For noen tusen år siden levde det elefanter og neshorn i Norge. I dag er mammuten og det ullhårete neshornet borte. Det samme skjedde over store deler av kloden for øvrig. Bortsett fra noen få anomalier, som neshorn i Sørøstasia, finner vi i dag restene av den såkalte megafaunaen bare på savannene i Afrika.

Og spørsmålet er: Hvorfor døde de store dyrene ut?

I flere deler av verden ser vi at de forsvant omtrent da mennesket kom. Ble de store dyrene jaktet til utryddelse av våre forfedre? Betyr det i så fall at såkalte urmennesker heller ikke er noen garanti for en økologisk nennsom behandling av moder jord?

Vi ser sammenhengen i Nordamerika, der hester, kameler, kjempebjørner og ikke minst elefanter døde ut noen år etter at indianernes tidligste forfedre krysset Beringstredet. Vi ser det på New Zealand, hvor de kjempestore moafuglene forsvant for noen få hundre år siden - parallelt med at maoriene bosatte seg på øyene. Og vi ser det i Australia, der alt fra sju meter lange øgler, kjempekrokodiller, kjøttetende kjempekenguruer, pungløver og mer enn velvoksne emuer forsvant for mellom 45 000 og 55 000 år siden. Menneskene ankom en gang for mellom 50 000 og 55 000 år siden?

Sammenfallet i tid har fått mange til å tro at dette er mer enn en tilfeldig sammenheng. Argumentet mot at dyrene forsvant i en menneskeskapt massakre, har vært at Australia er et stort kontinent, og at det ville vært bortimot umulig for relativt få aboriginere å jakte alle disse dyrene over i museumsmontrene på så kort tid.

Nå har det kommet nye indisier på bordet: Geologen Gifford Miller ved universitetet i Colorado har analysert hundrevis av eggeskall etter den utryddede fuglen genyornis, en to meter høy strutseliknende skapning. Skallene er fra 130 000 til 50 000 år gamle. De ble sammenliknet med skall fra en tilsvarende fugl som har overlevd, emuen.

Analyse av eggeskallet viser hva fuglene spiste på den tiden eggene ble lagt. Miller fant at emuene (som altså eksisterer fremdeles) levde av en diett bestående av gress, busker og trær inntil for 50 000 år siden, da gress plutselig gikk av menyen. Siden den gang har emuer levd av busker og trær.

Genyornis hadde på sin side en diett mer ensidig bestående av gress - og arten døde altså ut for 50 000 år siden, samtidig med at emuene kuttet ut gress fra sitt kosthold.

Var genyornis’ død knyttet til at gresset forsvant? I så fall: Hvorfor forsvant gresset?

Miller mener klimaendringer ville skje for langsomt til å dramatisk redusere gressdekket i Australia, og mener i stedet at den beste forklaringen må være at folk begynte å brenne landskapet. Gressbranner ute av kontroll - kanskje de ble startet i jaktøyemed, eller i et forsøk på å skape et mer oversiktlig landskap - kan i så fall være årsaken til at både genyornis og de store pungdyrene vandret heden, noen år etter at mennesket første gang satte sin fot på kontinentet.