - da har selvsagt ikke sosiobiologien - som Gould hater som pesten - noe som helst å tilføre vitenskapen. Den kunne like gjerne legge seg ned og dø - intet ville passe Gould bedre. Og Dawkins værre.

Så - til sist - hvis du ikke gidder å lese to bøker om dette - hvilken skal du velge? Kim Sterelnys “Dawkins vs. Gould” er tynnest og minst - 140 sider nesten blindeskrift - mer et essay enn en bok. Klar og grei - går rett til sakens kjerne - oppsummerer de vesentlige poenger.

Richard Morris’ “The evolutionists” er litt lenger - ca 240 sider (pluss indekser og slikt, selvsagt) - men er egentlig lettere å lese. Når Morris bruker flere ord, får han også plass til å forklare mer.

Jeg syntes Sterelnys bok var glimrende - men det var kanskje fordi jeg kjente stoffet godt fra før, og ikke stusset over stadig nye begreper som dukker opp. I tillegg var nok Sterelny best når det kom til ulikhetene i livsyn - religionssyn - mellom Gould og Dawkins. Men jeg tror - jeg vet ikke - at Morris’s “The Evolutionists” egner seg best for de som ikke er godt inne i dette stoffet fra før. Morris forklarer mer.

The Evolutionists:
The Struggle for Darwin’s Soul
Av Richard Morris
W.H. Freeman, 2001. 272 sider.

Dawkins vs. Gould:
Survival of the Fittest
Av Kim Sterelny
Icon, 2001. 160 sider.