1. september 1914 døde en due ved navn Martha i Cincinnati Zoo i USA.
Hun var det aller siste eksemplaret av arten vandredue, og med dødsfallet i 1914 var altså arten utryddet. Årsaken var i all hovedsak intens jakt.
Hendelsen var nærmest ufattelig.
For bare et århundre eller to tidligere hadde vandredua vært den mest tallrike fuglen i USA – kanskje i hele verden – med en bestand på milliarder av individer.
Historien om vandreduas undergang er en påminnelse om noe få av oss er bevisst:
Nemlig at svært vanlige arter også kan være i fare.
Denne uka fikk vi nok en bekreftelse på dette, i form av en ny undersøkelse av fuglebestandene i Nord-Amerika.
Én av fire forsvunnet
Kenneth Rosenberg fra Cornell University og kollegaer fra USA og Canada har samlet inn en rekke registreringer over bestandene til 529 fuglearter i Nord-Amerika, fra 1970 og fram til nå. I tillegg har de brukt data fra 143 værradarer, i tiåret mellom 2007 og 2017.
Til sammen tegner dataene et dystert bilde.
Det finnes nesten 3 milliarder færre fugler i Nord-Amerika i dag, sammenlignet med 1970. Det tilsvarer en reduksjon i bestandene på 29 prosent. Over én av fire fugler er altså borte.
Dataene fra værradarene bekrefter tendensen.
Disse instrumentene kan registrere trekkfugler som passerer foran radaren om natta. Slike passeringer gikk ned med nesten 14 prosent på ti år.
Vanlige og viktige
Det spesielle i arbeidet til Rosenberg og co, er at de ikke konsentrerte seg om truede arter og utryddelse, slik de fleste tidligere undersøkelser.
Derimot så forskerne på det samlede antallet fugler. Dermed får vi også et bilde av utviklinga i svært vanlige arter. Og det er viktig.
De vanlige artene spiller ofte avgjørende roller i økosystemene. De er for eksempel viktig mat for andre dyr, eller de holder skadeinsekter i sjakk. Fordi det er så mange av dem, gjør de også en stor jobb i økosystemet. Blir de mye færre, kan konsekvensene bli store. Også for oss. For vi er også avhengig av godene økosystemene gir oss.
Rosenbergs studie viser nettopp at mange vanlige arter går dramatisk tilbake. Mest utsatt var fugler som lever i graslandskaper, for eksempel flere spurvearter. Over halvparten av disse fuglene var forsvunnet, sammenlignet med 1970. Kystfugler var også en gruppe med stor nedgang.
Våtmarksfugler, i hovedsak andefugler, hadde derimot en viss fremgang. Dette har trolig sammenheng med at det er innført vernetiltak i mange amerikanske våtmarksområder, blant annet for å sikre gode bestander for jakt.
– Imponerende arbeid
– Dette er et imponerende arbeid, med et stort og veldig godt datamateriale, sier professor Svein Dale fra Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning ved NMBU.
Han er ikke i tvil om at resultatene i studien er riktige. De stemmer dessuten svært godt overens med en lignende undersøkelse fra Europa, publisert i 2015. Også her var det de vanlige fuglene som gikk mest tilbake.
– Parallelle funn i alle deler av verden viser at jordas økosystemer er i ferd med å kollapse. Det går til helvete for naturen i et stadig høyere tempo, sier Dale til forskning.no.
Urovekkende tendens
Også studier fra Norge viser dramatiske endringer i fuglesamfunnene. Og i tillegg finnes det tegn på at tapet av individer ikke bare gjelder fugler. Studier på insekter og andre grupper viser samme urovekkende tendens.
– I Norge skjer det store endringer i fjell-økosystemene fordi mange fuglearter går raskt tilbake, forteller professor Bern-Erik Sæther fra Centre for Biodiversity Dynamics ved NTNU.
– Det finnes selvfølgelig også naturlige svingninger, men dette er en nedadgående trend i et omfang som vi aldri har opplevd i moderne tid.
Enorm arealbruk
Både Sæther og Dale mener at menneskenes intense bruk av kloden trolig er mye av årsaken til at det blir færre fugler.
– Vi bruker stadig større arealer, og det finnes stadig færre upåvirkede områder, sier Dale.
I tillegg spiller trolig andre faktorer inn, som bruk av giftige sprøytemidler i landbruket og nedgang i bestander av ulike insekter.
– Det er trolig snakk om en cocktail av ulike inngrep som vi ikke vet omfanget av, sier Sæther.
Han mener vi vet skremmende lite, både om årsakene til og konsekvensene av den dramatiske reduksjonen i antallet arter.
Stor effekt i økosystemene
Hva skjer når det blir dramatisk færre av en tidligere tallrik art som spiller en nøkkelrolle i et økosystem?
– Vi aner ikke, sier Sæther.
Skal vi dømme ut fra det vi vet om sjeldne arter, ser det imidlertid ikke så lyst ut.
– Vi har sett at når sjeldne arter blir borte fra et økosystem, så er effektene på økosystemet langt større enn man skulle tro.
Dessuten er det å være vanlig ingen garanti for artens framtid. Forskning har vist at arter kan forsvinne mye fortere enn man skulle forvente. Som den amerikanske vandredua.
Og før eller senere, vil forsvinningene og endringene ramme oss.
– Vi er en del av naturen, det må vi aldri glemme. Vi er avhengig av at økosystemene rundt oss gir oss det vi trenger som art, sier Sæther.
Han mener det har vært altfor lite fokus på disse problemene i naturen. Det har ikke vært politisk vilje, verken til å skaffe kunnskap om eller gjøre noe med truslene mot det biologiske mangfoldet.
– Jeg synes det er skremmende at et så viktig fenomen med potensielt alvorlige konsekvenser er så lite forstått. Norge burde vært en pådriver for å finne løsninger.
Skuffende innsats
Dale fra NMBU mener også det er på høy tid at folk og politikere våkner.
– Den naturforvaltningen vi har gjort hittil har vært brannslukking for å hindre at sjeldne arter dør ut. Men skal vi sikre fungerende økosystemer, må vi satse i en helt annen skala.
– Vi må gjøre dramatiske endringer i vår bruk av naturressurser over hele kloden, sier Dale.
Han er imidlertid skuffet over innsatsen så langt.
– Mantraet om økt vekst lever i beste velgående. Men økt vekst er ødeleggelse av natur. Vi må i stedet bruke mindre ressurser, energi og areal. Skoghogst og utbygging av bygninger og veier spiser også av naturen. Vi kan ikke fortsette sånn.
For mange mennesker
Jordbruket bør legges om fra monokulturer og stor bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel, til mer varierte landskaper der fugler og andre dyr kan finne frø, insekter og gjemmesteder. Men samtidig kan dette faktisk føre til enda større arealbruk.
– Det er et dilemma, sier Dale.
Han mener den langsiktige løsningen for kloden rett og slett må være at vi blir færre. Ser vi bort fra rotter og mus, er mennesket helt klart det mest tallrike pattedyret på kloden. Målt i ren masse, utgjør menneskene og våre husdyr 96 prosent av alle pattedyr, ifølge en studie publisert i tidsskriftet PNAS i 2018.
– Mesteparten av kloden er sterkt påvirket. Jorda befolkes av mennesker og husdyr, og vi har langt overskredet klodens bærenivå. Vi må reversere denne utviklinga for at ikke store deler av det biologiske mangfoldet skal gå tapt.
Trenger politiske løsninger
Både Dale og Sæther mener vi trenger langsiktige politiske løsninger, både for å skaffe oss kunnskap om situasjonen og å finne mulige løsninger på problemene.
– Skal noe monne, så må det bestemmes av politikerne og gjelde i både Norge og andre land, sier Dale.
Ingen av de to forskerne tror du og jeg kan gjøre stort som enkeltpersoner.
– Dette er et typisk eksempel på at det å få til bærekraftig utvikling krever overordnet planlegging og langsiktighet, sier Sæther.
– Hver enkelt kan ikke gjøre det. Men det at vi bryr oss og stiller krav til politikere er viktig.
Dale stemmer i:
– Det å stemme på politikere som tør å ta tak på en drastisk måte – det er det eneste som hjelper i det lange løp.
Referanse:
K. V. Rosenberg, A. M. Dokter, P. J. Blancher, J. R. Sauer, A. C. Smith, P. A. Smith, J. C. Stanton, A. Panjabi, Laura Helft, M. Parr, P. P. Marra, Decline of the North American avifauna, Science, september 2019. Sammendrag.
