Vi mennesker er ikke snaue. Få arter har klart å spre seg som oss utover kloden, og i dag finner man folk overalt, fra den heiteste ørken til det kaldeste inferno av is og snø. Vi har til og med vært på månen!

I den andre enden av skalaen har man dyr og planter som bare lever på ett eneste sted. Disse kalles endemiske arter, og de lever farlig. Skjer det noe katastrofalt der de holder til, blir hele arten utryddet på null komma niks.

Men hvorfor er arter endemiske? Det er faktisk flere måter å ordne det på, og alle tar fantastisk lang tid.

Gled fra hverandre

Forskerne er ganske sikre på at kontinentene glir fra hverandre, og at alle jordas land hang sammen i en diger klump, en gang for lenge siden. Da Pangea, som landet het, sprakk opp, forsvant hver av delene til hver sin kant, og dyra som fulgte med utviklet seg etter hvert i hver sin retning.

Etter millioner av år ble de så forskjellige fra hverandre at de ikke lenger var samme art. Dermed fikk hvert kontinent sine egne spesielle arter som ikke fantes noe annet sted.

Noen av kontinentene knakk opp i enda mindre biter, og det samme skjedde her. De beste eksemplene som finnes i dag er Australia og Madagaskar utenfor Afrika. Her er en stor del av både floraen og faunaen helt unik. 80 prosent av dyra og plantene i Australia finnes ingen andre steder.

Øyer i havet

Jordas indre er ei kokende mørje av flytende stein. Av og til lekker ildgrøten ut til utsida, og lager vulkaner både på land og i sjøen. En sjelden gang lages det hele øyriker midt ute i havet.

Slike landknatter blir etter hvert bebodd av både planter og dyr, som på tilfeldig vis ramler ned fra oven eller skylles inn med bølgene. Men det er temmelig begrenset hvor mange som stikker innom, og det betyr at de få som kommer, har ei hel øy å boltre seg på.

Kanskje lander det en liten flokk med fugler som rotet seg borti en storm et sted. Der de kom fra pleide de kanskje å spise frø, men på øya er det ingen andre dyr å konkurrere med, og dermed er det fri tilgang til både frø, frukt og nektar.

Etter hvert som årtusenene tikker forbi, deler den voksende fugleflokken seg opp i grupper som spesialiserer seg på forskjellig type mat. De som spiser harde frø utvikler etter hvert kraftige dundernebb, mens nektarslikkerne får spissere nebb og lengre tunger.

Til slutt er gruppene blitt så forskjellige at de ikke lenger er den samme arten. Dermed har det altså oppstått en helt ny type fugl på jordas overflate. Og ikke nok med det. Denne arten finnes bare på den lille øya langt ute i havet. Øyriket Hawaii er stjerneeksempelet. Her lever det ganske få dyre- og plantetyper, men de fleste av artene er til gjengjeld endemiske. Et mer kjent eksempel, er kanskje de finkene Darwin fant på Galapagosøyene.

Øyer på land

Nå skulle man kanskje tro at endemiske arter bare finnes på avsidesliggende øyer eller kontinenter, men slik er det ikke. På små områder midt i tjukkeste Europa, eller Amazonas for den saks skyld, lever også arter som bare finnes på dette ene stedet.

Dette kan skje hvis området er omringet av økosystemer som er helt forskjellig. Slik kan for eksempel høyfjellsplanter i Alpene bli fanget i sin lille dal, omgitt av ugjestmilde fjellpass.

Har de små områdene vært isolert fra omverdenen veldig lenge, kan helt nye arter utvikle seg der inne. Eller kanskje alle artsfrendene på utsida dør, og etterlater den intetanende familien på innsida alene i verden?

Farlig liv

Problemet med å være endemisk, er at man er sårbar. Skjer det noe med stedet man bor, kan man bli utryddet før man vet ordet av det. Dette har nemlig skjedd med mange av de endemiske artene som har levd på jorda.

Noen av dem har forsvunnet fordi hjemtraktene ble ødelagt av naturkatastrofer eller mennesker. Andre har bukket under i møtet med fremmede skapninger som har kommet på uventet besøk.

Det finnes mange eksempler. Da noen tok med seg den australske slangen Brown Tree Snake til Guam, gikk det rett vest med fuglene på øya. I dag har ormen spist opp ni av de 11 artene som bodde der.

Australia har imidlertid fått smake samme medisin. Mange av de eldgamle artene på kontinentet forsvant da de europeernes rotter, hunder og katter slapp løs.

Vi - endemiske?

Som nevnt i begynnelsen er vi mennesker kanskje en av de minst endemiske artene man kan tenke seg. I hvert fall slik det ser ut her nede. Men hva om det er liv andre steder i universet? Da er vi plutselig en endemisk art til jorda.

Og nå blir det litt skummelt. Hva om noe skjer med planeten vår? Eller noe uhumskt daler ned fra rommet. En real asteroide eller atomverdenskrig, eller en slem bakterie fra rommet, kan potensielt sett gjøre vei i vellinga her nede. Og - vips! - så er menneskeheten ryddet av universets overflate.

Ja, ja. Sånn kan det gå.

Referanser:

C. B. Cox & P. D. Moore, Biogeography - An ecological and evolutionary approach, 1993, Blackwell Scientific Publications.

Lenker:

Australian museum online: Endemism
WWF: Endemism