Det er først industri, og siden avanserte tjenester, som gir et land evne til å sørge for sine innbyggere. Skal de afrikanske landene klare å utvikle et variert næringsliv fra bunnen av, er det helt nødvendig å beskytte det fra det frie markedet, mener Erik S. Reinert. Han leder The Other Canon Foundation, som arbeider med teorier som forklarer ujevn økonomisk vekst.

Gammel kunnskap

- Det siste de afrikanske landene trenger, er en ensidig fokusering på matproduksjon, sier Reinert. Og det har vi egentlig visst i flere hundre år.

Allerede på 1700-tallet oppdaget man at landbruket ikke moderniseres og drives effektivt uten en industrisektor, og at velstanden i et land er avhengig av hva man produserer og eksporterer. Samspillet mellom landbruk og industri var en av 1700-tallets store oppdagelser.

- Velstand følger ved at samfunnet ikke bare satser på primærnæringene, mener Reinert, og det finnes mange eksempler på at matproduksjonen vokser og synker i takt med industrien. Man skal ikke lenger enn til Europa i etterkrigstida.

Velbrukt i Europa

Allerede før andre verdenskrig var slutt, hadde de allierte vedtatt Morgenthau-planen for Tyskland. Den skulle avindustrialisere landet og redusere det til en jordbruksnasjon. Men det viste seg snart at produktiviteten i landbruket sank da industrien forsvant.

Våren 1947 hadde seierherrene valget mellom å kvitte seg med 25 millioner tyskere - som det ikke var plass til i en jordbruksstat - eller finne en smartere plan. Resultatet ble en historisk kuvending.

Morgenthau-planen, som skulle fjerne industrien i Tyskland, ble fort byttet ut med Marshall-planen, som skulle få industrien på beina igjen. Reindustrialisering av Europa skapte en raskt økende velstand, som ble en effektiv skanse mot kommunismen.

Glemt viten

- Men kunnskapen gikk i glemmeboka i kjølvannet av den kalde krigen, sier Reinert. Den økonomiske forståelsen var blitt voldsomt sentrert rundt erkerivalene kommunisme og liberalisme, og da kommunismen falt ble liberalismen stående igjen uten motstykke. Nå har globaliseringen faktisk skapt en Morgenthau-lignende tilstand i store deler av den tredje verden.

Vi har glemt at de europeiske landene fikk bygge opp sin egen industri, godt beskyttet fra de internasjonale markedene, før de ble utsatt for frihandel. Her i Norge hadde vi for eksempel importforbud for klær fram til 1956, og strenge reguleringer på bilimport helt fram til 1960-tallet.

- Men den økonomiske forståelsen dagens velstående land brukte da de selv ble rike, er blitt politisk ukorrekt, mener Reinert. Det hindrer oss i å hjelpe de afrikanske landene. Vi har trukket opp stigen etter oss, slik at fattige land ikke kan klatre etter på samme måte som vi selv gjorde.

Kritikkløs bruk av modeller?

Et vesentlig problem med dagens økonomiske modeller er at det ikke spiller noen rolle hva landet produserer, sier Reinert, som mener man definitivt blir mer velstående av å eksportere høyteknologi enn bananer. I praksis blir resultatet at noen land spesialiserer seg på å være rike, mens andre spesialiserer seg på å forbli fattige.

- Det er nettopp dette som skiller land som Sør-Korea og Tanzania, sier han. På 1950-tallet var Korea fattigere enn Tanzania, men randstatene i Asia fikk lov til å beskytte og utvikle industrien sin, som et forsvarsverk mot kommunismen. Sør-Korea satset på utvikling av høyteknologi og industriprodukter, og har klart å heve seg opp av elendigheten.

Verre først

Reinert ser bare én løsning på de stadig tilbakevendende matkrisene i Afrika. Regionene må slå seg sammen, og få lov til å utvikle sine egne økonomiske
aktiviteter utenfor primærsektoren, godt beskyttet fra de internasjonale markedene.

- Dessverre er dette stikk i strid med en del av dagens økonomiske ideer, og tilstanden må nok bli enda verre før den blir så ille at man er villige til å se på andre, sier Reinert.

Han håper at amerikanerne på sikt igjen vil innse det samme som de innså i 1947: Den eneste langsiktige strategien mot terrorisme er den samme som man brukte mot kommunismen, nemlig å skape velstand ved at landene får utvikle en varierte økonomi som ikke bare baserer seg på primærproduksjon.

- Jeg anbefaler av og til på spøk at landene bør innføre en slags mild apartheid, tvinge de med blå øyne til å sitte bakerst på bussen eller noe, slik at de blir boikottet av verdensmarkedet. En boikott (Napoleonskrigen) skapte USAs industrivekst, mens en annen boikott i sin tid gav Zimbabwe en skikkelig økonomisk oppsving.

Fra mai til oktober 2003 har Universitetsbiblioteket i Oslo en litteraturutstilling som dokumenterer* The Other Canon gjennom 500 års historie.