Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - les mer.

Visste du at det faktisk er en egen art innen soppriket som heter vintersopp (Flammulina velutipes)? Den heter så nettopp fordi den er å finne om vinteren.
Visste du at det faktisk er en egen art innen soppriket som heter vintersopp (Flammulina velutipes)? Den heter så nettopp fordi den er å finne om vinteren.

Nå kan du plukke vintersopp

Vintersopp kan du også spise, selv om meningene er delte om smaken.

Sopptur om vinteren høres ut som en umulighet. Men på tur i løvskogen en mild vinterdag, kan du komme over et gyllengult knippe av sopp på en trestamme eller en stubbe.

Det kan være vintersoppen som lyser opp i den ellers så fargeløse vinterskogen.

I en tid på året når det er langt mellom soppene i skogen, er vintersoppen spesielt spennende for mange soppentusiaster. Ikke minst er den et vakkert syn der den stikker seg ut og gir litt farge til en skog i vinterdvale.

Og når du først har fått øye på den, vil du se at den slett ikke er så uvanlig.

Vintersoppen tåler frost godt. Ulikt de fleste andre sopper, tiner vintersoppen og fortsetter å vokse under mildere perioder om vinteren.
Vintersoppen tåler frost godt. Ulikt de fleste andre sopper, tiner vintersoppen og fortsetter å vokse under mildere perioder om vinteren.

En vakker vintersopp

Det finnes faktisk en hel soppslekt som betegnes som vintersopp (Flammulina). Det finnes tre arter av denne slekten i Norge, og den mest vanlige heter ganske enkelt - vintersopp (Flammulina velutipes). Det er denne arten vi snakker videre om her.

Ifølge soppbøkene har vintersopp en vakker oransjegul hatt på en til seks centimeter. Hatten er slimete på oversiden og under er skivene blekt gule med hvitt sporepulver. Stilken er tre til åtte centimeter lang, stiv og tynn, blek gul øverst og gradvis mørkere nedover, nesten svart og fløyelsaktig.

Vintersoppen har en ganske lang vekstsesong, fra september til april. Slik er den en av få sopper som er å finne gjennom vintermånedene. Den vokser enkeltvis eller i tette knipper på røtter, stammer og grener på døde og døende løvtrær, først og fremst på osp og selje, men også på alm, bøk og hassel.

Soppen finnes over hele landet, gjerne i fuktige elvedaler. Den tåler frost godt, men trives og vokser best i mildere perioder.

Honningsoppene (Amilarella) er ikke så ulik vintersopp. De er imidlertid giftig som rå og kan for øvrig gi sterke allergiske reaksjoner.
Honningsoppene (Amilarella) er ikke så ulik vintersopp. De er imidlertid giftig som rå og kan for øvrig gi sterke allergiske reaksjoner.

En vedboende nedbryter

Vintersoppen er en av skogens mange vaktmestere. Den er en såkalt saprotrof, en nedbryter som lever på døde organismer.

Slike nedbrytere har en sentral rolle i naturens kretsløp gjennom å bryte ned de organiske stoffene i døde organismer til næringsstoffer som er lettere tilgjengelig for planter.

Det er et stort antall av ulike sopper og bakterier som deltar på ulikt vis i denne forråtnelsesprosessen. Døde trær brytes ned av ulike sopper i en viss rekkefølge, hvor den ene produserer biprodukter som den neste kan dra nytte av.

Enokitake Japanese Mushroom.
Enokitake Japanese Mushroom.

Kan også sankes til mat

Vintersopp er beskrevet som en relativt god matsopp av mange matsoppentusiaster. Med sin slimete hatt og harde stilk, er imidlertid vurderingen av vintersopp som matsopp delt.

Der noen synes den er utmerket til steking og stuing, er andre mindre begeistret.

I Japan og Kina har vintersoppen i århundrer blitt dyrket som matsopp, og rundt om i verden selges den under navnet enoke. Denne dyrkede sorten av vintersopp er svært ulik den ville arten vi har i Norge. Den dyrkes i mørke rom, som gir en liten, underutviklet hatt og lys stilk.

På vintersopptur må du lete både høyt og lavt. De kan vokse på stubber og røtter langs bakken, men også høyt oppe på grener og trestammer. Det kan være en idé å ta med stige eller et langt redskap for å få tak i dem.

Forvekslingsarter

Vintersopp har flere forvekslingsarter, blant annet fregnebittersopp, stubbeskjellsopp, flatklokkehatt og honningsopp.

Mens noen av disse er regnet som gode matsopper, som stubbeskjellsopp, er andre dødelig gifte, som flatklokkehatt.

Det er imidlertid ingen av disse forvekslingsartene som er å finne om vinteren. Har du funnet noe du lurer på om er vintersopp, kan det være greit å få det bekreftet av en soppsakkyndig.

Det kan ikke repeteres ofte nok: Spis aldri sopp du ikke er hundre prosent sikker på.

Vintersopp (Flammulina velutipes)

Hatt: To til seks ventimeter, hvelvet til flat; gulbrun til rødgul; iblant stripete hattkant

Skiver: Avrundete; lyst gule til okergule

Stilk: 6-8 x 0,3-0,5 centimeter, øverst lys gul, nederst brun og fløyelsfiltet

Sporepulver: Hvitt

Voksested: I tette knipper på døde stubber og stammer. Vokser fra høst til vår; tåler frost.


Kilde: Norges sopp- og nyttevekstforbund

Powered by Labrador CMS