Slenger du fra deg en plastpose i naturen, så blir den liggende der. Lenge. Skal den brytes ned og bli borte på naturlig vis, så tar det flere hundre år.

Enzymer

Det går an å gjøre det raskere. Da må det hjelp til fra akkurat de riktige stoffene. Det er snakk om enzymer. Men foreløpig vet vi ikke hvilke enzymer som bryter ned plasten best og raskest.

Forsker Ronja Marlonsdotter Sandholm ved NMBU jobber med å finne svaret.

Et enzym er en type proteiner som lar celler utføre og regulere livsviktige kjemiske prosesser.

– Målet er å identifisere de enzymene som kan bryte ned plast, slår hun fast.

Metoden som hun bruker, heter multiomikk. Det vil si at hun analyserer gener, proteiner og en rekke andre stoffer og prosesser hos insektlarver og bakterier.

I dag har forskerne veldig mange nye verktøy for å sekvensere gener. Derfor er jobben enklere enn den ville vært for noen år siden.

Sekvensering er ulike metoder som brukes for å kunne lese av rekkefølgen på bokstavene i arvestoffet DNA.

Natur og lab

Larver og bakterier lager enzymer helt naturlig. Når forskerne finner de enzymene som er best til å bryte ned plast, skal de finne ut hvordan de kan produsere akkurat disse enzymene raskere og bedre enn naturen klarer.

– Ved hjelp av disse forskjellige metodene skal vi kunne finne enzymene. Når vi har funnet ut hvilke enzymer som kan brukes, kan vi så fremstille dem i laboratoriet, sier Sandholm.

Der kan forskerne finne ut hvordan de funker og hvordan de bryter ned plasten.

Å finne ut hvordan enzymene bryter ned plasten, er det andre som står for tur. Det er heller ikke noe forskere vet særlig mye om.

Vet litt fra før

Det er detektivarbeid. Men detektivene på universitetet starter ikke helt på bar bakke:

– Plast er ikke lett å bryte ned. Sannsynligvis må det til kraftig kjemi. Vi er kjente med enzymer som kan bryte opp sterke forbindelser. Så vi regner med at det er et sånt type enzym, i samme familie. Men man vet jo aldri. Vi holder derfor også øynene åpne for helt nye ting som vi ikke har tenkt på, sier Sandholm.

Det er heller ikke nok å vite bare hvilke bakterier som klarer å vokse på plasten. Forskerne vil gjerne finne ut hvorfor.

Klarer den faktisk å bryte ned plasten og bruke den som energikilde, altså mat?

Ny plast?

– For vår del har akkurat det mindre å si. Hvis enzymene klarer å bryte ned plasten, har det mindre å si om larven klarer å livnære seg av den eller ikke. Det vi lurer på, er hva vi kan gjøre med de produktene som plasten blir til hvis den brytes ned. Kan vi gjøre den til ny plast eller må vi bruke den til noe annet? spør hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NMBU:

• 

  Nobelprisvinner: – Barn bør lære kjemi fra førsteklasse

• 

  Pass deg for fullmånen: Patte­dyr i tropiske skoger unngår lyset

• 

  Gruvedrift i Kongo fører til stor avskoging

• 

  Norske forskere har oppdaget noe helt nytt om bakterier og klimagasser

• 

  Forskere har utviklet en ny type Manchego-inspirert geitost

• 

  Spesialtilpasset fôr ga mindre utslipp i oppdrettsanlegg

Les flere saker fra NMBU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER