– Du leser bøker på forskjellig måte, avhengig av om du tror det er fakta eller fiksjon, sier Alexandra Effe.

Effe er litteraturforsker og studerer det som gjerne kalles virkelighetslitteratur eller autofiction på engelsk.

Her settes lesernes oppfatning av hva som er fakta og hva som er fiksjon og ikke minst forholdet mellom de to, stadig på prøve. Effe tror det kan hjelpe oss å forstå mer av hva som er, eller som føles sant, i våre egne liv.

– Fiksjon og fantasi er i spill også når vi tenker om oss selv, påpeker hun.

Effe og forskerkollegaene i prosjektet Litteratur, kognisjon og emosjoner (LCE) kombinerer metoder fra litteraturstudier med psykologi og kognitive studier for å finne svar på spørsmål om litteratur og menneskesinnet.

– Det vil alltid eksistere et mangfold av perspektiver på virkeligheten. Jeg tror det er umulig å nå objektiv kunnskap og å representere virkeligheten korrekt. Det er bare et faktum i livet, og å lese romaner, særlig virkelighetslitteratur, er en god måte å bli mer bevisst på det, sier Effe.

Å representere virkeligheten er et etisk spørsmål

De siste årene har bøkene til Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth skapt debatt i Norge. De populære forfatterne skriver i noen av bøkene sine om familie og venner, levende og døde, som ikke får et ord med i laget om hvordan de blir fremstilt.

Selv om bøkene har rot i virkeligheten, er de merket som romaner – og har fått merkelappen virkelighetslitteratur.

– Her forteller forfatterne sine subjektive sannheter, som ikke kan faktasjekkes, sier Effe.

Spørsmål om virkeligheten er ifølge Effe alltid etiske, og denne litteraturen inviterer oss til å tenke kritisk om hva sannhet er og hvem som får fortelle sin historie.

– Men selv om man tar et slags forbehold ved å kalle en bok roman, lar det deg ikke gjøre hva som helst, understreker hun.

Forfattere vil ha ulik motivasjon for å bruke det Effe kaller virkelighetslitterære strategier. En hovedmotivasjon for mange er å la leseren se at det finnes forskjellige subjektive sannheter.

– Men det kan også være økonomiske og praktiske grunner, og både form og funksjon har variert opp gjennom litteraturhistorien, sier hun.

1700-tallets virkelighetslitteratur

Virkelighetslitteratur er slett ikke et nytt fenomen. Da begrepet autofiction først ble tatt i bruk av den franske forfatteren og kritikeren Serge Doubrovsky på 1970-tallet, var det et nytt begrep for en litterær strategi Effe sporer tilbake til 1700-tallet.

– Mest sannsynlig er det enda eldre, men jeg ser at det dukket opp i en særegen form på 1700-tallet, samtidig som konseptet forfatter tar form.

For det var først på 1700-tallet noen begynte å tjene penger på skrivingen sin og å se seg selv som forfatter av yrke.

– Disse forfatterne trengte å markedsføre seg selv. I bøkene fremmet de seg selv og sin kreativitet, men implisitt var det som de sa at «Dette er på en måte meg, og jeg vil gjøre deg nysgjerrig på meg, men jeg vil også at du skal se at det ikke helt er meg – men et bilde jeg har skapt», forteller Effe.

En av forfatterne som omfavnet denne strategien, var Delarivier Manley, som skrev «Adventures of Rivella» i 1714.

– Bakgrunnen for boken var angivelig at et forlag hadde gitt noen i oppdrag å skrive en negativ beretning om Manley. Hun ville komme dem i forkjøpet ved å skrive sin egen versjon og ta kontroll over ryktene.

I boken kunne man lese en diskusjon om Rivella mellom to menn, en av dem presentert som en tidligere elsker.

– Begge mennene synes Rivella er den mest sexy og fantastiske kvinne på jord, noe som gir Manley muligheten til å skryte av seg selv i all beskjedenhet. Samtidig får hun kritisert det mannlige perspektivet og selvfølgelig har historiene de forteller om henne, en veldig gunstig vinkling, påpeker Effe.

Leserne visste godt at Manley sto bak.

– Det er ganske intrikat: Hun posisjonerer leseren og fremmer et bestemt bilde av seg selv, men forteller samtidig leserne at det er det hun gjør. At det signaliseres, er det som gjør det til virkelighetslitteratur.

Det beste fra begge verdener

Om du tror teksten du leser er fakta eller skjønnlitteratur, vil påvirke hvordan du forstår den.

Effe viser til funn fra psykologiske eksperimenter som rammer inn tekstene ulikt. Én gruppe blir bedt om å lese en tekst fra en historiebok eller en avisartikkel. En annen gruppe får den samme teksten, men blir fortalt at det er et utdrag fra en roman eller annen skjønnlitteratur.

– Slike eksperimenter har vist at hvis vi tror vi leser en faktatekst, leser vi raskt, men med en granskende holdning. Vi er opptatt av å få med oss informasjon og å se om ting stemmer, gir mening og er logiske, sier hun.

– Mens når vi tror vi leser en fiktiv tekst, tar vi mer hensyn til språklige elementer, bilder og motiver. Vi er åpne for at fortellingen ikke alltid er sammenhengende og kan lett la tankene vandre til episoder i eget liv.

Nevrovitenskapelige studier har også vist at vi lar oss engasjere mer av å lese om reelle mennesker, enn om fiktive karakterer.

– Det avgjørende ser riktignok ut til å være om personen er relevant for oss personlig, noe som ikke egentlig henger sammen med hvorvidt det er fakta, påpeker Effe. Allikevel slår hun fast:

– Når vi leser virkelighetslitteratur, hvor vi forstår teksten som litterær, men det handler om virkelige mennesker, får vi det beste fra begge verdener.

Litteratur påvirker mer enn klimaforskning

Litteraturforskeren trekker frem amerikanske Ben Lerners bok «10:04», hvor han skriver om frykten for klimaendringer.

– Siden det er skjønnlitteratur, tar vi hensyn til andre ting enn når vi leser en vitenskapelig artikkel om klimaendringer. Skildringene av personlige opplevelser gir teksten en helt annen resonans, sier Effe.

I boken har historiefortelling kraften til å endre ting. Teksten henvender seg også direkte til leseren.

– Kanskje får dette deg til å tenke mer på hvor du står i forhold til det karakteren opplever.

Effe nøler med å si at dette er en skrivestil som vil ha en ekstra stor effekt eller vil påvirke leserens klimavalg, ettersom alle lesere er forskjellige. Men:

– Vi vet fra studier, og de fleste fra personlig erfaring, at lesing kan endre måten vi tenker, føler og handler på.

Fake News og Post Truth krever refleksjon om fakta og fiksjon

Alexandra Effe tror refleksjoner om forholdet mellom fiksjon og virkelighet er spesielt viktige i en tid der falske nyheter florerer, og mange snakker om en post truth era.

Problemstillingene som har oppstått parallelt med nye medier, finner også veien inn i romaner.

– I forfatterskapet til Olivia Laing finner du Twitter-strømmer og dagboktekster, og Sheila Heti vever inn faktiske e-poster og opptak av samtaler. Teju Coles bok «Everyday Is for the Thief» startet som en blogg, forteller hun.

At forfatterne blander tekstformater, mener Effe er et argument for å diskutere verdien av sjangrene i nye medier.

– De viser også hvor forvirrende verden har blitt på grunn av disse mediene og hvor vanskelig det er å skille mellom hva som er sant og ikke. Men ved å integrere nye medietekster i en roman, eller å gjøre om en blogg til en roman, virker det samtidig som de argumenterer for den spesielle verdien en bok har, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – Jeg tror Donald Trump dypest inne har en forakt for demokrati som system, sier professor

• 

  Norge kan tjene på global oppvarming

• 

  Det astronomiske teleskopet skal løse et stort problem for de strømløse naboene

• 

  Kan fantasien forberede oss på en usikker fremtid?

• 

  Dette skjedde da sykehuset åpnet dørene ved psykiatrisk akuttpost

• 

  Kan kunstig intelligens finne ut om du har en immunsykdom ved hjelp av én enkelt blodprøve?

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER