Einar Timdal og Sonja Kistenich på Naturhistorisk museum. (Foto: Ola Sæther)
Einar Timdal og Sonja Kistenich på Naturhistorisk museum. (Foto: Ola Sæther)

Lavforsker om regnskogen:
– Vi vet ingenting om mangfoldet

– Skaffe oversikt over mangfoldet av moser og lav før Hydro fjerner regnskogen – slik at vi kan vite når alt er tilbake? Helt utopisk, sier forsker.

Publisert

– Sannheten er: Vi vet ingenting om lav i regnskogen til Hydro. Ingenting, fastslår førsteamanuensis i mykologi, Einar Timdal ved Naturhistorisk museum.

Han er biosystematiker og studerer lav over hele verden, særlig en familie som vokser i tropisk regnskog, nemlig ragglav-familien.

Liten kunnskap

Det er langt mellom lichenologene, lavforskerne i verden, og enda lenger mellom lavforskere som jobber i tropene.

– Antallet som kan artsbestemme lav i en tropisk regnskog, kan telles på noen få hender. Jeg kjenner dem vel alle.

– Ikke nok med at vi lavforskere er så få, det finnes svært lite vitenskapelig litteratur å støtte seg på. En stor del, ja, trolig de fleste artene er ukjente, erkjenner Timdal.

Til nå er om lag 20 000 ulike arter av lav i verden blitt beskrevet, omtrent det dobbelte av antall arter av fugler. Sannsynligvis er det mange, mange flere.

– Ta et hvilket som helst eldre tre i primær regnskog i Amazonas, og du finner minst hundre ulike arter av lav, forteller han.

– Ikke mulig

Hydro sier at målet er å skaffe oversikt over artsmangfoldet i regnskogen før bulldoserne kommer.

– Det er ikke mulig. Kanskje de brasilianske samarbeidspartnerne til Hydro har oversikt over fuglene, pattedyrene og de vanligste treslagene, men mangfoldet i en tropisk regnskog er så stort at verken de eller noen andre er i nærheten av å vite hva som lever der.

– Når det gjelder lav, kan ingen si noe som helst om hva som finnes i regnskogen i Paragominas. Det har nemlig ikke vært noen andre lavforskere der enn meg og en kollega.

– Og når ingen vet det, er det heller ikke mulig å kontrollere om, og eventuelt når, det opprinnelige mangfoldet av arter er tilbake.

Fant 750 arter, vet ikke hvilke

I 2014 var Timdal i Paragominas i én uke og rakk å samle inn materiale til en pilotstudie.

Ubeskrevet Phyllopsora fra Paragominas. (Foto: Einar Timdal)
Ubeskrevet Phyllopsora fra Paragominas. (Foto: Einar Timdal)

– De fleste lavarter lever på bark eller stein – og der lever de i ti, tjue, hundre, kanskje tusen år. Men det finnes også en spesiell type lav som vokser på blader. Den gjennomfører livssyklusen sin på bare to-tre år før bladet faller av.

Pilotstudien gjennomførte han og en kollega slik: De plukket blader i skogen før den ble hogd – fem blader på hundre lokaliteter. Så kappet de noen av bladene opp og malte dem til en grøt. Deretter gjorde de en såkalt meta barcode-analyse, som kan bestemme arten.

– Vi fikk ut om lag én million sekvenser, som vi slo sammen for å se hvor mange forskjellige arter det er som lever på bladene i regnskogen. Vi fant om lag 750 ulike arter, blant dem også sopp og alge. Men vi klarte ikke å påvise hvilke arter sekvensene representerer, rett og slett fordi ingen har DNA-sekvensert eller beskrevet artene før. Sekvensene mangler derfor i vårt referansebibliotek, forteller han, og legger til at de ikke har mottatt økonomisk støtte til å gjennomføre prosjektet i Paragominas.

Å studere lavartene med mikroskop og luper og gi dem et ordentlig navn, er ikke mulig med dagens kunnskapsstatus og antallet mennesker som er i stand til å gjøre det.

– Men DNA-sekvensene våre ligger i det minste trygt i fryseren, forsikrer Timdal.

Varsler miljøtilstanden

Han peker på at lav ikke kan leve hvor som helst. Lav har en lang evolusjonshistorie og har tilpasset seg akkurat sitt miljø. Der lever de. Lav indikerer godt miljøtilstanden, for eksempel i en tropisk regnskog.

– Den slekten i ragglav-familien vi ser på, Phyllopsora og slektninger av den, forsvinner med én gang skogen hogges. Da blir det for lyst og for åpent og tørt. Regnskogen i Paragominas var påvirket før den ble fjernet, men den var likevel et spennende område. Vi fant to ubeskrevne arter der, sier Timdal. Den ene blir nå beskrevet av ph.d.-studenten hans, Sonja Kistenich. Den andre inngår i en masteroppgave som også skal publiseres.

Oppdaget ny art

Phyllopsora er utbredt i tropene, men i regnskogen i Brasil er den lite kjent. I 2015 dro Timdal, Kistenich, og senere også to masterstudenter, til et annet område i Amazonas for å se hva de kunne finne der. Sonja Kistenich forteller at det ikke skulle mye leting til før de oppdaget en ny art.

– Vi fant den på svært tilgjengelige steder. Det vitner om hvor mye det er som ikke er beskrevet, som vi ikke kjenner til.

I 150 år har forskere jobbet med slekten Phyllopsora, og til nå er 130 arter beskrevet. Men de står overfor et stort og voksende problem: Det begynner å bli så mange arter som er beskrevet på subtile morfologiske, altså utseendemessige, forskjeller, at det er vanskelig å forstå litteraturen.

– Vi tror for eksempel at de 130 beskrevne «artene» egentlig bare representerer om lang 60 arter, de andre er synonymer, påpeker hun. Nå er det DNA-sekvenser som gjelder.

Det Kistenich har greid, er så å si å starte på nytt, få på plass et molekylært grunnskjelett for å identifisere artene ved hjelp av DNA. I mai disputerer hun for doktorgraden.

Sopp som bryter ned

Et annet av Naturhistorisk museums delprosjekter, er å kartlegge sopp.

– Vi vet lite om artsmangfoldet i tropene, det gjelder også i Paragominas. Så vidt jeg vet, har aldri noen samlet sopp i dette området tidligere, sier soppekspert Karl-Henrik Larsson, som inntil nylig var professor og konservator på Naturhistorisk museum. Han er spesialist på sopper som bryter ned død ved, og leder et forskningsprosjekt i Paragominas.

– Artsrikdommen er enorm. Beregninger tyder på at bare mellom fem og ti prosent av jordens sopparter er oppdaget til nå. Størst andel ukjente arter finnes i tropene.

Larsson mener det er mulig å kartlegge artsinnholdet i gruveområdet.

– Men den arbeidsinnsatsen det krever, ligger langt utenfor de ressursene vi har til rådighet. I praksis er det ikke gjennomførbart uten samarbeid med forskerkolleger i Brasil. Men noen slike kolleger finnes ikke i Paragominas eller i delstaten Pará, erkjenner Larsson. Også det å få innsamlet materiale med ut av Brasil, er vanskelig. I 2016 kom nye og strenge internasjonale regler, og siden da har det vært helt stopp. Nå håper vi at muligheten åpner seg igjen, sier Larsson.

Med seg på prosjektet har han Jenni Nordén.

– Mye innsats settes inn på å finne ut hvordan restaureringen av skogen kan gjøres best mulig. Vår gruppe fokuserer på kjuker og barksopper, som er svært viktige arter fordi de er nedbrytere som frigjør næringsstoffer fra død ved.

Forskerne tar prøver veden som de ønsker å sekvensere for å finne ut hvilke arter som finnes i døde trær. De ser også på hvilke arter som klarer å spre seg til gruveområdet.

– Vi setter ut en slags feller som skal fange soppsporer i lufta på filtre.

Rundt gruveområdet i Paragominas er mye av skogen påvirket, men det finnes også skog der som aldri har vært hogget helt ned. Derfor lever mange arter der. Trolig kommer en del av artene tilbake til gruveområdet etter restaurering.

– Men det tar lang, lang tid, og ikke alle artene klarer å spre seg tilbake. Mange arter av sopp finnes bare på store, døde trær. Når den gamle skogen hogges, har soppen ikke lenger noe sted å leve, beklager Nordén.

Insektene i regnskogen

Insektene skal også kartlegges. Insektforskerne på Naturhistorisk museum har vært i Paragominas for å kartlegge tilstanden. Geir Søli, ser på tovinger, altså fluer og mygg, mens Lars Ove Hansenkonsentrerer seg om veps. Andre kolleger studerer andre insekter.

Soppforskerne Kadri Runnel og Adriene Soares på feltarbeid for å samle prøver av sopparter som mangler fruktlegeme, men lever inne i selve veden. (Foto: Kadri Runnel)
Soppforskerne Kadri Runnel og Adriene Soares på feltarbeid for å samle prøver av sopparter som mangler fruktlegeme, men lever inne i selve veden. (Foto: Kadri Runnel)

– Vi har fordelt gruppene mellom oss for å kunne si mest mulig om insektene som lever der Hydro nå forsøker på få skogen tilbake, sier Hansen.

Forskerkollegene fra UiO var med på prosjektet i Paragominas fra starten av, men arbeidet stoppet siden opp, blant annet fordi forskerne mistet tillatelse til å drive innsamling av materiale. Målet deres er uansett å sammenlikne de tre metodene for gjenplanting som Hydro benytter.

Hvilke insekter finner de hvor? Og hvilke insekter forteller mest om kvaliteten i gjenveksten av skog på de ulike områdene?

– For å samle insekter, bruker vi en spesiell type felle, et såkalt malaise-telt. Insektene flyr inn i teltet og ender opp i ei flaske med konserveringsmiddel, forteller Hansen.

Etterarbeidet er krevende, men DNA-analyser hjelper forskerne i arbeidet med å skille artene fra hverandre og identifisere dem. Ved hjelp av disse metodene, kan de beregne hvor mange arter vi har i fangstene, og lettere følge med på om det etterhvert dukker opp nye arter.

Lang tid

Geir Søli tror ikke det er mulig å skaffe oversikt over alle arter av insekter i regnskogen.

– Vi befinner oss i Amazonas med regnskoger som huser et ufattelig artsantall. Et stort antall av disse artene er fortsatt ikke beskrevet.

For å danne seg et bilde av hvilke arter som en gang levde der bauksitten er tatt ut, må forskerne derfor parallelt med innsamlingene i den gjenplantede skogen, også gjøre innsamlinger i mer uberørte områder som grenser opp mot gruveområdene.

– Selv om Hydro lykkes i å gjenskape skog der de har tatt ut bauksitten, er det all grunn til å tro at det vil ta svært lang tid før også insektene som en gang levde der er tilbake, erkjenner Søli.

Moralsk spørsmål

Også laven sliter. Om den opprinnelige lavfloraen på trærne noen gang kommer tilbake på trærne, kan ikke lavforskeren svare på.

– Det vil i tilfelle ta lang tid, minst hundre år, vil jeg tro, sier Einar Timdal.

– Det krever mange forskjellige slags trær – gamle trær, unge trær, trær i ulike nedbrytnigsstadier, all mulig slags variasjon i leveområdet. Lav sprer seg lett. Men da må lav overleve i nærheten av der skogen hogges. Det er vanskelig å få variasjon og mangfold når landskapet er så fragmentert som i Paragominas.

Timdal viser til at degraderingen av naturlig vegetasjon i delstaten Pará er enorm. Mange arter forsvinner uten at noen var klar over at de levde i regnskogen.

– Noen kan sikkert finne økonomiske grunner til å bevare lav, moser og karplanter, men for meg er det først og fremst et moralsk spørsmål.

– Det aller fineste vi har på jorda, er livet i all sin variasjon. Det er uendelig mange grunner til å la regnskogen stå.

Denne saken ble først publisert i Apollon.