Vi mennesker deler planeten med flere millioner arter. Men hvor mange millioner vet vi simpelthen ikke. Samtidig står kanskje én million arter i fare for å dø ut, mener FN.

– Derfor er det helt nødvendig å finne ut hvilke arter vi har, sier seniorrådgiver Wouter Koch i Artsdatabanken.

Truslene mot artsmangfoldet er mange og store. Uten å vite hvilke arter som faktisk finnes, og i hvilket omfang, er det naturlig nok bortimot umulig å ta vare på dem.

Koch og kollegene hans ved Artsdatabanken har sammen med NTNU Vitenskapsmuseet og Gjærevollsenteret jobbet med en løsning. Den kan hjelpe oss til å finne ut mer om både de artene vi vet og kanskje å finne nye arter.

Den kommer vi tilbake til. Men hvorfor vet vi foreløpig så lite?

Mangel på fagfolk

I Norge er rundt 47.000 arter identifisert, men kanskje har vi over 72.000. Dette gjelder også bare de mest avanserte artene som planter og dyr. I tillegg kommer bakterier og såkalte urbakterier.

Grunnene til kunnskapsmangelen er åpenbare. Dette er et massivt arbeid. Det er ofte vanskelig å skille arter fra hverandre, og det er langt mellom fagfolkene innenfor taksonomi. Taksonomi er læren om klassifisering av arter.

– Få folk har de ferdighetene og kunnskapene som trengs, sier Koch.

Det er ingen mangel på studenter og forskere som er interessert i biologi, men disse velger sjelden å bli spesialister på artsgjenkjenning.

• Les også Barkbilleekspert: – Det er faktisk ikke så mange taksonomer igjen.

– Forskning og undervisning er ikke tilrettelagt for å bli det. Å bli ekspert tar lang tid. Studenter får lite taksonomi gjennom undervisningen. Få folk får jobbe med en artsgruppe i fred lenge nok til at de blir eksperter på den, sier Koch.

Men dette er altså svært viktig arbeid. For å ha noen sjanse til å finne ut mer, må de få fagfolkene ha hjelp.

Nytt system kan rydde opp i rotet

En del av problemet er at det ikke finnes en god og åpen felles metode for å digitalisere data om hvordan arter identifiseres.

I dag baseres identifikasjon stort sett på tabeller og nøkler trykt på papir. Ofte er disse publisert i tidsskrifter og på et fagspråk som ikke er veldig tilgjengelig for folk flest.

Nå kommer Koch og kollegene hans med et system som kan skape orden i kaoset.

Koch fullførte doktorgradsarbeidet sitt ved NTNU i vinter. Der var folkeforskning en sentral del. Folkeforskning handler om at publikum og forskere hjelper hverandre med å produsere ny kunnskap og innsikt.

Koch er opptatt av å hjelpe amatører som kan bidra til å lette byrden på ekspertene.

Ny bestemmelsesnøkkel

– Fagfolk har utarbeidet digitale identifikasjonsnøkler for å bestemme arter, sier Koch.

Dette er et sett med spørsmål og svar som til sammen inneholder informasjonen som trengs for å skille grupper av arter fra hverandre. Innenfor nøkkelen har artene en unik kombinasjon av egenskaper som skiller dem fra andre arter i gruppen.

Det kan for eksempel gjelde noe så grunnleggende for meisefugler som at toppen av hodet til en kjøttmeis er svart, mens den er blå hos en blåmeis. Alt i alt kan det bli lettere for både amatører, studenter og eksperter både å dele informasjon med andre folk og finne informasjon om en art de har funnet. Men det trengs felles regler.

– Digitale identifikasjonsnøkler er virkelig nyttige. I dag finnes det ingen åpen standard for å legge inn informasjonen, sier Koch.

Han og kollegene håper på å bøte på dette.

De har utviklet et åpent og gratis dataformat kalt Clavis. Det håper de skal bli en standard innenfor området.

– Innholdet kommer vel aldri til å bli komplett eller ferdig. Men nå har vi i alle fall et system for å lagre og utveksle ekspertkunnskapen som skal til. Det er et veldig stort steg i riktig retning sammenlignet med dagens situasjon hvor slik kunnskap ender opp som tekst i faglitteratur, sier Koch.

Et format. Ikke et dataprogram

Det ferdige systemet er utviklet med bakgrunn i lang erfaring. Clavis er altså ikke en egen programvare eller app, og det er gjort med vilje.

– Dette er en mulig felles måte å legge inn data på som gjør disse dataene sammenlignbare, forklarer Koch.

Clavis blir dermed ikke begrenset til én programvare eller én app. Folk som utvikler programvare kan fritt bruke standarden. Dermed kan de øke utbredelsen av den.

– Dette punktet er fantastisk viktig, sier professor Anders G. Finstad ved Institutt for naturhistorie på NTNU Vitenskapsmuseet og Gjærevollsenteret.

– Det grunnleggende for at data skal kunne utveksles, er at data fra ulike applikasjoner snakker sammen. Dette er ikke mulig uten at det ligger en standardisering av informasjon i bunn. Låser vi datastandarder sammen med applikasjoner, begrenser vi muligheten for å utvikle nye og kreative løsninger påpeker Finstad.

– Men en standard blir bare en standard om folk begynner å bruke den, sier Koch.

Lanserer formatet internasjonalt

– Vi jobber med å lansere denne standarden internasjonalt - både gjennom publikasjoner og gjennom internasjonale organisasjoner for standarder innen biodiversitetsinformatikk, sier professor Finstad.

– Internasjonalisering er utrolig viktig. Naturen kjenner ikke landegrenser. Vi er helt avhengig av å kunne dele informasjon om biologisk mangfold og om identifisering av dette mangfoldet med resten av verden om vi skal klare å møte de store utfordringene vi står overfor med å begrense tap av biologisk mangfold, sier Finstad.

Lettere for amatører også

Om Clavis blir innført som standard, kan amatører lettere identifisere arter selv gjennom å bruke flere typer programvare som har tatt den felles metoden i bruk.

Det igjen kan fjerne noe av presset på de få ekspertene innenfor feltet.

– Da blir det lettere å finne ut mer om artene våre, sier Koch.

Til sist kan det også bidra til å finne nye arter.

– For å se at noe er noe annet, må vi først være godt kjent med det vi vet om fra før. Det lærer vi ved hjelp av gode bestemmelsesnøkler og mye erfaring, sier Koch.

Referanse:

Wouter Koch mfl.: An open and versatile identification key format. PLoS ONE, 2022. Doi.org/10.1371/journal.pone.0277752

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse sakene fra NTNU?

• 

  De mest aktive barn og unge på sosiale medier, er også mest aktive offline

• 

  Forskere kan hjelpe redere med å nå tøffe klimamål

• 

  4×4-trening er populært og omdiskutert

• 

  – Det er ikke lek om vi må leke

• 

  Økt skredfare: – Folk i små kommuner har viktig lokalkunnskap

• 

  Det nytter lite med skremselsbudskap om klima

Les flere saker fra NTNU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER