Det er forskere ved Northwestern University i USA som har utviklet blodprøven. Etter å ha undersøkt genene til deprimerte rotter gjennom flere tiår, er nå de første resultatene fra klinisk testing – altså fra studier på mennesker – inne:

Blodprøven kan identifisere et sett med elleve genetiske markører som sammen forteller om tenåringen foran deg er deprimert eller ikke.

Særlig blant tenåringer kan en slik blodprøve være til stor hjelp. Det er nemlig oftere vanskelig å skille mellom depresjon og normale humørsvingninger i den befolkningsgruppen.

– Dette er interessant og kan være et hjelpemiddel, men det vil jo aldri erstatte det å snakke med pasienten, sier Svenn Torgersen, nylig pensjonert professor og ekspert på personlighetsforstyrrelser ved Universitetet i Oslo.

Sporstoffer i blodet avslører

Teorien er at deprimerte mennesker har andre gener i sving i kroppen enn ikke-deprimerte, og at disse genene legger igjen spor i blodet.

I tidligere studier har professor i psykiatri Eva Redei og kollegene hennes funnet 26 forskjellige såkalte biomarkører – sporstoffer i blodet som er bevis på genaktivitet – som kan identifisere depresjon. Dermed var neste skritt å teste om markørene faktisk fungerer på samme måte i menneskekroppen:

14 deprimerte ungdommer som allerede hadde fått diagnosen “alvorlig deprimert”, men som ikke hadde begynt behandling, deltok i studien, sammen med 14 friske ungdommer i en kontrollgruppe. Studien gikk ganske enkelt ut på å ta en blodprøve fra hver av tenåringene, og så analysere blodet og se om de ”deprimerte blodprøvene” hadde noe til felles som ikke var tilstede i de friske blodprøvene.

– Blodtesten avslører hvilke gener som er aktive, og i hvor stor grad. Det er altså kvantitet som måles, og ikke hvilke gener du har, sier Redei til forskning.no.

Det betyr at ungdom med en genetisk predisposisjon for depresjon, men som ikke faktisk har sykdommen, ikke vil slå positivt ut på denne testen.

Kan også vise forskjellige typer depresjon

Elleve av de 26 mulige markørene viste seg altså å avsløre de deprimerte ungdommene. Dessuten viste ytterligere 18 av markørene også om ungdommene kun var deprimerte, eller om de i tillegg hadde angst.

Blodanalysene ble gjennomført av en forsker som ikke viste hvem sine blodprøver han hadde foran seg.

– Vi ser for oss at det vil brukes av leger til å bekrefte en diagnose de allerede har mistanke om, eller for å merke seg pasienter man kan se for seg det blir aktuelt å snakke mer med. Dessuten kan den bli til hjelp for å skille mellom forskjellige undertyper av depresjon i fremtiden, forteller Redei.

Finnes ikke universelle “depresjonsgener”

– Det pågår mye forskning på nettopp slike blodprøver akkurat nå, og jeg tror det kommer til å gi gode resultater fremover, sier Svenn Torgersen til forskning.no.

Han er likevel bekymret for muligheten for at forskere og leger ser seg blinde på biologien når slike prøver og tester dukker opp.

– Problemet er jo at du kan finne aktive gener uten at personen er deprimert. Da må du faktisk spørre personen om han eller hun er i dårlig humør og så videre – det går jo selvsagt ikke an å ta en blodprøve av noen og på basis av den si at ”du burde nok være deprimert”, sier han.

Torgersen kan for eksempel se for seg en situasjon der en tenåring har alle depresjonsgenene tilstede og aktive, men allikevel lever i et så beskyttende og oppbyggende miljø at han eller hun aldri vil oppleve depressive episoder.

– Noen kan rett og slett ha flaks. Dessuten er det viktig å huske på at forskjellige gener er knyttet til depresjon i forskjellige folkegrupper. Det finnes ikke ett sett med ”depresjonsgener” for alle mennesker i hele verden, påpeker han.

Kan du ikke se det, eksisterer det ikke - eller?

I en pressemelding fra Northwestern University uttaler Redei at hun håper blodprøven kan fjerne noe av stigmaet rundt psykiske sykdommer generelt og depresjon spesielt. For Torgersen er det et eksempel på en litt underlig holdning vi mennesker har til psykiske lidelser.

– Det at hun tror prøven vil fjerne stigma, er et uttrykk for en holdning som sier at hvis vi finner en slags biologisk basis, så er det ikke så skammelig. Men hvorfor er det mindre skammelig bare fordi du finner biologiske markører? påpeker han.

Torgersen mener tanken om at ”hvis du ikke kan se det, finnes det ikke” er ganske utbredt i samfunnet vårt.

– I bunnen av en slik argumentasjon ligger jo premisset at psykologi egentlig bare er noe tull, og det er jo ganske rart, sier han.

Redei er enig i at biologisk determinisme, som fenomenet kalles, kan være en utfordring for psykologer og psykiatere. Men i dette tilfellet ser hun ikke helt problemet:

– Hvis du har diabetes, vil du ta blodprøve hos legen, og du vil også fortelle han eller henne om symptomene dine. Så biologiske tester hjelper leger stille bedre diagnoser, og kan også kanskje hjelpe til med å avgjøre hva slags behandling som fungerer best, sier hun.

– Depresjon er en virkelig og ekte sykdom, med eller uten biologiske markører. En blodprøve gjør det bare enklere å diagnostisere og behandle den.

Referanse:

K. Pajer m.fl. (2012) Discovery of blood transcriptomic markers for depression in animal models and pilot validation in subjects with early-onset major depression. Translational Medicine, publisert online 17. april 2012