Og det til tross for at sjuåringen må være en av programmets mest hengivne tilhengere.

Så jeg vil tro det er et lurt trekk å la Ole Andre Sivertsen være forfatter av bokserien Newton - basert på tv-programmet.

Spørsmålet er da om dette er nok til å sikre suksess.

“Gir deg svaret på ting du ikke engang visste du lurte på” er bokas snedige undertittel - etter en rask gjennomlesning lurer vi på om det ikke like gjerne kunne ha stått “En bok om en masse greier som vi i farta fant på skrive om”.

En litt penere måte å formulere det på, er å si at boka Newton - i oppbygning likner på tv-programmet med samme navn: Litt om dette og litt om hint. Det hele starter med et kapittel om Isaac Newton - vitenskapsmannen - og alt han drev med - seks sider. Deretter Livet og evolusjonen - hele tolv sider - men så snakker vi da også om dinosaurer. Så blir vi servert åtte sider helsestoff, før det handler om forelskelse, stråling, trykk og temperatur, salt og vann, slanger og kryp, - og farger.

Til sammen blir dette en 85 siders bok som barn og unge unge kan sitte og bla i, lese et par linjer her og et avsnitt der - ofte morsomt skrevet, ofte lettfattelig og pedagogisk - de kan studere illustrasjoner - og laste inn fakta og forståelse. Altså noe av det viktigste man kan drive med i den alderen.

På bokas 86. side skriver Ole så at han håper vi likte den første Newton-boka, for, om ikke lenge kommer neste bok, hvor vi kan få vite mer om hva som skal til for å fly, at fisker kan lage lyd, hvor man bør lete etter olje osv? så: Gled deg!

Så - vi snakker altså om en serie. Og dermed øyner vi et problem. La oss si at du har investert i de ti første bindene av Newton-serien - og så en dag skal skrive stil om de første astronautene, eller kanskje besvare en hjemmelekse om hvor mange farger det er i regnbuen.

Ja, du skjønner sikkert hvor jeg vil hen. Leseren, derimot, skjønner derimot overhodet ikke hvor han skal hen - særlig siden bøkene er uten indeks.

Men - på den annen side - Newton-boka er vel neppe ment å være et referanseverk.

Som interesse- og fantasivekker vil den sikkert gjøre susen. Sivertsen skriver i perioder riktig morsomt. Tar seg friheter i forhold til stoffet, og legger det godt til rette for de små faktasvamper.

Vi får høre historien om da den lille Isaac - som var glad i epler men slett ikke høyder - ramla ned fra et epletre, og deretter fikk det store røde eplet midt i hue - hvorpå han begynte å gruble over dette med tyngdekrafta.

Uansett: - Uæææ, skrek lille Isaac, en herlig befriende uttalelse fra en av vitenskapshistoriens mest selvhøytidelige personer. At hele historien om Newton og eplet antagelig bare er oppspinn, blir vi pliktskyldigst opplyst om et annet sted - for undertegnede er dette ikke så viktig, men greit nok.

Liknende fortellergrep gjøres flere steder. Kapittelet om forelskelse starter med fortellingen om Frode frosk - som ertes av de andre rumpetrollene - fordi Frode har mistet halen og gått på land. Han er voksen og klar for paring. Trykk og temperatur-kapittelet starter med fortellingen om pappa og barberskumboksen - den antatt tomme boksen - som en glup sønn fikk masse mer skum ut av.

Så kan jo leserne fundere på hvordan den glupe sønn klarte det?

Jo da - det er masse rart og spennende å lese her. Og mange av illustrasjonene er artige. For eksempel den til avsnittet “Hvordan imponere det motsatte kjønn” - sånn rent bortsett fra at den vel lærer de små mer om hvordan man IKKE imponerer det motsatte kjønn.

Andre illustrasjoner er derimot - etter mitt syn - bare grisete. Overforenklede strektegninger som antagelig er ment å tilfresstille det barnlige sinn. Aller verst syntes jeg forsida var.

“At det går an å forsøke å selge ei bok med en slik forside!”, var min første reaksjon, da jeg fikk boka i hånd. Min sønn Sverre syntes imidlertid forsida var kjempetøff og veldig fin - kanskje det var fordi det var boka til Ole?

Det er vel uansett han som er eksperten her?

Newton
Av Ole Andre Sivertsen
Aschehoug 2002
86 sider
ISBN 82-03-24456-4