Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - les mer.
I samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund har forskere undersøkt den økologiske tilstanden i ti bekker i Romeriksåsene nordøst for Oslo.(Foto: Ruben Alexander Pettersen)
- Å stanse kalking kan føre til en forsuring av bekker i populært skogsområde, mener forskere
De har oppdaget at den økologiske tilstanden i bekkene i Romeriksåsene er dårligere enn det de årlige vannprøvene viser.
Romeriksåsene ligger nordøst for Oslo og strekker seg 30 kilometer fra nord til sør. Området har rundt 100 fiskevann, først og fremst med ørret og abbor, og er mye besøkt av fritidsfiskere.
Men slik har det ikke alltid vært. I andre halvdel av 1900-tallet førte nemlig utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider fra industri i Storbritannia og Sentral-Europa til sur nedbør som i en årrekke skyllet innover store deler av Sør-Norge.
Dette gikk utover vannkvaliteten i innsjøer og bekker i Romeriksåsene. Det førte til sterkt reduserte og utdødde fiskebestander.
For å redde og reetablere bestandene ble det på 1980-tallet satt ut fisk og satt i gang med kalking av innsjøer og bekker for å øke pH-en i vannet.
God effekt av kalking
Kalkingen har siden da blitt opprettholdt hvert år som et tiltak for vannene, men mindre systematisk for bekkene som sist ble kalket i 2005.
Kalkingen har hatt god effekt. Vannprøver fra de seneste årene viser god vannkvalitet, både for bekkene og innsjøene i området.
Men betyr det at kalkingen kan stanses, slik myndighetene nå ønsker å gjøre? Nei, mener forsker Ruben Alexander Pettersen fra NIBIO. Han har vært med på økologiske undersøkelser av 20 vann og ti bekker i Romeriksåsene.
Resultatene viser nemlig at den økologiske tilstanden i bekkene ikke er like god som vannprøvene tilsier at den skal være.
Den økologiske tilstanden i bekkene er dårlig, noe som mest sannsynlig skyldes episoder med surt smeltevann om våren.(Foto: Ruben Alexander Pettersen)
Episoder med sur nedbør blir ikke oppdaget
Pettersen forteller at årsaken til at vannene og de fleste bekkene holder god vannkvalitet er at nedbøren er langt mindre forsuret enn det den var tidligere.
Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at de gode prøveverdiene også kan skyldes tidspunktet prøvene er tatt.
– For eksempel kan sure episoder i forbindelse med snøsmelting om våren gå uoppdaget, fordi veiene ikke er kjørbare på dette tidspunktet slik at prøver kan tas, sier Pettersen.
Han påpeker at episoder med sur nedbør og høye verdier av labilt aluminium har vært observert i april flere steder på Romeriksåsene de siste årene. Labilt aluminium kan være giftig for fisk dersom pH er under 5.5.
Stoffet setter seg på gjellene til ørreten og kan ta livet av den.
Frykter ny forsuring dersom kalkingen stanses
Surt aluminiumrikt vann er heller ikke bra for ørreten når den klekker og kommer opp av grusen som nyklekket yngel.
– Selv om alle innsjøene ser ut til å ha god eller svært god økologisk tilstand, er det viktig å huske at samtlige vann har vært kalket frem til tidspunktet for prøvetaking hvert år, sier han.
Annonse
– Vi frykter at å stanse kalkingen nå kan føre til ny forsuring, særlig av bekkene som ikke har blitt kalket på flere år. Dette vil være svært uheldig for dyrene som lever der og biomangfoldet generelt, legger han til.
I tillegg til å undersøke bunndyrsbestander, har forskerne undersøkt fisketetthet. Her ser vi veiing og måling av ørret.(Foto: Ruben Alexander Pettersen)
Ertemuslinger manglet skall
De økologiske undersøkelsene ble utført i 2014. På alle steder tok forskerne prøver av bunndyr. I tillegg undersøkte de fisketettheten i bekkene.
I innsjøene fant de ut at den økologiske tilstanden stemte godt overens med det de årlige vannprøvene viste. Vannkvaliteten var god, og bunndyrene florerte.
De økologiske undersøkelsene av bekkene ga derimot ikke et like positivt utslag. Dette til tross for ganske bra fisketetthet i de fleste.
– Vi fant døgnfluer, steinfluer, vårfluer, dansefluer, vannmidd og ertemuslinger, men det var lite av arter som er følsomme for forsuring. Ertemuslingene manglet dessuten skall, noe som er et sikkert tegn på forsuring, forteller Pettersen.
Vannprøvene som ble tatt i mai/juni og september/oktober samme år, fanget ikke opp dette. De viste god eller svært god tilstand i ni av bekkene.
– Våre resultater viste derimot at ingen av bekkene oppfylte vannforskriftens krav om god eller svært god økologisk tilstand, forteller forskeren.
Masterstudent Knut Magnus Wold forbereder utstyret til fiske.(Foto: Ruben Alexander Pettersen)
Positiv utvikling over tid
Tilsvarende undersøkelse av bunndyr ble gjort i 1989 og av fisketettheten i bekker i perioden 1997–1999. Det har gitt fagfolkene mulighet til å studere utviklingen av vannkvaliteten over tid.
– Bunndyrundersøkelsen fra 1989 ble gjort etter at vannene hadde vært kalket i bare noen få år. Da fant man ut at bunnfaunaen i halvparten av vannene fortsatt var preget av forsuring, noe den ikke ser ut til å være nå, forteller Pettersen.
– Det er med andre ord trygt å si at mange av skadene som oppstod på grunn av sur nedbør, har blitt reparert av kalking, legger han til.
Annonse
Vil ha flere og jevnlige prøver
Fremover anbefaler Pettersen at man følger med ved hjelp av vannprøver tatt på et tidligere tidspunkt og gjerne oppfølgende prøver av bunndyr og fisk. Da vil man oppdage og stanse en eventuell ny forsuring av både bekker og vann.
Han anbefaler også at det blir tatt vannprøver under snøsmeltingen, eller at det settes ut pH-loggere som måler jevnlig.
– Det vil vise episoder med vesentlig lavere pH, som ørretyngel og mange bunndyr ikke tåler, slik at nødvendige tiltak kan settes inn, sier han.
Selv om vannkvaliteten i innsjøene nå er god, er det viktig å fortsette å kalke – og da særlig bekkene, ifølge Pettersen.
– Til nå har bekkene fått altfor lite oppmerksomhet og det til tross for at det er her ørreten gyter og vokser opp før den går ut i innsjøen.
– Nå er det viktig at vi har fokus på bekkene slik at vi unngår negative ringvirkninger lav pH kan ha på biomangfoldet i området, sier forskeren.
Den økologiske tilstanden i bekker og vann i Romeriksåsene er blitt undersøkt flere ganger siden forsuringen var på sitt verste midt på 1980-tallet. Da ble det satt i gang storstilt kalking av vassdragene, som har fortsatt fram til i dag.
En ny rapport fra Norges Jeger- og Fiskerforbund Akershus viser at tilstanden er bedret i både bekker og vann, og at vannene er så å si friskmeldte – vel å merke i vann som er kalket jevnlig.
I bekkene er det likevel fortsatt for dårlig tilstand, både for bunndyr og ørretyngel, noe som går utover den naturlige rekrutteringen av fiskebestandene.
Den dårlige tilstanden skyldes sannsynligvis episoder med surt smeltevann om våren. Rapporten konkluderer at man må fortsette å kalke bekkene, og ta vannprøver så tidlig som mulig etter snøsmeltingen.
De økologiske undersøkelsene ble utført av NIBIO i samarbeid med Norges Jeger- og Fiskerforbund og er finansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
